Atlas over fjerne øyer

femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til

av (forfatter) og Per Qvale (oversetter).

Press 2012 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.26 (27 terningkast.)

107 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Øystein Ls eksemplar av Atlas over fjerne øyer - femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Reiser

Lesedato

2013

Favoritt

Favoritt!

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Atlas over fjerne øyer er Schalanskys hyllest til den imaginære reisen, til verdens små og fjerne steder, til de isolerte øyene og små koloniene, de som ikke teller eller synes på verdenskartets etablerte virkelighet. Gjennom 50 fjerne øygrupper bringes vi tett på fantastiske fortellinger om slaver, sunkne skip og merkelige oppdagere. Boken er en hyllest til det eksotiske ved reisen, det som livnærer seg av fantasien og det ukjente, som den helt nødvendige forutsetning for enhver utfarts- og oppdagertrang.

Bokdetaljer

Forlag Press

Utgivelsesår 2012

Format Innbundet

ISBN13 9788275474931

EAN 9788275474931

Språk Bokmål

Sider 143

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

12 10 5 0 0 0

Bokomtaler

Jeg elsker kart. At jeg har et stort verdenskart hengende på veggen er helt naturlig, men jeg har også en tendens til å fordype meg i kart over fiksjonelle steder. Jeg er mildt sagt begeistret over hvor vakre enkelte kart er, enten de representerer ekte eller fiksjonelle steder. Jeg lar gladelig fingrene mine gli over skoger og langs veier, elver og fjell, og jeg forestiller meg stadig hvilken rute fiksjonelle fantasy-helter tok eller burde ha tatt. Kartet i seg selv er mange fortellinger – bare det å kaste blikket på det inviterer til så utrolig mye.

Judith Schalansky vokste opp i Øst-Tyskland. Den eneste formen for reising hun foretok (og kunne foreta) var gjennom ulike atlas. Som hun skriver innledningsvis:

Jeg vokste opp med atlas. Og som atlasbarn var jeg naturligvis aldri i
utlandet. At en pike i klassen faktisk var født i Helsinki, slik det
sto i skolebeviset hennes, klarte jeg ikke å forestille meg.
H-e-l-s-i-n-k-i — for meg ble disse åtte bokstavene nøkkelen til en
annen verden, og den dag idag er det slik at jeg betrakter tyskere som
er født i for eksempel Nairobi eller Los Angeles, med utilslørt
forbløffelse og ikke sjelden ser på dem som rene skrytepaver. De kunne
like gjerne påstått at de kom fra Atlantis, Thule eller El Dorado.
Naturligvis vet jeg at Nairobi og Los Angeles finnes i virkeligheten.
De står jo på kartet. Men at man faktisk har vært der eller sogar er
født der, er meg stadig like ubegripelig.

Hele verden utenfor østtyske grenser var i praksis fjerne øyer for Schalansky da hun vokste opp, men dette atlaset er faktisk en samling mer eller mindre obskure øyer – noen befolket, andre helt folketomme, men alle har til felles at de føles fjerne.
Pukapuka, evt. Danger Islands, ble oppdaget på slutten av 1500-tallet. Den er på ca 3 km² og har omkring 600 innbyggere.

Allerede i undertittelen ser vi at dette er et litt annerledes atlas. Schalansky sier at dette er øyer hun aldri har vært på, og også at hun aldri kommer til å dra dit. De er så fjerne for henne at hun med sikkerhet slår fast at hun aldri kommer til å dra dit. Og det blir noe poetisk og kunstnerisk over det hele. Etter et forord får vi fjerne og ikke så rent sjelden helt ukjente (for meg) øyer presentert på en vakker måte. Den høyre siden tilegnes en flott illustrasjon av øya, med stedsnavn. Ensomheten (som forøvrig er navnet til en øy…) er til å ta og føle på der øya ligger midt på siden omkranset av en lyseblå, jevn og tilsynelatende uendelig farge.

Den venstre inneholder diverse fakta om øya. Vi får vite hvilket havområde den ligger i, og en liten klode som viser akkurat hvor den er. Vi får også informasjon om navn, om den hører til en annen nasjon, hvor stor den er og hvor mange beboere den eventuelt har. Så får vi en fiffig liten linje som sier noe om hvor fjern den er. Et tilfeldig eksempel: Napuka, aka Disappointment Islands (hører til Fransk Polynesia) ligger ikke mer enn 20 km fra den lille øya Tepoto, men til gjengjeld 920 km fra Fangataufa og hele 3990 km fra Hawaii. Laaaangt der ute i Stillehavet deler 277 innbyggere den 8 km² store øya.

Under der igjen får vi en tidslinje som trekker frem kjente hendelser, som når øya ble oppdaget og når den første flyplassen eventuelt ble åpnet. Så kommer en liten fortelling. Og ja… vi får vite hvorfor den nevnte øygruppen har fått det noe dystre navnet Skuffelsens øyer:

Da de når det store verdenshavet 28. november 1520 og setter kursen
nordvestover, erklærer generalkaptein Fernão de Magalhães at de
trenger høyst en måned til Krydderøyene. Men det er det snart ingen
som tror på. Det går flere uker uten at de ser land. Havet er helt
rolig, så de gir det navnet Mare Pacifico, Stillehavet. Det er som om
evighetens porter hadde åpnet seg og de styrte like lukt inn gjennom
dem. Snart har ikke kompassnålen nok kraft til å peke mot nord, og
besetningen ikke nok å skipse: Beskøytene er det bare støv igjen av,
ødelagt av muselort og mark, og drikkevannet er et gult, dovent brygg.
For ikke å dø av sult spiser de sagspon og de lærstykkene som er
surret rundt rærne for å beskytte tauene. De legger det steinharde
læret i sjøvann fire-fem dager for å gjøre det mykt, steker det på
kull og tvinger det i seg. Når de får øye på rotter, setter jakten
igang. For et avmagret eksemplar blir det betalt opptil en halv dukat.
En er så utålmodig at han sluker det ervervede dyret rått, og to
matroser kommer i så heftig slagsmål om en nedlagt rotte at den ene
slår ihjel den andre med en øks. Drapsmannen skal sønderlemmes, men
ingen har krefter til å fullbyrde dommen, altså bare kveler de ham og
hiver ham overbord. Hver gang noen dør, iler magellan til med å sy
liket inn i en seilduk og kaste det i havet før mennene blir til
menneskeetere. Faktisk stirrer de overlevende grådig på de nylig
avdøde, ofre for sult eller den sykdommen som får tannkjøttet til å
blø. Da de endelig får land i sikte etter 50 dager, finner de ingen
grunne å ankre opp på, og båtene de tar seg til land med, finner
ingenting som kan stille sulten eller tørsten. De kaller øyene for
Skuffelsens øyer og fortsetter ferden. Skipskronikøren Antonio
Pigafetta noterer: Jeg er overbevist om at en slik ferd aldri mer vil
bli foretatt.

Som dere ser tillater forfatteren seg å skrive levende. Der mange atlas kan oppleves som rimelig tørre og faktuelle, skriver Schalansky som i eksemplet over. Som vi allerede får vite i innledningen har forfatteren en fascinasjon for atlas og fjerne steder. Hun skriver for eksempel at “Kart er abstrakte og samtidig konkrete og gir tross all oppmålt objektivitet likevel ikke noen avbildning av virkeligheten, bare en djerv tolkning.” Og der tror jeg vi har noe av kjernen her – tolkning. Det er en viss grad av usikkerhet og skjevhet i et atlas som en globus ikke tillater. Det er der forfatterens fascinasjon så tydelig kommer frem.

Fortellingene som hører til øyene er hennes tolkning av øvrige kilder, det er klart. Tidslinjer, avstander, målestokk og tegninger er godt presentert, men det hele har en viss grad av mystikk ved seg. Fortellingene hun har lagt ved er ofte tatt ut av konteksten sin, og gis vanligvis en poetisk språkdrakt. Vi får høre om mytterister som flyktet til øyer, om våpentesting, om kannibalisme, om mystisk barnedød, om kriger og konflikter, om skipsbrudne og om ukjente dyrearter. Det mystiske, fjerne, fremmede, usikre men allikevel virkelige. Og det gjøres så vakkert.

Det må man naturligvis ta med seg etter å ha lest om øyene også. Det at du bare har fått et lite glimt. Fortellingen om Napuka er for eksempel fra 1500-tallet, og det har skjedd mye siden da. Den var tom og øde den gangen, nå bor det nesten 280 mennesker der, og de får vi ikke høre noe om. Men fortellingene gir oss det lille ekstra; et holdepunkt som overgår harde fakta. Et lite glimt. En imaginær reise via et atlas – fantasien som plutselig står i full blomst, bare ved å åpne ei bok.

Atlas over fjerne øyer ble med rett kåret til “Årets vakreste bok i Tyskland”, og mottok også den store designprisen. Jeg synes i grunn den er et must i bokhylla for alle som liker kartografi, reiser og/eller små fortellinger fra fjerne steder, gjerne fra virkeligheten. Dessuten utgjør den en utmerket coffeetable book, og jeg foreslår at alle steder med venteværelser hiver ut ræl som Se&hør til fordel for bøker som denne. Det hadde vært noe, det… Sukk. Anbefales varmt videre. Dette er ei bok jeg kommer til å finne frem igjen og igjen, det er i allefall klart.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Årets penaste bok i Tyskland i 2009. Det må ein tru er eit kvalitetsstempel. Men først og fremst var det kombinasjonen av kart og artige historier som gjorde at eg fall for freistinga til å sikre meg denne boka på mammutsalet 2015. For eg er glad i å kike på kart og drøyme meg bort, nett slik forfattaren Schalansky skriv i innleiinga til boka at ho gjorde som jentunge.

Boka inneheld, ved siden av ei flott innleiing, 50 kart over små og isolerte øyer rundt omkring på jorda. Flest i Stillehavet, men også ein del i dei øvrige verdshava. For kvar øy-kart, som visest på ei oddetalside, serverast det ei lita historie eller anekdote på den motståande partalssida. Målestokken er lik på alle karta, noko som på ein særskilt effektiv måte viser kor små dei minste øyene i boka egentlig er.

Eit fellestrekk for dei fleste historiene er ein viss melankoli, anten ved kor ugjestmilde og utilgjengelege enkelte av øyene er, eller ved kor grusome menneske kan vere mot einannan når dei lever isolert på ei lita øy. Mange av historiene gjorde djupt inntrykk, for eksempel om tiltaka på øya Tikiopa (4,7 kvadratkilometer) i Stillehavet for å regulere folketalet, eller skildringa av korleis den tyske fuglebeskyttelsen under ein ekspedisjon på Bjørnøya godt kunne ha tatt ut ein t av navnet til foreininga, slik at det blei fuglebeskytelsen. Så må ein, som eg tek opp i ein diskusjonstråd om boka, ta høgde for at det er ein viss grad av diktning i ein del av historiene.

Heilt til slutt i boka kan eg lese at Schalansky mellom anna har studert kommunikasjonsdesign. Og designet i boka er på mange måtar flott, men det var eit par ting som irriterte meg. Det eine er enkelte av fargevala. Det er mulig det er fordi eg er lettare fargeblind, men når ein vel å utheve ord eller tidslinjer ved å nytte lys oransje tekst på kvit bakgrunn så blei det vanskeleg å lese for meg. Sameleis med karta, der namna på fjordar, viker og bukter er med kvit skrift på lyseblå bakgrunn. Vanskeleg. Det andre er tilfelle av mangelfull informasjon i sjølve karta. For fleire av øyene nemner ho stadar på øyene som ikkje er å finne på karta. Dette var litt frustrerande.

Men alt i alt var det ei triveleg og underhaldande bok, sjølv om den ikkje levde heilt opp til forventningane.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nydelig!!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Oversikt over mange fjerne og for de aller fleste absolutt ukjente øyer og som ingen knapt har besøkt. Trodde jeg viste om det meste inne geografi og fjerne øyer, men her var det en del nye....En bok kun for de helt spesielt interesserte, skulle jeg tro...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Forfatteren hadde ikke muligheter til å reise som ung da at hun bodde i Øst-Tyskland. Hun ble i stedet et atlas-barn, og drømte seg bort til eksotiske steder ved hjelp av atlaset.
Boken er formet som et gammeldags atlas, og illustrasjonene av øyene er nydelige.
Vi blir kjent med sjeldne dyr, gåtefulle historier, vitenskapsmenn, mytterister etc fra Bjørnøya i nord til Franklin-øya i sør, Socorro Island i vest til Iwo Jima i øst.

Mye interessant, men skulle kanskje ønske at noe var mer utdypet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

På den endeløse, kuleformede jorden kan ethvert punkt bli sentrum.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Før han sovner, noterer han: Ingenting er mer befriende enn selvvalgt ensomhet.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Naturligvis tilsvarer globusen jorden mer enn kartene i atlaset, ... Men kuleformen er like genial som betenklig. Jordens holdningsløse gestalt har ingen kanter, har hverken over eller under, hverken begynnelse eller slutt og lar alltid en side være skjult.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er sikker på at det ligger store skatter på øya. Men det kommer til å koste mye tid og penger å få tak i dem. Hvis jeg var ung, ville jeg ha begynt forfra igjen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg hadde allerede venner meg til fingerreiser i atlaset, erobret fjerne verdener i stuen hjemme, hvisket fremmede navn.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I fem dager drar kystvakten ut, de pårørende i enda en uke til. De finner ingen ting. Overhodet ingenting. Ingen spor etter mennene, ikke en flis av båten. Ni og et halvt år senere oppdager en fra letemannskapet ... 3600 km vest for Hawaii, et båtvrak på stranden...Sarah Joe.
Rett i nærheten rager et kors av drivved fra en enkel grav, en steinhaug. Et par knokler stikker opp av sanden. Det viser seg at det er levninger av Scott Moorman. Hvem som har begravet ham her, og hvor de andre er, forblir en hemlighet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

De overlevende begynner å bygge en båt av vraket. To måneder etter forliset er den ferdig. Så forsvinner de franske matrosene med et løfte om å hente hjelp, 122 mann, tettpakket, man ser dem aldri igjen. Tilbake er slavene. De er frie, men friheten er ikke engang en kvadratkilometer stor

Godt sagt! (1) Varsle Svar

De unge tenker ikke på noen ting - hverken på fremtiden eller på fortiden. Hele dagen igjennom drikker de saft fra kokospalmen, saft som har gjæret i den hete sommervarmen. Det henger fullt av plastflasker i trekronene. Takuu kommer til å synke, om en måned, om et år.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er rett og slett ikke mulig å projisere jordens krumme overflate på en plan flate og samtidig få en sann gjengivelse av flater, lengder og vinkler. Det todimensjonale verdenskartet er et kompromiss, ... Til syvende og sist dreier det seg simpelthen om å begripe verden, rette den ut nordfra og få et gudelignende overblikk over den.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Fagbøker jeg hadde glede av i 2012.


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Her lister jeg opp boktiler som jeg har slukt iløpet av Januar måned.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Landene som forsvant - 1840-1970" av Bjørn Berge
  • "Sjiraffens hals - en dannelsesroman" av Judith Schalansky
  • "Opptegnelser fra Jerusalem" av Guy Delisle
  • "Rett vest - Cape Cod til Big Sur" av Morten A. Strøksnes
  • "Verdensteater - kartenes historie" av Thomas Reinertsen Berg
  • "Menn forklarer meg ting" av Rebecca Solnit
  • "Pyongyang - en tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea" av Guy Delisle
  • "Djevelens eliksirer - kapusinermunken Medardus' etterlatte papirer" av E.T.A. Hoffmann
  • "Armenia, Albania, Argentina - roman" av Rønnaug Kleiva
  • "De langtidsboende - roman" av Cathrine Knudsen
  • "Automobil - gjennom Europas bakgård" av Morten A. Strøksnes
  • "Hullet" av Øyvind Torseter
Alle bokanbefalinger for dette verket