Enda hun bare er elleve, vet Harriet M. Welsch allerede hva hun vil bli når hun blir stor: spion. Og fordi hun vet at øvelse gjør mester, ligger hun allerede i hard trening. Når hun ikke henger med bestevennene Sport og Janie, drar hun på rekogniseringsoppdrag rundt omkring i nabolaget og noterer både observasjonene og konklusjonene i sin kjære notatbok.
Der kan man lese om herr Harlney og hvordan han driver bensinstasjonen i hjørnet, om den hypokonderiske Agatha K Plumber som er overbevist om at hun er døende, om Santi-familien som eier kolonialbutikken og alle deres problemer, om Joe Curry, visergutten, og hans stjeling, om herr Whitherd og hans tjueseks katter som langsomt tar livet av ham, om Sports alkoholavhengige forfatterfar, om Sport og Janie også og mange flere.
De velhavende foreldrene til Harriet er opptatt med sitt og har overført oppdragelsen av enebarnet sitt til barnepiken Gamle Golly. Men de er ikke blinde eller likegyldige. Overbevist om at barndomsårene ebber ut for Harriet, er de opptatt av at hun skal bruke tiden sin på mer hensiktsmessige aktiviteter enn den konstante skriblingen i notatboka. Dermed foreslår de, nei, insisterer de at Harriet skal starte på den lokale danseskolen slik at hun lære å oppføre seg mer feminin.
Harriets reaksjon er mildt sagt negativ, og det er ikke før Gamle Golly hjelper henne med å se det positive i forslaget at hun roer seg ned. Da hun senere finner ut at foreldrene til Janie også vil ha henne til å være mindre opptatt av kjemi og formellære og lære å danse, kommer hun frem til at verden tross alt ikke kommer til å gå under.
Men det gjør den snart.
Først får Gamle Golly en kjæreste. George Waldenstei. En lubben og skilt mann som en gang hadde penger, men som først "ble fri" da han kvittet seg med både pengene og kona. Han påstår å ha startet livet på nytt, og Gamle Golly er en del av dette nye.
Siden han jobber på dagtid og Gamle Golly jobber til sent på kvelden fordi Harriets foreldre bruker sin på sosiale tilstelninger som de jamrer seg så snart de kommer hjem, overtaler George Golly til å ta med Harriet og gå på kino. Uvitende om helvetet som venter hjemme når de komme returnerer noen timer senere.
Herr Welsch og fru Welsch er nemlig stinnfulle av bekymring når trioen kommer tilbake. Harde ord blir fulgt av en spontan avskjedigelse av Gamle Golly. At fru Welsch angrer på ordene som har unnsluppet leppene hennes hjelper ikke. Gamle Golly drar.
Harriet er utrøstelig. Men det blir straks verre. Medelevene får nemlig tak i Harriets notatbok. Først er kommentarene og observasjonene morsomme, så er de hånlige, så er de spiddende ærlige (Harriets oppfatning) eller ondskapsfulle (alle andres konklusjon). Resultatet er at Harriet blir en paria i både klasserommet og i nabolaget. Men det er bare begynnelsen.
"Harriet spion" er en morsom, ærlig, rørende, brutal og uforglemmelig bok om oppveksten til ei jente med rik fantasi og en ukuelig tro på seg selv og en lunefull skjebne som snur hennes styrker til svakheter. Raskt og brutalt.
Det er også en bok som er litt forut for sin tid. Harriet er smart og tøff. Hun har en inspirerende tro på seg selv, en god del takket være Gamle Golly, men mye på grunn av seg selv og hvordan hun møter verden. Boka kan til tider minne om filmen "Mean Girls", og siden filmen er basert på boka " Queen Bees and Wannabes", lurer jeg på om ikke forfatteren av sistnevnte bok er inspirert av "Harriet spion". Blottleggingen av dagboknotatene i filmen er som tatt ut av "Harriet spion", som kom ut i 1964.
Hva sannheten enn er, så er det ingen tvil om at Louise Fitzhughs bok fortjener å bli lest og lest igjen av mange flere. Såpass god er den. Ennå.
