Helene
Vanæret
av Mukhtar Mai (forfatter), Marie-Therese Cuny (medforfatter) og Anne Elligers (gjendikter).
Pantagruel 2010 Innbundet
Kjøp boken hos
Helenes eksemplar av Vanæret
Lesetilstand
Har lest denneHylle
Ingen hylle
Lesedato
Ingen lesedato
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren av denne boken ble dømt og utsatt for gruppevoldtekt av Mastoi-klanen i hjembygda i Pakistan. I denne boken forteller hun sin historie og forsøker å forklare hvordan mektige menn herjer, voldtar og plyndrer i landsbyer i Punjab i Pakistan, og hvordan korrupsjon og maktspill er en del av landets rettsinstanser.
Omtale fra forlaget
Forfatteren ble i en alder av 28 år dømt i pakistansk domsstol til å bli gruppevoldtatt. Dette er Mukhtar Mais historie. Kvinnen som fortsatt lever i sin lille pakistanske landsby, men som er blitt et ikon verden over for sin kamp mot all vold mot kvinner. Rystende, rørende og ikke minst inspirerende.
Bokdetaljer
Forlag Pantagruel
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788279004493
EAN 9788279004493
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Pakistan
Omtalt person Mukhtar Mai
Språk Bokmål
Sider 205
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
1 6 3 2 0 0Bokomtaler
Kva er ære?
Jenter, dette er ei viktig bok!
I Punjab i Pakistan lever ei sterk kvinne: Mukhtar Mai.
I juni 2002 vart ho utsett for gruppevoldtekt av fire menn - som straff for at hennar 12-13 år gamle bror skulle ha oppført seg usømmeleg mot ei kvinne frå ein annan og mektigare klan. Landsbyrådet fungerte som domstol, og ingen kunne - eller ville - hindre at ho vart fornedra på det verste. Vanlegvis gir skamma berre ein utveg etter eit slikt overgrep: Å ta sitt eige liv (om ingen har drept henne før).
Kvinnesynet, kulturen og tradisjonen saman med undertrykking, fattigdom og manglande kunnskapar og utdanning gjer at denne måten å "straffe" kvinner på lever i beste velgåande også i dag:
Mennene har monopol på hevn, og de tar den gjennom vold mot kvinner. s 29
Det offisielle rettsvesenet er fullstendig ukjent for meg, det er forbeholdt rike mennesker med utdannelse. s 39
Jeg er født i dette landet, underlagt dets lover, og jeg vet at som alle andre kvinner tilhører jeg min families menn - som en gjenstand som de har rett til å gjøre hva de vil med. Underdanigheten er obligatorisk. s 84
Dette er rystande stoff, sjølv om det ikkje er heilt ukjent. Ein så totalitær maktbruk og maktmisbruk, æresbegrep, og total underkastelse er så fjernt frå oss i den vestlege verda. Vi treng å bli minte på at det finst folk - mange menneske - der ute som har bruk for støtta vår. For utan den støtta som Mukhtar Mai fekk frå Amnesty og andre organisasjonar, hadde ho nok ikkje greidd å stå så sterkt som ho faktisk gjorde:
- Med fare for sitt eige liv stod ho fram, og gav dei undertrykte og fornedra jentene i Pakistan eit ansikt.
- Ho starta skule og utdanning for jenter, og ho vart støtta av internasjonale media for innsatsen sin
- i 2005 vart ho kåra til "Årets kvinne" i USA
Hennar innsats har kosta - og kostar henne framleis mykje. Ho vil aldri få tilbake det livet ho sette så stor pris på - men det ho gjer betyr mykje for mange. Inntekta frå salet av boka går til skulane ho har starta og driv.
Reint språkleg er ikkje denne av det beste, men innhaldet og bodskapen veg opp for det!
Mukhtar Mai blir i 2002 offer for den høyerestående Mastoi-klanens forferdelige lyst etter å hevne sitt æretap, etter at hennes bror blir beskyldt for å ha snakket med/voldtatt en kvinne fra Mastoi-klanen, og da de tilhører bondekasten gujjar, må de vise seg dem underlegne og be om tilgivelse. I landsbyrådet der Mastoi-klanen har en fordel på antall medlemmer, blir hennes familie lurt til å tro at en unnskyldning og underkastelse fra en kvinne i familien vil gjøre det godt igjen. Mukhtar Mai blir valgt til å gjøre dette, og er på vei til å be om tilgivelse da hun innser at hun er i ferd med å møte det verste enn kvinne kan oppleve, en gruppevoldtekt som straff. Kvinner i samme skjebne før henne har tatt selvmord av skammen etterpå, og dette er derfor verre enn dødsstraff – en blir først ydmyket til ytterpunktet, for å så ikke utstå skammen mer, og gjøre jobben for Mastoi-klanen og ta selvmord. Vi får videre lese om hennes utrolige pågangsmot og kamp for et bedre Pakistan for kvinner. Men det er ikke bare denne historien og kvinners undertrykkelse vi får lese om, men også normene og de hverdagslige, så vel som de spesielle, hendelsene i den Pakistanske landsbyen Meerwala.
Denne boken syns jeg var spennende, interessant og viktig. Alle som er interessert i omverdenen bør lese denne, denne vil lære deg mye om hvilken situasjon enkelte land befinner seg i i dag. Denne boken får en sterk 5 fra meg, den skapte enormt mye refleksjon og ettertanke, både når det kommer til kulturelle og religiøse spørsmål, så vel som moralske og etiske.
Les mer her
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Levde ikke helt opp til mine forventninger selv om den tidvis var sjokkerende.
Anbefaler heller Prinsessen som til tross for suspekt cover er ei virkelig god og interresant bok.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Norah
Hilde I. Hermansen FrankumSitater fra dette verket
Men jeg gir aldri opp håpet. Livet mitt har en mening. Min ulykke kommer til nytte for samfunnet.
Kristin F. Jørgensen siterer Vanæret av Mukhtar Mai (side 134)
19:53, 30. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
Jeg var ikke egentlig en aktiv kvinneforkjemper, selv om mediene betraktet meg som det. Jeg har blitt det av erfaring fordi jeg har overlevd, en skarve kvinne i en verden dominert av menn.
Du må snakke, Mukhtar, det er ved å snakke at du får ut det gode og det onde. Du befrir deg. Det er som å vaske et skittent plagg. Når det er blitt ordentlig rent, kan du uten frykt ta det på deg igjen.
Mennene har monopol på hevn, og de tar den gjennom vold mot kvinner.
For meg er det enkelt, vi må gi pikene kunnskap, og de må få den så tidlig som mulig, før moren har oppdratt dem slik hun selv er blitt oppdratt.
Punjab, som kalles De fem elvers land, bærer også navnet De renes land. Men hvem er de rene?
Som alle de andre kvinnene var jeg analfabet, og livet mitt var begrenset til to enkle aktiviteter utenom husarbeidet. Jeg underviste frivillig barna i Koranen, på den samme måten som jeg selv hadde lært den, muntlig. Og for å bidra til familiens magre innkomster, lærte jeg kvinnene det jeg kunne best, å brodere. Fra soloppgang til solnedgang oppholdt jeg meg på min fars lille gård, hvor tilværelsen fulgte rytmen til årstidene og de daglige gjøremålene.
En kvinne er bare en byttegjenstand, fra hun blir født til hun blir gift. Ifølge sedvanen har hun overhodet ingen rettigheter.
Da jeg bega meg ut på det offisielle rettsvesenets innfløkte veier, dårlig rustet som kvinne og analfabet, hadde jeg bare én styrke - utenom familien - til min rådighet: Opprøret.
Det var like sterkt i meg som underkastelsen inntil da hadde vært total.
Det er så mange kvinner i landsbyene i Indusdalen som ikke kan lese og skrive.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Bøker jeg skal prøve å få lest i 2012
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
