Fleur av Marit Tusvik må være en av årets mest ufortjent undersnakkede bøker. Hadde det ikke vært for en god bokanmeldelse jeg leste i en avis, og en god bloggomtale for lenge siden, samt at Jon Michelet har fremsnakket boka, tror jeg den hadde gått meg hus forbi. Jeg trodde kanskje det var en ungpikeroman, skrevet av en ung pike, men slik er det jo absolutt ikke. Selv om Marit Tusvik var ukjent forfatter for meg, har hun et langt forfatterskap bak seg, og er selv en godt moden kvinne. At det handler om en ung pikes ferd ut i verden, er en annen sak.
Fleur er en av de bøkene jeg ikke hadde planlagt å lese, men som nappet i meg der den sto i nyhetshylla på det lokale biblioteket. -Jada, så tar jeg med deg hjem, sa jeg, og siden den fortsatte å nappe, ikke hyle, men stille nappet uten å gi seg, gikk den foran en hel bunke av andre bøker jeg har planlagt å lese. Noen bøker er bare sånn. Og siden jeg forsøker å lytte, valgte jeg å lese den. Nå. Og det angrer jeg ikke på.

Fleur er en helt nydelig bok om unge Maria som reiser til Tunis på et hjelpeprosjekt sammen med ungdommer fra mange land. Her skal hun være i 3-4 uker. Hun skal begynne på folkehøgskole når hun reiser tilbake til Norge. Men slik blir det ikke. Hun forelsker seg i Aziz, og blir. For å få egen leilighet må de gifte seg.
Romanen beskriver så fint deres kjærlighet, hennes optimisme, naivisme. Etterhvert kommer forskjellene frem, hun er jo tross alt hans kone og må finne seg i hans luner, hans skiftende humør, forholdet slår sprekker. Dette er er beskrevet så fint, også forholdet til familien hans, og vennen Bab, og alle stedene de reiser til. Beskrivelsene av naturen, maten, folket, støvet, varmen, skorpionene, sykehuset der Maria blir innlagt. Romanen er lekker, delikat, eksotisk, også litt lavmælt. Selv om det handler om ung kjærlighet, merker man at det er en voksen og erfaren forfatter som skriver med sin livsvisdom, uten fordommer, men med klokskap. Jeg får en god forståelse av hvordan det er å være Maria, nitten år i et fremmed land, å slite med kommunikasjon på grunn av språket, å være utenfor men likevel møte varme og inkludering, om hvordan hun langsomt forstår hvordan det også kan være å være ham, Aziz, som har skaffet seg en hvit kone, krysspresset mellom å være en araber og det som forventes av ham som mann, som kompis, som sønn, og det hun, Maria forventer.

Når jeg nå sitter og skriver får jeg nesten lyst til å lese romanen om igjen, gå inn i stemningen på nytt, og det er vel noe av den beste rosen jeg kan gi en bok.

Det er ganske utrolig at romanen har gått under radaren til de fleste bokbloggere og anmeldere. Det er synd, og jeg håper flere får øynene opp for denne skatten av en bok. Selv skal jeg utforske mer av Marit Tusviks forfatterskap.

Mitt blogginnlegg

Bokelskere har lagt inn den som e-bok. Jeg har lest den som en innbundet bok, bok på skjerm er ikke interessant.