Herr Myriel måtte finne seg i samme skjebne som alle nyankomne i en liten by der mange tunger taler, men få hoder tenker.

Enten det er riktig eller galt, har det som sies om folk, ofte like stor innflytelse på deres liv og særlig på deres skjebne, som det de gjør.

... man leser ikke ustraffet tåpelige bøker.

Pariseren er blant franskmennene det samme som ateneren var blant grekerne. Ingen sover bedre enn han, ingen er mer åpenhjertig lettferdig og lat enn han, ingen ser ut til å kunne glemme så lett som han, men en skal bare ikke være for trygg. Han kan nok være inderlig likeglad med alt, men hvis æren står på spill, kan han bli grepet av et vidunderlig raseri. Gi ham en lanse, og han lager en10. august, og gi ham et gevær, så får de et Austerlitz. Han er Napoleons faste støttepunkt og Dantons siste tilflukt. Gjelder det fedrelandet, da melder han seg under fanene. Gjelder det friheten, da bygger han barrikader av brusteinene. Er først timen inne, da vokser mannen fra forstedene. Denne lille mann reiser seg med et skremmende utrykk i øynene, pusten hans blir som en storm, og ut av denne spinkle brystkassen stiger det et uvær som kunne få Alpene til å vakle. Det er ved hjelp av mannen fra forstedene at revolusjonen, sammen med arméene, beseirer Europa. Hans store glede er å synge. Sammenlign hans sang med hans temperament, så får De se! Så lenge han bare synger Carmagnolen, velter han bare Ludvig XVI. Få ham til å synge Marseillaisen, og han befrir verden.

En kan ikke mere hindre tankene fra å vende tilbake til en idè, enn å hindre havet fra å vende tilbake til en strandbredd. Matrosen kaller dette tidevannet, den såre av sinn kaller det for samvittighetsnag.

Hun var mere sjel enn legeme. Hennes skikkelse syntes skapt av skygge, neppe legeme nok til et menneske; en smule stoff som omgav et lys; et påskudd for at en sjel oppholdt seg på jorden.

Når en sjel er full av mørke, synder den. Men skylden hviler ikke på den som synder, men på den som skaper mørket.

Det var på den tid da politimester Anglès avsluttet en fortrolig spesialrapport til kongen om Paris' forsteder med følgende linjer: All ting tatt i betraktning, Deres Majestet, har en ikke noe å frykte av disse mennesker. De er så sorgløse og likeglade som katter. Den lavere klasse i provinsen er nok urolig, men den i Paris er det ikke. Mennene er alle sammen ganske små. Det måtte stå to av dem oppå hverandre for at de skulle bli like høye som en av Deres Majestets grenaderer. Det er intet å frykte fra hovedstadens befolkning. Det er verd å legge merke til at dens gjennomsnittshøyde er gått ytterligere nedover de siste femti år, og pøbelen i Paris' forsteder er mindre enn før revolusjonen. Den er ikke farlig. Kort sagt, det er nok pøbel, men snill pøbel.

Det er en vertshusholders plikt, sa han en dag til henne, lavmælt og inntrengende, - å skaffe hvem som helst mat, hvile, lys, varme, skitne lakener, lopper og latter og godt humør. Det er å stanse alle som kommer forbi, tømme de slunkne punger og lette de fulle forsvarlig, ta høflig imot familier som er på reise, plyndre mannen, plukke kona, ribbe ungen - skrive regning på åpent vindu, lukket vindu, peisekrok, lenestol, stol, krakk, skammel, dundyne, madrass og sengehalm - vite hvor mye det sliter på speilet å bruke det, og føre det på regningen. For svingende, han skal la den reisende betale for alt, om det så er de fluene bikkja hans eter!

Det blir aldri mangel på gamle kjerringer.