-Barn opplever ting annerledes enn voksne. Det som er ubegripelig og skremmende for et barn, er fullt forståelig for en voksen. Drømmene dine kan komme av noe du ikke forsto som barn. Du husker som et barn, men du er ikke noe barn lenger.

Jeg åpnet brevsprekken. Enden var nær. Du hørte det i de slitne stemmene. Og jeg lurte på hvilket ord som kunne få kranglingen og ekteskapet deres til å ta slutt.

Det var noe vi hadde felles. Følelsen av at hva det nå var som gjorde moren vår så trist, så var det sterkere enn kjærligheten hennes til oss, sterkere enn lysten til å være der når vi trengte henne.

Fake it until you make it!

Nick har alltid hatet mine endeløse lister: Det er som om du sørger for at du aldri blir fornøyd, det alltid er noe mer som må perfeksjoneres istedet for bare å nyte øyeblikket.

Hun er en snill pike, til fitte å være.

Mennene vil ha henne, kvinnene vil være henne!

Søvnen er som en katt: den kommer bare hvis du ignorerer den.

"Det er ikke tingene i seg selv som plager oss, men hvordan vi oppfatter dem."
Epictatus, gresk filosof

Irritabel og ulykkelig skyver du mennesker fra deg, og du blir redd de skal la deg seile din egen sjø. Så du later som at alt er i orden. Du forsøker å smile og være som du pleier, men forstillelsen tærer på kreftene og innvendig hyler du taust.

Vil du bygge deg et depresjonsfengsel, må du ta følgende seks oppfattninger som Virkelige, Absolutte og Uforanderlige Sannheter:

1. Uansett hvor snill og hyggelig jeg virker, er jeg egentlig ufordragelig, ond, verdiløs, og verken jeg selv eller andre kan godta meg.
2. Jeg må være redd og hate og misunne andre mennesker.
3. Livet er avskyelig, men døden er verre.
4. Alt har gått galt for meg hittil, og alt kommer til å gå galt for meg i fremtiden.
5. Det er galt å bli sint.
6. Jeg må aldri tilgi noen, minst av alle meg selv.

Depresjon er et fengsel hvor du både er den lidende fange og den grusomme fangevokter.

I diagnostiseringsfasen hvor de også diskuterte andre diagnoser satt jeg samtidig hjemme på nettet og lette etter all informasjon jeg kunne finne om dette her. Og nå ut av det blå var jeg ikke bare døende, men også riv ruskende gal!!

Det er rart dette her når man er hypokonder. Man er så livende redd for at det faktisk skal være noe alvorlig galt med en, men dypt inne ligger det et brennende ønske om at det faktisk skal være noe alvorlig galt. For da vil man endelig få "slappet av". Man vil bli det ultimate offeret som andre vil synes synd på, og man på en måte blir fristilt fra alt ansvar livet har å by på. Men kan legitimt legge seg ned å dø, uten at det skal kreves at man skal verken skjerpe seg eller fungere på noe som helst vis. Og ikke minst vil noen synes synd på en. Noen vil bry seg og vise en kjærlighet og omsorg.

Det er minst to måter å være bundet av foreldrene på; enten gjør man akkurat som dem, ellers så gjør man akkurat motsatt. Begge variantene er bindinger som gjør en ufri. Det kan være vanskelig å tilgi, antagelig er det lettere å akseptere; "la gå".

Hvis du vil styrke din egen selvfølelse kan du være obs på din indre dialog vedrørende deg selv, og dempe all unødvendig trakassering, nedvurdering eller mobbing, og heller øve på realistiske, positive egenmeldinger. Man kan også styrke sin selvfølelse ved å begynne å oppføre seg som om man har et OK selvbilde, og på den måten vise en selvtillit som man hittil har skjult for omverdenen. Selvtilliten styrkes og stiger når vi får noe til, og tør å innrømme det. Man kan godt si at vi gjennom våre handlinger styrker vår selvtillit.

Vi kan, på bakgrunn av vårt selvbilde bli sikre eller usikre på oss selv og vi kan føle stor eller liten verdi. Et sterkt kritisk og nedvurderende selvbilde kan for eksempel gi grobunn for falsk skamfølelse.

Jeg sier til Jonatan at jeg har sett på barne-tv, og at de fortalte om et nødnummer. Munn, nese, øyne. En, en, to. Jeg ringte.

Vi skriver en kontrakt om hva jeg ikke får lov å gjøre om natten: (.......)
Dette skal jeg gjøre istedet: konsentrere meg om angstlindrendemetoder som lydbøker og radio. Vakker og rolig musikk. Gjerne ha mosjonert om kvelden. Ringe sykehuset. Ringe Lolo etter klokken seks om morgenen. Lytte til avslappningsbånd. Tenke på det jeg skriver. Skape positive fantasiverdener og bytte angsten ut med dem. Beholde alt som minner om at det er natt, og ikke gjøre ting som peker mot at det er dag. Tenke at søvnen kommer.
"For den gjør det. Det er som med postmannen. Han kommer uansett. Man trenger ikke å stå å se setter ham."

Pasienter med angstlidelser har ofte en mer eller mindre vedvarende økt angstberedskap, mens de som har fobier kun opplever økt angst hvis man blir eksponert for den spesielle situasjonen eller det objektet man forbinder med stor fare.