Michelle Paver er et forfatternavn som har gått meg hus forbi. Noe som er skammelig siden jeg leser mye fra horrorsjangeren. MEN det er aldri for sent til å oppdage nye navn.

I gamle fotspor
Når man har lest og sett mye horror er det ikke mye som skremmer lenger. Man blir så vant til sjangeren at horror blir mer hjemmekoselig enn skremmende. Høydeskrekk var heller ikke en skremmende bok for min del, men det gjorde ikke noe for den hadde rikelig med atmosfære og det er viktig. I Høydeskrekk møter vi lege Stephen Pearce som er med broren sin, Kits og en gruppe fjellklatrere for å bestige Kangchenjunga. Året er 1935, og Stephen og Kits er ikke direkte bestevenner, men de går stort sett godt overens til tross for sine små feider. Sånn er det i fleste søskenforhold, og de skal følge den samme ruten som en tidligere klatrelegende. Stephen føler seg ofte utenfor gruppa av en eller annen grunn, og med på turen har de med sherpaer og en hund. Det negative med sherpaene er at de er svært overtroiske om det meste, og det kan til tider være for mye, men Stephen prøver å ignore det, og nyte turen. Han vil nå toppen mot allle odds. Under klatringen tar de pause på forskjellig baser, og Stephen føler seg ikke trygg på Leir To. Til og med hunden kan merke det, men kan flere merke det, eller er det bare de to? Stephen innbiller seg å se en skikkelse, og til og med atmosfæren er helt annerledes der, og ting forandrer seg når de finner en ryggsekk som tilhørte en fyr som omkom for flere år siden. De merkelige opplevelsene forsterker seg for ham etter funnet av ryggsekken. Har det noe med ryggsekken å gjøre, eller er det bare høydesyke som spiller ham et puss? Er han i ferd med å miste forstanden?

Dette er en kort horrorbok på bare 224 sider, men den rekker å by på mye. Høydeskrekk inneholder en god og realistisk historie til tross for de overnaturlige elementene som dras inn. Hovedpersonen er både spennende og komisk å lese om, og relasjonen hans til de andre er også spennende å lese om i seg selv. Han er utenfor gruppen og merker det godt, likevel prøver han å nå sine ambisjoner, og gjør det som føles rett for ham. Det er jo også vanlig at brødre og søsken ellers har sine feider, både små og store.

Til å ta og føle på
Dette er ingen skremmende historie i og med at boka er stemplet som spøkelseshistorie, men Paver kan virkelig å skape atmosfære. Hun beskrive værskiftninger, ensomhet og isolasjon veldig bra. Det er nesten som å ta og føle på det. Man kjenner kulda, både fra været og menneskekulde og man føler villrådigheten som hovedpersonen av og til går gjennom. Forholdet mellom hovedpersonen og hunden er også et morsomt tislkudd.

Dette er en god, men kort historie med herlig atmosfære. Det er en god, gammeldags spøkelseshistorie som ikke like ofte blir fortalt, noe som er synd for det er visst psykologiske thrillere med "det store" sjokktwisten som styrer bokbransjen for tiden, virker det som. Jeg liker det også, men av og til kan det bli for mye av det, så dette var en forfriskende pust fra det samme vante. Da mener jeg ikke at historien i seg selv er original eller overraskende, men det var deilig å lese noe annet. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Michelle Paver, så Dark Matter er allerede bestilt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bøker jeg ønsker meg, fint hvis noen ønsker å bytte bort disse(eller til nød selge).

Helst innbundet utgave der dette er mulig. Helst ikke bøker merket Leseeksemplar eller kasserte biblioteksemplarer.