Morsom. Trist. Alvorlig og til å kjenne seg igjen i. Har aldri vært i fengsel, men jeg har kanskje strikket litt for mange lommetøfler, særlig om man tar min alder med i betraktningen.

Dramatikeren Tordis blir dømt til tredve dager i fengsel etter en fyllekjøring. Hovedpersonen minner mistenkelig mye om forfatteren selv, Vigdis Hjorth, som også har sonet for samme forbrytelse. Dette er en både morsom og til tider tragisk og litt sørgelig miljøskildring. Her får vi høre historiene om kvinnene bak murene - fyllekjøreren, det narkomane mor-og-datter-paret, den voldsdømte. De lever i en boble hvor målet er å fylle dagene med noe, for å få tiden til å gå. Det strikkes, sys, røykes og prates. Egentlig høres det ikke så ille ut, selv om det selvsagt kan virke litt pinlig å måtte ta en pliè naken foran fengelsbetjenten for å bevise at man ikke har smuglet dop i tissen. Tordis går fra å være nervøs nykommer, til å nesten føle seg ordentlig som hjemme. Likevel distanserer hun seg fra de andre, hun vet innerst inne at hun er bedre enn dem, mer kultivert og dannet.

I begynnelsen irriterte det meg litt at historien hoppet litt frem og tilbake i tid, men så forstod jeg at det var sånn hun opplevde tiden der: som en hel sausete opplevelse, hvor tiden var noe de hele tiden forholdt seg til, samtidig som de ikke gjorde det. Til tross for at boka kunne bli litt langdryg, likte jeg boka godt.

For meg ble denne boken bare lang og kjedelig,med veldig lite action og handling.... Tok meg laaaaang tid å få noe som helst tilknytning eller empati for kvinnene i boka, faktisk usikker på om jeg i det hele tatt fikk det på de drøye 250 sidene jeg nå har lest. (?)

Kanskje er jeg litt for ung(?) med for liten livserfaring til å klare å sette meg inn i denne boken - denne ble ingen favoritt hos meg...

Tredve dager i Sandefjord. Vigdis Hjort.
Vigdis er åpen - også om at hun drikker. Drikking og bilkjøring er en dårlig kombinasjon, og som vanlig bruker Vigdis sitt liv i sine bøker.
I denne når hun sonet i et kvinnefengsel i Sandefjord. Hvor mye som er sant og ikke, vet man aldri om en roman. Det er det som er sjangeren, men hun skriver med stor troverdighet om seg selv og dine medinnsatte, om deres liv og laden der, og litt om hvorfor noen havner der både titt og ofte.
Likte boka godt.

«22-10-2009

Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»

Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen: I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.

Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth med et tema som er tankevekkende på mange måter. Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:

«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»

Forlagets omtale av boken:

«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»

Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:

«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»

Omtalen er fra dette blogginnleggget

Forfattaren Tordis hamnar i Sandefjord fengsel for fyllekøyring. Her er tonen tøff , og miljøet er heilt annleis enn det Tordis er van med. Fengselsopphaldet vert også ei reise i Tordis sjølv, og går på psyken laus.

Man kan reise både kort og langt i bøkenes verden. Fasinerende å se hvor mange spennende steder som dukker opp, allerede i titlene. Listen startet som en liten lek for meg selv. Men, så fikk jeg lyst til å dele den.

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Spennende å se hvor mange av disse bøkene jeg kommer til å lese.

​

Her vil jeg lage en oversikt over bøker jeg leser i 2012.

Oppsummert ved utgangen av året - med tanke på at etter 4. juli har det blitt svært lite lesing, så får jeg si meg fornøyd med disse bøkene i 2012 - dermed kan 2013 kun bli bedre mht antall bøker som blir lest, eller? ;-)

Bøker jeg har fått i 2013

Bøker legges til lista i den rekkefølge de fullføres.

Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir

Har lest svært få biografier, og innimellom dukker det opp noen jeg er nysgjerrige på. Men, så glemmer jeg dem ut og vil derfor samle dem her slik at sannsynligheten for at jeg faktisk leser dem øker!