Et menneske har aldri med et annet å gjøre
uten at det holder noe av dets liv i sin hånd

Tilliden er det fundamentale - og mistilliden opstår af mangel på tillid. Tilliden skal derfor heller ikke begrundes og retfærdiggøres, som mistilliden skal det. For at bruge et moderne filosofisk udtryk, mistilliden er tillidens deficiente modus.

(Fra dansk. Forlaget Klim, 2010)

Med vor blotte holdning til hinanden er vi med til at give hinandens verdens dens skikkelse. Hvilken vidde og farve den andens verden får for ham selv er jeg med til at bestemme med min holdning til ham. Jeg er med til at gøre den vid eller snæver, lys eller mørk, mangfoldig eller kedelig – og ikke mindst er jeg med til at gøre den truende eller tryg. Ikke ved teorier eller anskuelser, men ved min blotte holdning. Hvorfor der er en uudtalt, så at sige anonym fordring til os om at tage vare på det liv, som tilliden lægger i vor hånd.

(Fra dansk. Forlaget Klim, 2010).

Det språket som er rikt og nyansert nok til å tolke livet vårt på en pregnant måte, det finner vi i litteraturen, ikke i vitenskapen. Derfor må det vitenskapelige språket nære seg av det litterære språket.

Tillit i elementær forstand hører enhver samtale til. I den rene samtale utleverer man seg, noe som viser seg i at det i og med tiltalen stilles en bestemt fordring til den andre.

Det er ikke slik å forstå - hva fordringen angår - at den bare skulle gå ut på å få svar på det man sier. Det er heller ikke slik - hva utleveringen angår - at den først beror på hva som blir sagt, på innholdet og dets viktighet eller kanskje direkte dets private karakter.

Det er derimot slik at det i tiltalen som sådan - uansett innholdets betydning - blir slått an en bestemt tone, som den snakkende så og si går ut av seg selv og inn i, for dermed å eksistere i samtalens forhold til den andre. Dermed går fordringen - uuttalt - ut på at en selv blir mottatt ved at ens tone blir antatt.