Kjærligheten er ikke glycerin, men nitroglycerin.

Det er for øvrig ikke tvil om at det skal en viss grad av hjernetomhet til for å kunne gå og være varig tilfreds med seg selv og alt. Men blide stunder det har alle. En fange sitter på sin kjerre og kjører til skafottet, en spiker gnager ham i setet, han flytter seg og føler det mere behagelig.

Og slik er det: den blotte nåde at man får livet er den rike forhåndsbetaling for livets alle elendigheter, hver eneste en.

Jeg hadde glemt at være gamp, mine sko var for lette. Jeg var blit forvansket av alle de finheter jeg hadde faret med i mange år, jeg fik studere tilbake til bonde.

I den gamle alder lever man ikke livet med, man bare holder seg på fote ved erindringer. Vi er som brever som er sendt ut: vi befinner oss ikke lenger under befordringen, vi er kommet frem. Så er det da om vi har hvirvlet gleder og sorger opp ved vårt innhold eller vi intet inntrykk har efterlatt. Takk for livet, det var morsomt å leve!

Jeg har nu vandret ganske godt omkring i mine dager og jeg er blitt dum og avblomstret. Men jeg har ikke den perverse gammelmannstro at jeg er blitt visere enn jeg var. Og jeg håper at jeg heller aldri blir vis. Det er tegnet på avfeldighet. Når jeg takker Gud for livet så skjer det ikke i kraft av en større modenhet som er kommet med alderen, men fordi jeg alltid har hatt glede av å leve. Alder skjenker ingen modenhet, alder den skjenker intet annet enn alderdom.