Hvor store ulikheter det enn måtte finnes mellom muslimer, det er læren om islam og måten den praktiseres på som gir grobunn for villskudd som fundamentalisme og, til syvende og sist, også for terrorisme.

Jeg kan ikke rase. Jeg vil ikke rase. Jeg kommer fra en familie hvor det alltid var bråk. Jeg ønsker det motsatte.

En muslims gudsoppfatning er absolutt. Vår Gud krever fullstendig overgivelse. Han belønner deg hvis du følger Hans regler til punkt og prikke. Hvis du derimot bryter hans regler straffer han deg hardt, med sykdom og naturkatastrofer på jorden og med helvetesilden i det hinsidige.

Av egen erfaring kan jeg bekrefte at den muslimske verden er sterkt hierarkisk inndelt. Allah er allmektig, og menneskene er hans slaver; de har å rette seg etter hans regler. De som tror på det som står i Koranen, de som tror på Allah og erkjenner Muhammed som hans profet, er hevet over de kristne og jødene som igjen står over de frafalne og vantro, fordi de er "bokens folk". Mannen står over kvinnen, og barn må lyde sine foreldre. Mennesker som ikke holder seg til reglene, må fornedres eller drepes i Guds navn.

Livet på jorden er midlertidig og har bare som hensikt å gi de troende sjansen til å bevise sin frykt for Gud ved å rette seg etter sine forpliktelser overfor Ham og slik gjøre seg fortjent til en plass i himmelen. De vantro er bare på jorden for å tjene som eksempler på hvordan det ikke skal gjøres.

Vi muslimer må begynne å innse hvor viktig og presserende det er å gjenopprette balansen mellom religion og fornuft.

Hvis vi definerer kultur som et repertoar av kunnskap, symboler, skikker, oppfatninger, ferdigheter og sosiale atferdsregler, da befinner flertallet av muslimene seg kulturelt sett i førmoderne tid. Deres kulturelle bakgrunn har tre viktige kjennetegn. For det første en hierarkisk-autoritær innstilling. For det andre en patriarkalsk familiestruktur hvor kvinnen har en reproduserende funksjon og skal lyde mannen; hvis hun ikke gjør det bringer hun familien i vanære. Et tredje element er den gruppeorienterte tankegangen: gruppen går alltid foran individet; den sosiale kontrollen er sterk; man er villig til å gå langt for å unngå å bli utsatt for vanære og skam; løgn er akseptabelt - for i en skamkultur er ignorering eller fornektelse av det som har skjedd, helt vanlig. Denne tradisjonelle tankeverdenen er sterkt preget av forstenede religiøse oppfatninger. At dette kan føre til store integrasjonsproblemer er å forvente.

Men er man født muslim og stiller kritiske spørsmål til sin islam, blir man straks stemplet som en "frafallen". Muslimer som ber om å få nyttiggjøre seg andre moralske kilder i tillegg til profeten Muhammed, trues med døden. Kvinner som forlater jomfruburet, er horer.

Jeg blir beskyldt for ikke å skille mellom religion og kultur. Det sies for eksempel at omskjæring av kvinner ikke har noe med islam å gjøre, ettersom dette brutale ritualet ikke forekommer i alle islamske samfunn. Men islam krever at man trer inn i ekteskapet som jomfru. Og dette jomfrudogmet sikres ved at man låser jentene inne og syr sammen de ytre skamleppene deres. Omskjæring av kvinner har dobbel hensikt. Klitoris fjernes for å begrense kvinners seksualitet, og skamleppene sys igjen for å garantere for deres møydom.

Mange muslimske jenter er oppdratt ifølge Koranen og Muhammed til å leve et liv i underkastelse, og for dem er det svært vanskelig å frigjøre seg fra dette senere i livet. Alle muslimer skal underkaste seg Allahs vilje, men det er jentene og kvinnene som må underkaste seg mest.

Det eneste reelle håpet for muslimer er at de begynner å utøve selvkritikk og tester de moralske nomene fra Koranen.