"Mens De leser denne setningen, strømmer milliarder nøytrinoer
gjennom Deres hodeskalle og hjerne, ankommet fra solen eller andre
stjerner, kanskje fra andre galakser."

Det var ikke bare fysikere som ble fascinert ved funnet av nøytrinoet.
Romanforfatteren John Updike skrev et dikt til dets pris
med tittelen "Kosmisk frekkhet":

Nøytrinoer er fri for all
slags masse; de tar ingen plass,
og skyr alt samspill som på trass.
For dem er jorden en dum ball
de smetter gjennom lik en kvass
fort pil - som ånder i en hall
og som fotoner gjennom glass.
Der må hver gassart melde pass;
de ignorerer hårdt metall
og spotter panser og kyrass;
de tirrer hingsten i dens stall
og trenger ubedt inn en masse
i deg og meg! Et tusentall
av kvalfri giljotiners fall
tvers gjennom oss, som var vi gass...

For den fordomsfrie ånd har nøytrinoer virkelig et visst slektskap
med spøkelser -
noe som ikke forhindrer dem fra å eksistere.
Dette er ikke bare en pussig metafor. Nøytrinoets mangel på "grove"
fysikalske egenskaper og dets kvasi-eteriske karakter har framkalt
spekulasjoner om at det kanskje eksisterer andre partikler som vil
kunne utgjøre det manglende mellomledd mellom ånd og materie.

Astronomen V.A.Firsoff har antydet at "sjelen kan være en universell
entitet eller vekselvirkning av samme art som elektrisiteten eller
gravitasjonen, og at det i så fall kunne finnes en transformasjons-
modul analog med Einsteins berømte ligning E= mc^2 slik at
'sjelestoffet' lar seg bringe i samsvar med andre entiteter i den
fysiske verden". (..)

"Vårt univers er ikke sannere enn nøytrinoenes; begge eksisterer,
men i forskjellige slags rom, beherskes av forskjellige lover...

(..) Vår tidligere analyse av mentale entiteter viser at de ikke
lar seg stedfeste i det såkalt fysikalske, bedre uttrykt: gravi-
elektromagnetiske rom. .. i denne forstand ligner de et nøytrino,
eller også et hurtig elektron.
Alt dette faktum lar oss ane en egen type mentalt rom, behersket
av andre lover som antydet ved de parapsykologiske eksperimenter ...

( tekst i nb.no , utg. 1974 oversatt av André Bjerke, som vi ser )