Noen liv virker så begivenhetsfattige at det knapt er mulig å beskrive dem. Ikke mer enn en gjerdestolpe. Likevel er det dem som holder gjerdene oppe for oss.

Alle fødes med sin egen kjerne. Livets hendelser har naturligvis sin virkning på den, men er den helstøpt, endrer de ikke dens natur. Du er den du er, og har alltid vært det. Men du er nødt til å tilgi. Å tilgi er iblant det samme som å kjennes ved seg selv. Den som tilgir, finner seg selv. Og den som finner seg selv, er fri.

Men det er jo også et rent under hvor lite man rår over seg selv iblant. Over tankene sine, for ikke å snakke om følelsene sine, som har tilbøyelighet til å ligne en horde med sauer som farer uten styring over moer og oppover fjellsider, klatrer opp de bratteste skred, stormer ut i illsinte og opprørte breelver, lystrer ingen, uansett hvor voldsomt fornuftens gjeterhunder måtte gjø.

Skriv. Så vi ikke glemmer.
Skriv. Så vi ikke blir glemt.
Skriv. For døden er bare et annet navn på det å bli glemt.

Det er mange måter å se verden på, og synsvinkelen beskriver antagelig ditt indre menneske.

Neruda hadde aldri kunnet skrive dikt om kjærlighet og fortvilelse på dette stedet. Antagelig ville han bare blitt fylt av håpløshet og ikke ikke skrevet noen ting, bortsett fra kanskje noe om fisk, sauer, gikt, en grå tilværelse, brennevin.

Og tre visere på hver klokke, for det trengs minst tre visere for å holde fast i tiden. Den tynneste strever i vei i ett sett, stopper aldri opp, farer forvirret, andpusten, til og med fortvilet runde etter runde, på jakt etter det den aldri rekker, som hele tiden slipper unna, men evig og alltid bare så vidt. Tynn, om ikke mager av alt dette strevet. Midtviseren tar runden ørlite saktere. Virker rolig, men det er bare en illusjon, for den dirrer hele tiden av indre spenning. Vet at den aldri får hvile, blir dradd videre av uroen til den tynne broren sin. Mens den tredje beveger seg så sakte at den har lagt på seg i all sin makelighet. Tolv klokker som med troskap, nøyaktighet, måler tiden, likevel har ingen av dem samme tid.

Hvorfor må sånne dager ta en ende, hvorfor stopper ikke lykken opp når den kommer til oss, så vi kan bære den gjennom livet som en skilpadde bærer huset sitt; som et uknuselig skjold mot ulykkens piler?

Senere, mye senere, da det antageligvis var for sent, innså Eiríkur at faren hans ikke bare hadde underholdt dem og seg selv med disse presentasjonene, i tillegg til å lære opp sønnen, men også, og kanskje ikke minst, villet snakke direkte til ham en gang inne i fremtiden og si, husk disse låtene, de var mitt indre landskap, lytt til dem, for da skjønner du hvordan hjertet mitt slo. Husk meg, ikke glem meg. Lytt til disse låtene, for da er jeg hos deg. Lytt, for da tør jeg å være fullt og helt hos deg.

Hun ler der innenfor. Man kan sikkert bygge hele verdener på latteren. Hele universer. Den Gud som aldri ler, kan ikke være allmektig.