Kvinner i kunsten

Litt om forfatteren og hennes forfatterskap

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som poet i 1982, men er nok mest kjent for sine romaner (i alle fall i Norge) - seks i alt - som har utkommet i årene etter 1992, hvor det så langt er "What I Loved" (2003 - "Det jeg elsket" på norsk) og "The Sorrows of an American" (2008 - "Når du ser meg" på norsk) som har vært ansett som høydepunktene i hennes forfatterskap. Inntil hennes essays og da særlig "The Shaking Woman or A History of my Nerves" (2009) og også "Living, Thinking, Looking" (2012) har plassert henne på kartet som en særdeles kunnskapsrik kvinne med særlig interesse for og innsikt i nervesystemet. En personlig opplevelse utløste i sin tid denne spesielle interessen.

For øvrig er Siri Hustvedt kjent som kona til Paul Auster, skjønt snart er det vel han som er kjent som mannen til Siri Hustvedt, dersom man skal bedømme dette etter hennes popularitet her i landet ... Vi er jo dessuten litt ekstra glad i henne siden hun har norske aner, og derfor må kunne sies å være norsk, selv om hun er oppvokst i USA. Mens jeg har lest så og si alt Paul Auster har skrevet opp gjennom årene, må jeg med skam å melde innrømme at jeg så langt kun har lest "Sommeren uten menn" og "Når du ser meg" - selv om jeg har omtrent alle bøkene hennes stående i mine bokhyller. Noen stor Siri Hustvedt-kjenner er jeg derfor ikke. Ikke enda ...

Promoteringen av boka

Dersom du er blant dem som av og til stikker nesen innom en bokhandel og da spesielt Tanum, kan du ikke ha unngått å legge merke til at Siri Hustvedt siste roman - "Denne flammende verden" - promoteres voldsomt for tiden - som "boka som gjelder nå". Leser du ikke denne boka, er du ganske enkelt ikke "med"!

I begynnelsen var jeg en smule ambivalent til at en bok som dette blir frontet så voldsomt, fordi jeg har tenkt at dette neppe kan være en bok som går rett hjem hos flertallet av norske lesere. Siri Hustvedt og Jo Nesbø har heller lite til felles, for å si det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid endret standpunkt. For mens bokbransjen beskyldes for å satse altfor mye de typiske bestselgerne (og Jo Nesbø i særdeleshet) - ja, ofte bestselgere som ikke en gang tilbyr god kvalitet - så har man altså denne gangen gjort det stikk motsatte! Måtte riktig mange lesere få øynene opp for denne boka - selv om det koster litt å komme gjennom de første hundre sidene. Jeg lover at det går lettere etter hvert!

Om boka

Allerede på første side i boka presenteres det som på en måte er "plottet" i "Den flammende verden". Det handler om kunstneren Harriet Burden som etter å ha blitt skuffet over mottakelsen av sin kunst i New York på 1970- og 1980-tallet, bestemte seg for å gjøre noe helt nytt på slutten av 1990-tallet. Eksperimentet varte i fem år og endte i tre separatutstillinger i tre New York-gallerier.

"Ifølge Brickman engasjerte Burden tre menn til å opptre som stråmenn for hennes eget kreative arbeid. Tre separatutstillinger i tre New York-gallerier, tillagt Anton Tish (1999), Phineas Q. Eldridge (2002) og kunstneren bare kjent som Rune (2003), var i virkeligheten Burdens arbeider. Hun ga prosjektet som helhet tittelen Maskeringer, og erklærte at det var ment ikke bare å avsløre kunstverdenes antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk." (side 5-6)

Bokas forteller og redaktør er I.V.Hess, og historien(e) som etter hvert blir fortalt om Harriet Burden - til vanlig kalt Harry - og hennes virke består av mengder med fragmenter; mest av alt notatbøker merket med alfabetets bokstaver ført i pennen av kunstneren selv, men også intervjuer, skriftlige forklaringer m.v. Harriet - en oppdiktet person, bare for å ha nevnt det - er død (noe som skjedde 18. april 2004), og boka tar sikte på å fortelle historien om henne og hennes livsprosjekt - i form av en biografi utgitt etter hennes død. Hvem denne Hess egentlig er, utover at han/hun er kunstprofessor, får vi aldri vite.

Vi møter Harriet Burden, enke etter Felix Lord, mannen som gjorde det mulig for henne å leve av sin kunst uten å være opptatt av innkomster ... Harriet Burden som mor, som eksentrisk kunstner, som en figur i offentligheten som mange har meninger om (men kanskje ikke først og fremst som kunstner), men som ingen egentlig kjenner ... ikke utover myten om henne. Og nå altså med et brennende ønske om å teste ut hva som er årsaken til at hennes kunst overses i kunstkritikerkretser ... Fordi hun er kvinne? Bare derfor? Kvinne i en mannsdominert verden som egentlig setter mest pris på menns bidrag i kunstverdenen? Dette ønsker hun å komme til bunns i!

Så viser det seg likevel at det har sine sider å låne andre mennesker for å virkeliggjøre sin kunst - særlig etter som hele prosjektet i all hovedsak blir en stor suksess gjennom de stråmenn Harry har valgt ut til å respresentere hver sine deler av kunstverket Maskeringer. Kan en kunstner bli sjalu på en annens suksess - en suksess som i bunn og grunn skyldes henne og henne alene?

"Det er ingen tvil om at Anton var Harrys marionett. Hun hadde ønsket seg et tomt mannlig redskap å fylle med kunst, men Anton var ikke hul. Han var en person, og det var han som hadde levd i smigeren, som var blitt feiret og dyrket, ikke Harry. Han hadde kommet til henne og krevd sin rett som dyktig skuespiller, en annen type kunstner, det er så, men ikke desto mindre kunstner. Og jeg (Rachel Briefman - min kommentar) tror Harry misunte ham og foraktet ham for hans behendighet. Hun hadde vært naiv. Hun hadde innbildt seg at hun kunne låne kroppen til en mann til hevnplanen sin, men mennesker er ikke forkledninger. Om Anton hadde følt seg fanget i Harrys fantasiers garn, hadde hun på sin side oppdaget at hennes protesjé hadde sine egne drømmer." (side 128)

Den av Harriet Burdens "tre masker" som viser seg å være mest lojal i forhold til hennes prosjekt, er Phineas Q. Eldrigde. Ikke bare er han farget, men han er også homofil. Med andre ord med dobbel grunn til å bli diskriminert, men for alt annet enn kjønn som sådan. Han betrakter Harriet fra sidelinjen og sier det slik:

"Men Harriet Burdens status vokste i alle fall, ikke som kunstner, men som deltaker i spillet hvem-er-noen-og-hvem-er-ingen i New York City. Hun hadde holdt seg borte fra "alt det der" siden Felix Lord døde, og hadde skydd dette med hvem og hva, pengeelitens hertuger og hertuginner, snobbene med ervervet smak. Men nå var hun midt oppe i det igjen, ikke som Felix Lords "inngiftede vertinne" (Harriets eget uttrykk), men på egen hånd. De som ville være noe, likte Harry som formidler, likte henne som velstående forkjemper for unge, begavede kunstnere og som samler. (Ingen visste at hennes første "oppdagelse", Anton Tish, hadde stukket av. De gikk ut fra at han var i full gang med å forberede en ny utstilling.) Harry spilte rollen sin. Hun iførte seg sin egen maske, og da den først var på, ble hun bedre i rollen, sikrere på seg selv. Den passet henne. Hun ble faktisk mer sannferdig, "Jeg syntes den artikkelen var sprøyt fra ende til annen", sa hun til en dame som omhyggelig hadde merket sitt eksemplar av Art Assembly med Post-it-lapper. Og hun begynte å kjøpe kunst, for det meste av kvinner. Det er fabelaktig, sa hun om et oljemaleri av Margaret Bowland, og det er et røverkjøp." (side 147-148)

Snobberiet innenfor kunstverdenen, der noen få sitter med definisjonsmakten på hva som er god og dårlig kunst, ja, i det hele tatt med tanke på "hva som er noe", spisses i Siri Hustvedts roman om Harriet Burden. For verden vil bedras, og dette blir hun i særdeleshet klar over da hun etter hvert beveger seg over i den fasen der hun ønsker å avsløre den egentlige kunstneren bak prosjektet med de tidligere nevnte tre stråmennene. Man kødder nemlig ikke med kunstbransjen!

"Hva vil en kvinne? Hva ville Harry? Hun ville ikke være Rune. Hun ville ikke selge arbeidene sine for millioner av dollar. Hun visste at kunstverdenen stort sett var en mudderpøl av forfengelige posører som kjøpte navn for å hvitvaske pengene sine. "Jeg vil bli forstått," kunne hun skrike til meg. Det var et berusende spill hun bedrev, et filosofisk eventyr. Å, Harry hadde forklaringer, rettferdiggjørelser, argumenter. Men, spør jeg deg, i hvilken verden skulle denne forståelsen finne sted?" (side 188)

Hariet Burden gjør til slutt alvor av å avsløre sitt spill - at hun har brukt tre "levende mannlige masker" som psevdonym for sin kunst, og opplevde at kunsten hennes fikk en helt annen betydning i møtet med publikum - ikke minst takket være kunstkritikerne som har tillagt kunsten en helt annen tyngde når den er presentert gjennom menn. Dermed avkler hun hele kunstbransjen som falsk, og det gjør man ikke ustraffet.

Så kan man jo sagtens spørre seg om det er Harriet Burden som har utviklet seg til virkelig å ha noe å bidra med som kunstner, eller om suksessen hennes gjennom stråmennene ene og alene skyldes at publikum generelt og kunstkritikerne spesielt slipper å forholde seg til at den som har skapt kunsten, egentlig er en kvinne ... Det hele koker ned til hva kunst rent faktisk er - kun noen gjenstander som er mer eller mindre kunstferdig laget, eller om virkelig kunst er fyllt med noe mer - for eksempel at kunstneren har skjenket kunstverkene sine selveste sjelen og sine energier ...

Mine tanker om boka

Hvem er så Harriet Burden når det kommer til stykket? Bildet som tegnes av henne inneholder mange motstridende opplysninger, alt etter om man likte henne eller ikke. At hun på en måte ble "kjerringa mot strømmen", som kvinne i en mannsdominert verden, hersker det i alle fall liten tvil om. Likeledes at hun ikke helt mestret de sosiale kodene (les: snobberiet) for å skli inn i det gode selskap.

Underveis tenkte jeg også at montro om forfatteren selv har følt på det samme, der hun i mange år må ha kjent på at hun har levd i skyggen av sin ektemanns berømmelse - inntil hun på mange måter har tatt ham igjen og vel så det, uten at jeg har noe som helst belegg for å mene at det har vært noen innbyrdes konkurranse mellom ektefellene. Til det virker ekteskapet for solid og godt, rett og slett. Derimot handler det kanskje mer om ytre omstendigheter utenfor deres kontroll.

Jeg har lyst til å sitere noe Siri Hustvedt selv har sagt om sin bok i et intervju med Dagsavisen tidligere i år:

"– Romanen er en samling skrifter av og om Harriet Burden. Den har mange stemmer: Både menn og kvinner, hennes to barn; hennes elsker i senere år, hennes venninne som ble psykoanalytiker, og mange andre. Boka har introduksjon av en fiktiv kunsthistoriker som også har laget fotnoter, sier Hustvedt.

– Historien fortelles gjennom en kollisjon av tekst. Jeg ville skape det Bakthin ville kalt en polyfonisk tekst, der stemmene er svært ulike og brytes mot hverandre. Det er et narrativt forløp, men det er samtidig et komplekst litterært verk, der de motstridende ideene får stå i forhold til hverandre og skape noe som resonnerer sammen, sier Hustvedt."

I dette intervjuet forteller Hustvedt dessuten at romanen har noe mer enn et "underliggende feministisk raseri". Harriet Burdens eksperiment handler om persepsjon (hvordan vi tolker og oppfatter sanseinntrykk, for å si det enkelt), om hva som påvirker oss når vi vurderer kunst (blant annet). Harriet Burden føler det byrdefullt å være kvinne, og Siri Hustvedts valg av navn på kunstneren (Burden = byrde) er nok i så måte ment symbolsk.

I Morgenbladets artikkel datert 04.04.2014, som bare delvis er tilgjengelig på nettet, trekkes det paralleller til Carl Frode Tillers romantriologi "Innsikling", fordi Harriet Burden sirkles inn gjennom de ulike fragmentene i boka. En spennende sammenligning, synes jeg! For hva vet vi egentlig om andre mennesker og deres innerste hemmeligheter, når det kommer til stykket? Som en betrakter utenfra er vi i stor grad henvist til å gjette og tolke, med stor fare for at vi misforstår, underkjenner eller overdriver viktige sider ved andre menneskers personligheter.

Det er en komplekst anlagt roman Siri Hustvedt har skrevet denne gangen. Historien er så original og spesiell at jeg knapt kan huske å ha lest noe som ligner. At kvinner har lidd for sin kunst, er kanskje ikke noe nytt. At en kvinne velger å gå ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, er derimot ikke vanlig. Historien i denne romanen er meget fiffig bygget opp. Her skildres en kvinne som at på til snubler på startstreken fordi en av stråmennene som er valgt ut, nekter å innrømme spillet. Dette ble en nokså pikant del av historien, og bidro svært langt på vei til å bygge opp en dramaturgi i romanen. Som om kunsteren til slutt faller for eget grep, fordi hun har vært for naiv eller ikke sikret seg når det kom til stykket ... Hun ønsket å ta over hele regien, hun ønsket å overstyre det faktum at hun er kvinne, og så kommer det i siste instans likevel en mann i veien for henne ...

Riktig morsomme og originale var alle fotnotene underveis i teksten, og til og med Stefan Zweig er med på side 75! Hustvedt har dessuten fått med 11. september (2001) og dets betydning for kunsten og dens vilkår. Og som om ikke det var nok: Harriet Burden er jøde! Det kan jeg like!

Min konklusjon er at Siri Hustvedts bok er en fantastisk roman som spenner over mange temaer, som krever sin leser og som gir mangfold igjen til dem som orker å fullføre boka! Det er verdt slitet!

Dette ble for intellektuelt og akademisk for meg, så jeg brøt etter 100 sider :)

*En svært amerikansk bok*

Siri Hustvedt:
”Denne flammende verden”
(”This Blazing World”)
Aschehoug
Oversatt av Bodil Engen

Over denne boken har de fleste toneangivende litteraturanmeldere i kultur-Norge falt i staver, så det er med en viss forventning man vekselvis setter seg til under leselampen eller i solseng midt i en typisk norsk sommer.
Den tilsynelatende dokumentarromanen er basert på et i og for seg intrikat og briljant ”plot”, så nysgjerrigheten pirres allerede under kapitlet ”Redaktørens innledning”. I stort handler boken om en dypt frustrert kvinnelig kunstner, Harriet Burden, som mener amerikansk kunstverden er en eneste stor farse, eller mer presist, et maskulint rottereir: Den består ifølge henne av ambisiøse utøvende kunstnere av ulik kvalitet, blaserte kunstanmeldere, kommersielt orienterte gallerieiere, spekulative kjøpere og selgere av kunst, og et mer eller mindre opplyst publikum som plaprer etter toneangivende trendsettere og forståsegpåere under vernissager og i selskapslivet - i de rette sirkler.

I en mannsdominert verden
Burden har fått det for seg at årsaken til hennes manglende gjennombrudd og anerkjennelse er en ond og lukket mannsdominert verden som lar kjønnet bestemme hvem som får tommelen opp eller ned. Kvinnelige kunstnere har mye vanskeligere for å ”slå igjennom” enn mannlige. Kunstverdenen fungerer som et eneste stort komplott mot kvinner.
For å skaffe seg en søt hevn og eksponere denne pølen av urettferdighet og humbug, skaffer kunstneren seg stråmenn (mannlige) for tre store egne prosjekter og utstillinger. Planen er at hun skal presentere sin kunst under psevdonymer. Med de to første oppnår hun full klaff (uten å røpe eller offentliggjøre hemmeligheten). Det tredje utvikler seg til en ren katastrofe for Harriet Burden, som i en kunstner med det norskklingende navnet Rune Larsen møter en djevelsk psykopat som lurer henne trill rundt og tar ”farskapet” til kunstprosjektet hennes (forøvrig installasjoner med et svært kreativt innhold, for å si det mildt). Både denne og de to foregående utstillingene får anmeldere til å juble og genierklære opphavs-”mannen”. Men fordi Rune svindler henne, blir det ingen søt hevn, hele komplottet faller i knas.
Innholdet og problemstillingene i boken blir presentert ut fra mange forskjellige vinklinger: Kunstnerens egne notater, redaktører av kunsttidsskrifter, anmeldere, nære venner, egne barn og kunstassistenter. Ut av disse øyenvitneberetningene og nedtegningene stiger en tragisk skikkelse frem, en fortvilet og rasende, forsmådd person, besatt av snerrende hevnlyst.

På to plan
Bitene i boken ville ikke falle skikkelig på plass om den ikke også inneholdt en beskrivelse av Harriet Burdens barndom og oppvekst og traumatiske opplevelser i en dysfunksjonell familie. Omstendighetene er fremstilt på typisk psykoanalytisk, freudiansk vis. Handlingen i «Denne flammende verden» foregår altså på to plan – det dypt personlig tilbakeskuende i kunstnerens sinn og så det utvendige prosjektet med de tre kunstutstillingene - ment for å eksponere, henge ut og latterliggjøre en frimurerverden basert på mannlige kjønnsorganer.
”Denne flammende verden” er ikke uten videre lett tilgjengelig for en vanlig leser. Den inneholder eksempler og historiske paralleller til mer eller mindre kjente kvinner som i sin samtid også var underkuet, oversett og motarbeidet av menn. Kvinner fra renessanse, senbarokk og opplysningstid blir trukket frem som bevis på, eller argument for, at historien gjentar seg i vår tid. Siri Hustvedt gir fra seg en flom av historiske navn (og noen nælevende) av både sentral og perifer karakter. Henvisninger til filosofer, poeter og kunstkritikere oversvømmer enkelte sider, som også er utstyrt med noter. Det formidler inntrykket av en sprenglærd forfatter.
For å få den fulle forståelse av disse tidvis dunkle hentydninger, er det faktisk nødvendig for lesere som ikke er bevandret i kunsthistorien å google en god del navn og teorier. Selv en med et godt, gammeldags mellomfag i kunsthistorie trenger å repetere. Særlig krevende blir ”En flammende verden” når forfatteren kommer inn på aktuelle temaer som kunstig intelligens, roboters selvstendighetsopprør, kognitive prosesser og persepsjonspsykologi.
”Denne flammende verden” har ellers en stil og en fremstillingsmåte som kaller frem både smil, gjenkjennende aha-opplevelser og til og med gapskratt. Særlig skjer det når de selvopptatte og selvoppnevnte kunstguruene blir hengt ut med en brutal og burlesk ironi. Sjelden har jeg opplevd en så morderisk utlevering av de middelmådige humbugmakerne i vår kunstverden. Skjønt, ”vår”?

*Min vurdering
Min personlige konklusjon er: Boken er interessant nok i utgangspunktet, men spørsmålet er om innhold og påstander treffer norske forhold med samme kraft som i USA. For selv om forfatteren har norske foreldre og artium fra Katedralskolen i Bergen, har den et umiskjennelig ”amerikansk” utgangspunkt, innhold og siktemål. Den er åpenbart myntet først og fremst på et amerikansk publikum. Vi ser det blant annet gjennom besettelsen rundt seksuelle temaer, på psykoterapeutens (”shrinkens”) sentrale rolle i en del amerikaneres dagligliv. Vi aner det når de overfladiske small-talk-sammenkomstene i amerikanske sosiale miljøer blir beskrevet, og når parapsykologisk tøv blir fremstilt rundt hinduistisk alternativ medisin i form av begrepene aura og chakra. Selvfølelig vet jeg at i et USA med 320 millioner innbyggere finnes det tilstrekkelig mange overtroiske mennesker av dette slaget som til sammen kan øke opplaget om de blir interessert i boken.
Undertegnede skal unnlate å gi en karakteristikk av Harriet Burdens kunstneriske ”installasjoner”. Jeg er altfor kvalitetsbevisst til å anerkjenne en del slike påståtte kunstverk som høyverdig kunst. Sannsynligvis, eller snarere forhåpentligvis, er de utslag av Hustvedts ironiske og sarkastiske utleveringsstil.

Briljerer
Så er det dette med forfatterens hang til namedropping og oppramsing av fortidens anerkjente mestere og mesterverk og henvisninger til mer moderne og mer eller mindre betydelige filosofer, psykologer og forfattere. Jeg spør: Hva er hensikten? Får leserne noen større forståelse for problemstillingene? Eller har forfatteren et behov for å briljere med egne dype kunnskaper?
Uansett: Det er sikkert et tilstrekkelig stort publikum også i Norge, som er blitt betatt av Siri Hustvedts tidligere bøker, til at ”Denne flammende verden” blir solgt i mange eksemplarer, og deretter blir snakkis i de rette kretsene, en bok man bare ”må lese” for å virke dyp, reflektert og oppdatert.
Selv sier jeg: Takke meg til Ayn Rand`s objektivisme.

Bjørn Hoelseth

Deilig å lese en virkelig god bok igjen!

En god bok som får meg til å tenke mange ulike tanker og den var ganske lærerik. Samtidig veldig utfordrende å lese og kanskje litt langdraget i noe sammenhenger av selve boka. Ellers en godt skrevet bok med tanke på skildringer og mye spennende å lære fra denne boka ellers.

Vil du lese romaner som får deg til å tenke over de store spørsmålene i livet? Her har jeg samlet lesetips som både er lærerike, tankevekkende og underholdende.