Jean Guy Beauvoir befant seg i konstant krig med seg selv, i dyp konflikt mellom behovet for å iføre seg klær som viste frem den slanke, atletiske kroppsbygningen, og behovet for å ikke fryse den stramme ræva av seg.

Bare tosker undervurderte ham, men Brault visste at det var fullt av tosker i politiet. Tosker med makt, tosker med våpen.

"Det var en god idè." Kaye snudde seg mot Ruth. "Du kunne besøke Mor på senteret. Hun kan meditere dritten ut av hvem som helst."
(...)
"Når vi snakker om dritt, er ikke dette CCs bok?"

CC klapret nedover stien som om hun gikk på klør.

Der, aller bakerst, sto CC de Poitiers iført en ullen, hvit genser som enten var laget av kasjmir eller kattunger.

Glemme hva?
Din tristhet, din skygge,
uansett hva det var som ble gjort mot deg
den dagen på hagefesten
da du kom inn, glødende av sol
med klissete furtemunn
i den nye kjolen med sløyfe
og iskremflekker på,
og sa til deg selv i speilet:
Jeg er ikke yndlingsbarnet.

"Du kunne jo slutte å lytte til verdenen utenfor og bestemme deg på egen hånd."
"Det har jeg prøvd." Clara lo. "Klokken to om ettermiddagen er kunsten min genial, og to om morgenen er den noe dritt."

Myrna tenkte seg om et øyeblikk mens hun holdt i en bok. Hun tenkte alltid best når hun holdt en bok i hånden. Men likevel kom det ikke noe svar.

Myrna bar på langt mer enn vekten av bilringene rundt magen.

"Hva er den andre boken du har der?"
"CC de Poitiers´. Visste du at den nye naboen vår har skrevet bok?"
"Jøss, det betyr at hun har skrevet flere bøker enn hun har lest."

"Moren din malte en Li Bien-kule og nå er den det eneste du har igjen etter henne."
"Ikke bare etter henne, ditt rasshøl. Etter hele slekten min."

"Og når alt er hvitt, er alt riktig." Saul lurte på om hun forvekslet en indisk mystiker med et Ku Klux Klan-medlem.

Crie visste av erfaring at det du ikke så, var det mest skremmende. Og det Crie ikke så, knuste hjertet hennes.

CC hadde vært sammen med feite menn. Hun hadde vært sammen med muskuløse, slanke menn. Og etter hennes mening var begge ytterpunktene helt i orden. Det var overgangen fra det ene til det andre som var motbydelig.

"Har du laget disse?" Han var dypt rystet. Et kort øyeblikk lurte han på om han hadde feilbedømt henne. Dette er helt en begavet kunstners verk. "Selvsagt ikke. En eller annen patetisk personfra landsbygda ga meg dem(...)".

"For Guds skyld, drit eller kom deg av potta", hadde vært rådet hennes til Clara.

Det hadde falt tretti centimeter snø de siste ukene, og de gamle husene i landsbyallmenningen hadde fått hver sin drivende hvite lue.

I Quèbec-vinteren lignet alle på hverandre. Store, vraltende, vaggende vesener, inntullet i så mye gåsedun og Thinsulate at selv slanke så lubne ut, og de lubne ble trill runde.

Men innerst inne hadde han ment at verden var et skjønt sted. Og fotografiene hans gjenspeilet det. De fanget lyset, sråleglansen og håpet. Samt skyggene som utfordret lyset.

Fordi boken handlet mye om lys, syntes Saul det var interessant og ironisk at den faktisk var blitt sluppet på markedet på vintersolverv. Årets mørkeste dag.