Så du ikke går deg bort

av (forfatter) og Tom Lotherington (oversetter).

Cappelen Damm 2015 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.04 (23 terningkast.)

83 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Anita Ness' eksemplar av Så du ikke går deg bort

Lesetilstand

Skal lese denne

Hylle

Frankrike

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

Bokdetaljer

Forlag Cappelen Damm

Utgivelsesår 2015

Format Innbundet

ISBN13 9788202480783

EAN 9788202480783

Omtalt sted Frankrike

Språk Bokmål

Sider 110

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

1 7 7 8 0 0

Bokomtaler

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014.

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste.

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer.

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014.

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute.

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme.

"Jeg skal være ærlig med Dem ..."
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt.
"Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ..."
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
"De er vel ikke sint for det?"
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans.
"Hvorfor skulle jeg være det?" (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går.

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen.

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene.

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ...

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ...

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52)

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ...

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ...

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd.

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det.

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ...

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst.

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent.

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Boka innleiast med eit sitat frå Stendhal:
Jeg kan ikke gjengi de virkelige hendelsene, jeg kan bare vise frem skyggen av dem.
og dette er på mange måtar dekkande for denne historia.

Den aldrande og sosialt isolerte forfattaren Daragane får ein uventa telefon, nokon har funne ei adressebok han har mista for ein månad sidan, og dei avtaler å møtast. Finnaren synest å ha andre motiv enn berre å levere attende adresseboka, han spør om opplysningar om eit namn Daragane har notert i boka. Det viser seg å gjelde eit 50 år gamalt uoppklart drap.

Det virkar som om Daragane har fortrengt fortida si. Funnet av notatboka set i gang ei kjede av pussige møter med ulike personar, og også ei kjede av gradvis gjennoppleving av fortida. Han gjenopplever også ei periode der han tidlegare har prøvd å finne ut av sin eigen barndom. Forvirrande? Det gjeld i allefall etterkvart for lesaren å ha tunge beint i munnen i forhold til kvar ein er i tida.

Det er ein viss «Film noir»-stemning over boka. Men det er likevel på ingen måte nokon krim- eller spenningsbok, tvert imot. Det er heller ei lavmælt og nærmast draumeaktig vandring gjennom minna og inn i alderdomen til ein einsam mann. Stemningsfull og fin på mange måter, men som antyda i innleiinga er det vanskeleg å sjå kva slags historie forfattaren ynskjer å fortelje, ein ser berre skuggane av den.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Mitt første møte med Nobelprisvinneren fra 2014 Patrick Modiano. Hørt den som lydbok, noesom kanskje ikke er det ideelle for en bok som er så meningstett som denne.

Boken veksler mellom ulike tidsplan, moden letthet som det kan være vanskelig å følge som lytter (i alle fall for min del). Jeg sitter derfor igjen med noen løse tråder, men likevel fascinert. Den aldrende forfatteren vi møter på nåtidsplanet minner om Øystein Lønns asosiale gamlinger, meldt ut av samfunnet, men likevel med en refleksjon og en glippe som åpner. Det ligger en krimgåte og en tragisk historie i bunnen, men det er språket og jaktet på minnene som driver historien fremover.

Det er nok en forfatter jeg vil snuse mer på, og boken er verdt en gjenlesning for å se om noen av de løse trådene kan la seg nøste.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Så du ikke går deg bort av Patrick Modiano ble utgitt i 2014, samme år som han fikk Nobels litteraturpris. Romanen ble utgitt på norsk i 2015. Å lese bøkene av Modiano er som å sette i gang med et puslespill uten et bilde foran seg. Som med de andre bøkene som jeg har lest av Modiano, kjenner jeg en uro underveis, det er et kjedelig, detaljert og frustrende midtparti, og en fantastisk god slutt der bildet som skal være på puslespillet kommer til syne. Men uten at jeg får se hele bildet.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Eh, denne skjønte jeg ikke. pent gjort dog.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg er ambivalent til denne boka. På sett og vis er den svært engasjerende, og starten trekker deg inn. Men så er det slik at noen av de tingene som trekker deg inn i starten rett og slett forsvinner halvveis i boka, og hele fortellerteknikken er også en smule slitsom.

Blogget her: http://www.sandlund.net/bookblog/2018/01/sa-du-ikke-gar-deg-bort-patrick-modiano/

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Vi ender med å glemme de detaljene i livet som er til bry eller som er altfor smertefulle. Det er bare å legge seg på ryggen og la seg rolig flyte over dypet, og lukke øynene.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

De siste femti årene hadde han ofte vært forbi her, og også i barndommen, da moren tok ham med seg til stormagasinet Printemps litt høyere oppe. Men nå i kveld virket denne byen fremmed. Han hadde gjort seg fri av alt som som ennå kunne binde ham til den, eller så var det byen som hadde forkastet ham.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nesten ingenting. Som et insektstikk du i første omgang tar for å være ubetydelig. Det er i hvert fall det du sier lavt til deg selv for å trøste deg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hun visste åpenbart ikke hva hun skulle snakke med ham om. Han skulle gjerne ha fått henne til å slappe av. Hun følte antagelig det samme om han, som om det var en mørk skygge mellom dem, som ingen av dem kunne snakke om.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.


Godt sagt! (6) Varsle Svar

.


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Usynlig blekk" av Patrick Modiano
  • "Første kjærlighet, siste olje" av Ian McEwan
  • "Sånt jeg ikke vil vite - om å skrive" av Deborah Levy
  • "Ungdomstid" av Patrick Modiano
  • "Kasse 19" av Claire-Louise Bennett
  • "Averno" av Louise Glück
  • "Nær livets ville hjerte - roman" av Clarice Lispector
  • "Fortellinger fra Odessa" av Isaak Babel
  • "Adresse Alberta" av Victoria Bø
  • "Den endeløse sommeren - et rekviem" av Madame Nielsen
  • "Gater i mørke" av Patrick Modiano
  • "Liljekonvallpiken - roman" av Anne Oterholm
Alle bokanbefalinger for dette verket