Richard spør seg om det virkelig er nødvendig med 40 tungt bevæpnede menn for å flytte tolv afrikanske flyktninger fra et asylmottak, for ikke å snakke om de rundt 150 resterende politimennene som venter på klarsignal i de andre bilene. I morgen, det vet han allerede nå, kommer det til å stå i avisen hvor mye innsatsen kostet, og bokholdernasjonen kommer til å laste objektene for kostnaden, slik det har vært vanlig til alle tider når Tyskland har fraktet bort folk.

Hvordan var det egentlig før Luther, hva hadde da befunnet seg på det stedet i sjelen der den dårlige samvittigheten har breiet seg siden? En viss nummenhet har rett og slett vært påkrevd som nødverge etter at Luther slo opp sine teser.

I sitt gamle liv var han på sitt mest tilfredse når kona øvde bratsj mens han selv satt ved skrivebordet på rommet ved siden av og skrev på et foredrag eller en artikkel. Parallelluniversets lykke, pleide han å kalle det overfor kona. Mens hun, særlig de senere årene, pukket på at fullkommen ekteskapelig lykke forutsetter at den ene parten i det minste ser på den andre av og til, og i grunnen også tar på vedkommende. Dessverre ble verken han eller hun noe lykkeligere av disse diskusjonene.

Nå er det én mann som tenker på kvinnen som pleide å kysse ham på øynene.
Én tenker på hvor bra hun passet i armene hans.
Én tenker på hvordan hun strøk hånda gjennom håret hans.
Én tenker på hvor godt det luktet av pusten hennes når hun var helt nær ham.
Én tenker på hvordan hun pleide å stikke tunga i øret hans.
Én tenker på skimmeret i huden hennes når hun la seg hos ham.
Én tenker på hvordan leppene hennes kjentes mot huden.
Én tenker på hvordan hun så ut når hun sov.
Én tenker på hvordan hun noen ganger smilte.
Alle sammen tenker de en stund på kvinner de har elsket og som en gang elsket dem.

Han funderer på om det er for varmt å gå med dressjakke. Trenger han egentlig dressjakke når han går omkring i huset sitt helt alene?

Richard forstår: Med Dublin II har alle europeiske land som ikke har middelhavskyst, kjøpt seg retten til å slippe å høre på flyktningene som kommer over Middelhavet.
Dermed vil også noen som forteller en sann historie i et land der man ikke behøver å høre, enn si reagere på den, være en såkalt falsk asylsøker.

...det fins ingen enklere måte å få historie til å forsvinne på enn å slippe pengene fri, frittgående penger er hissigere enn kamphunder, de glefser lett i seg et helt hus...

I virkeligheten ønsker de å finne seg arbeid og organisere livet sitt selv, akkurat som alle andre med kreftene og vettet i behold. Men de som bor i dette området som bare har hett Tyskland i omtrent 150 år, forsvarer reviret sitt med paragrafer, de hugger løs på de nyankomne med tiden som mirakelvåpen, stikker ut øynene på dem med dager og uker, lar månedene valse over dem, og hvis de fortsatt ikke holder munn, får de, med litt flaks, tre kasseroller i forskjellig størrelse, et sett med sengetøy og et papir som det står "asylsøkerbevis" på.

Men når det ikke er deres egen fortjeneste at de har det så bra, er det jo heller ikke flykningenes skyld at de har det så vondt. Det kunne like gjerne vært omvendt. I et like sekund åpner denne tanken kjeften på vidt gap og viser frem sine stygge tenner.
Sylvia sier: Jeg ser ofte for meg at vi også må flykte en dag, og da kommer ingen til å hjelpe oss heller.

Jo mer utviklet et samfunn er, jo mer overtar de skrevne lovene plassen til common sense. Slik jeg vurderer det, er det nå bare to tredjedeler av alle de tyske lovene som er forankret i folks følelsesliv, om jeg får si det på den måten. En tredjedel er så tekniske, rene lover, så sterilt formulert at det følelsesmessige grunnlaget er blitt overflødig og praktisk talt ikke-eksisterende.