Herre min skaper og gud - her opererer man på grensen.

Med «Eldreomsorgen(...)» tar forfatteren oss med lukt ned i litteraturens aller mest nedsotete prøverør - uten sikkerhetsnett og andre pustepauser enn en forholdsvis raus kapittelinndeling. Her sauses vi inn, ned og gjennom en syndens pøl av pedofili, mishandling, drap, ekstremvold samt politisk, historisk og litterær analyse så far out at man undrer seg på om forfatteren kan være riktig vel bevart. Og moro er det!

Aller nådigst lander jeg på at Teratologen faktisk er riktig vel bevart, for innimellom fargerike beskrivelser av den grelleste nedverdigelse er dette jævelsk godt skrevet. Og dessuten særdeles godt og fantasifullt gjendiktet til norsk - eller en slags avart av Lillehammerdialekt for å være mer preis. Det tar litt tid å komme inn i rytmen og de fonetiske dialektstavemåtene gir ikke ved dørene. Men gir du deg selv tiden det tar så får du en opplevelse som savner sidestykke tilbake.

Det er noe uklart for meg hvor handlingen foregår (om man nå kan kalle det handling), bortsett fra at jeg føler meg sikker på at dette ikke er ment å skulle skje i vår verden. Og det er en trøst iblant - Kågedalen minner mer om et slags helvete styrt av en blanding av Krfs og Senterpartiets mest dogmatiske medlemsmasse. Det vil si et inferno av ondskap og lyst der alt skal ende i en rural ildpøl. Eventuelt så foregår det i en himmel der man får øyeblikkelig tilfredsstillelse uansett hvor pervers ens befaling måtte være - noe som sikkert er like ille. Ikke vet jeg, ikke vil jeg vite - men resultatet blir definitivt både morsomt og uhyggelig på en og samme tid.

Bare for å ha sagt det også, det er ordliste som forklarer dialektuttrykk nærmere bakerst i boka. Det så jeg ikke før jeg kom til veis ende og det var jo litt synd. Les også oversetter Stig Sæterbakkens etterord som setter boka i perspektiv, noe man trenger etter en slik opplevelse.

Det var forresten Stig Elvis Furseth ved Buskerud Fylkesbibliotek sin videokommentar om boka som fikk meg til å lese den (omsider). Den finner du her.

En særdeles ukurant bok om ukurante tilstander litt utenfor det svenske folkhemmet. Boken skildrer forholdet mellom en liten pjokk og en temmelig skinnmager og atal morfar. Språk og handling er grenseoverskridende inntil det parodiske, og det blir opp til leseren om man skal velge å se på det tragiske, komiske, eller begge deler. Boken skapte debatt rundt ytringsfrihetens grenser, og hvorvidt skildringer av diverse overgrep som en del av hverdagen, burde vært tillatt utgitt. For de som søker litteratur litt utenom det vanlige, kan denne være et godt alternativ, mens mange vil karakterisere den som spekulativ, vemmelig, og uten særlig litterær verdi. For de som liker mangfold og politisk ukorrekthet, burde denne være verdt et forsøk.

En fyr sa en gang at hvis du treffer alle med kunsten din, så har du mislykkes. I hvert fall i å skape kunst. Og jeg deler i grunn den oppfatningen. Om noen kan fortelle meg hvem som sa dette, så er jeg for øvrig takknemlig. Uansett, jeg tenkte jeg kunne lage en liste for de virkelig smale bøkene som vil frastøte majoriteten av de som forsøker seg, enten det er på grunn av innhold, form eller begge deler. Jeg har foreløpig ikke så mange bidrag selv, da en del av intensjonen nettopp er å få tips om de merkeligste bøkene som finnes der ute.

Kun en bok pr. forfatter, hvilket betyr at man i noen av tilfellene vil kunne flere besynderlige bøker av samme forfatter. Og kun skjønnlitteratur.

Stig Sæterbakken tar godt og grundig for seg melankolsk-obskøn litteratur. Dette liker jeg.