Bokelskere.no

Men det underligste var at det her på planetens runde rygg fantes en menneskelig bevissthet som kunne kaste dette stjerneregnet tilbake som et speil. I en steinørken er drømmen et mirakel. Og jeg husker en drøm…

Når man tror at maskinen ødelegger mennesket, er det kanskje fordi vi mangler litt avstand for å kunne bedømme virkningene av så hurtige forvandlinger som dem vi har opplevd. Hva er vel de hundre årene som utgjør maskinens historie, sammenlignet med menneskeslektens to hundre tusen år? Vi har knapt nok fått installert oss i denne verden av gruver og elektriske sentraler. Vi har bare så vidt flyttet inn i dette nye huset, som vi ikke har bygd ferdig engang. Alt omkring oss har forandret seg så fort: samfunnsforhold, arbeidsbetingelser, skikker. Selve vår psykologi er omkalfatret ned til sin dypeste grunnvoll. Våre begreper om atskillelse, fravær, avstand og hjemkomst dekker ikke lenger de samme realitetene, selv om ordene er de samme som før.

Men jeg har ikke oppnådd det jeg ønsket, hvis jeg har fått deg til å tro at jeg først og fremst ville ha deg til å beundre mennesker. Det som først og fremst er beundringsverdig er den jorden som har skapt dem.

Beriker man et gavmildt menneske, blir han en gnier.

Det er kanskje vakkert å dø for å utvide sitt fedrelands territorium, men krig i våre dager ødelegger det den påstår å fremme. [ ... ] Seieren tilfaller den som råtner sist, men i virkeligheten råtner de to motstanderne sammen. (Skrevet 1939).

Jeg er lykkelig i mitt yrke. Jeg føler meg som en bonde som pløyer stjernene.

[...] på denne dårlig opplyste ørkenpletten satt seks eller syv mennesker som ikke eide annet i hele verden enn sine minner. Og de delte usynlige rikdommer.

For å beskrive verden av i dag bruker vi et språk som var beregnet på verden av i går. Og vi synes fortidens måte å leve på svarer bedre til vår natur, fordi levemåten passer bedre til språket vårt.