Bokelskere.no

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.
Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.
Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.
Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.
Et år.»

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

Dette er den fjerde boka om Lucy Barton. Koronapandemien er på vei til New York, og Elizabeths eksmann overtaler henne til å forlate byen og dra sammen med ham til et leid hus på landet i Maine. Dette blir rammen omkring erfaringene med å leve i isolasjon, usikkerhet, bekymring for sine nærmeste, fiendtlige holdninger fra fastboende som ikke vil få inn mulige smittebærere fra storbyen osv. Mye av det er gjenkjennbart, samtidig som dette er Lucys og hennes eksmann Williams historie. Det som gjør at jeg synes bøkene om Lucy er så lesverdige, er at hun forteller historier som både er engasjerende og allmenngyldige. I den forrige boka syntes jeg imidlertid hun ble litt «pludrete», men i denne så tror jeg det nettopp er det grepet som da irriterte meg litt, som fungerer godt. Flere steder i boka så forteller hun noe, og så avslutter hun med noe sånt som «Det jeg prøver å si er ...», «Sånn var det.», «... er det jeg sier.» Den muntlige formen gir meg en følelse av at vi sitter i samme rom og at hun forteller historien direkte til meg.

Elisabeth Strout har også skrevet to bøker om Olive Kitteridge. Mens Olive er en brysk pensjonert mattelærer med svakt utviklede sosiale antenner, er Lucy en konfliktsky forfatter som er preget av en oppvekst i ekstrem fattigdom med omfattende omsorgssvikt. Skammen over dette ligger alltid på lur og gjør henne sårbar, selv om hun er en anerkjent forfatter. Olive dukker forresten opp i korte sekvenser i denne romanen også ved at en kvinne som vasker ved aldershjemmet Olive bor, forteller om henne til Lucy.

Lucy har en raus innstilling til folk rundt seg, og prøver å bli kjent med menneskene bak de politiske skillelinjene. Jeg vet ikke om det er ment som noe budskap fra forfatterens side, men det ligger under en engstelse for den politiske splittelsen som vi ser i USA. Lucy har samtidig en viss forståelse for at fattige kan bli radikaliserte og voldelige.