Bokelskere.no

Palestina: Israels ran, vårt svik forsøker å kaste lys over en kompleks og kontroversiell konflikt, men ender opp med å være en ensidig og polemisk fremstilling som mangler balanse og nyanser. Mens Tveit utvilsomt har en dyp kunnskap om emnet, blir hans partiske holdning en alvorlig svakhet i boken.

For det første er Tveits ensidige perspektiv på konflikten mellom Israel og Palestina gjennomgående i hele boken. Hans skildringer er ofte preget av en tydelig anti-israelsk holdning, noe som gjør det vanskelig å få et objektivt og helhetlig bilde av situasjonen. Dette resulterer i en fremstilling som ikke bare er ubalansert, men også rett og slett urettferdig mot alle de involverte partene.

Språket i boken er ofte ladet med emosjonelle og provoserende uttrykk, noe som kan oppfattes som sensasjonalistisk. I stedet for å la faktaene tale for seg selv, bruker Tveit en retorikk som føles mer egnet til å fremkalle følelser enn til å opplyse leseren. Dette gjør det vanskelig å skille mellom objektiv analyse og subjektiv mening, noe som undergraver troverdigheten til hans argumenter.

Videre er boken preget av selektiv bruk av kilder og fakta. Tveit trekker frem eksempler og hendelser som støtter hans narrativ, mens motstridende informasjon og perspektiver ofte blir ignorert eller bagatellisert. Dette skaper en forvrengt fremstilling av konflikten, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at viktige deler av historien ikke blir fortalt.

Bokens struktur og oppbygning er også problematisk. Den mangler en klar og logisk fremdrift, noe som gjør det utfordrende å følge argumentene og forstå den overordnede sammenhengen. De mange digresjonene og sidesporene bidrar til å skape en fragmentert og usammenhengende leseropplevelse.

Til slutt, mens Tveit tydeligvis har et sterkt engasjement for temaet, blir dette engasjementet ofte til en form for aktivisme som går på bekostning av journalistisk integritet og nøytralitet. En mer balansert tilnærming, som også gir rom for de israelske perspektivene og anerkjenner kompleksiteten i konflikten, ville ha gitt boken større troverdighet og verdi.

Palestina: Israels ran, vårt svik er en bok som lider under vekten av sin egen partiskhet. Tveits ensidige fremstilling og emosjonelle retorikk svekker bokens troverdighet, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at sannheten er mer kompleks og mangfoldig enn det som presenteres her. For de som søker en dypere forståelse av den israelsk-palestinske konflikten, vil denne boken være en skuffende og ufullstendig kilde pga dens slagside.

Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.

Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.

Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.

Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.

Denne boken er merkelig, men god. Den blander sjangre over en lav sko og et eller annet ved den får meg til å tenke på 80-tallsfilmer, mer spesifikt 80-tallshorrorkomedie, ispedd litt erkenorsk bygdekultur. Dette høres kanskje ikke så forlokkende ut for alle og enhver, men dæven som Faldbakken får dette til å funke. Jeg koste meg hele veien, selv om slutten kanskje gikk litt over hodet på meg...

Knyttneven er hevet. Historien som fortelles fra arbeiderstrøket i Glasgow i 1980 årene slår og setter lyskaster på viktigheten av at vi lager samfunn med sikkerhetsnett for de som faller utenfor.
Agnes har alokholproblemer samtidig som hun har barn å ta seg av. Men det blir barna som må ta seg av henne. Og det går mest ut over den minste med det største hjertet. Det er rått, vondt og tragisk. Men også sjelfult og troverdig, der handling og miljø males i samme palett. For det er hele, om enn sårede mennesker vi får lov å møte, med store hjerter og sterk lojalitet. Litteratur på sitt beste.

Det er et veldig påståelig utsagn å si at det er langt flere som ikke reagerer på dette enn det er folk som reagerer på det, noe verken du eller andre kan vite med sikkerhet.
Jeg har selv reagert på dette lenge uten at jeg har uttalt meg, samtidig syntes jeg det er fint at folk gir beskjed når det er noe man reagerer på og noe man bør få lov til.
Personlig syntes jeg ikke noe om å bruke en side for bøker til andre ting enn å snakke om bøker for som Tone sa så finnes det mange ulike forum man kan ytre seg.

Hadde "alle" gjort dette så er det lett for at bøker og praten om litteratur hadde "druknet" i mye annet og det hadde i det hele tatt blitt veldig uoversiktlig.

Når det er sagt så har jeg selvsagt full forståelse for Stenseths forferdelige situasjon,men synes ikke dette er rette forum å legge det ut på.

Er du snart ferdig nå?

Ellisif Wessel. Oi - for en dame! En godt skrevet bok om en av de mange kvinnene som har vært med på å påvirke samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag. Hun kjempet på mange fronter og følte all fattigdommen, urettferdigheten og alle lidelsene hun så på kroppen. Hun må ha vært usigelig sterk for midt oppi det hele rammes hun av en rekke personlige tap, både i form av at livet går sin gang og i kjølvannet av nettopp kampen, eller kampene hun kjemper. Bør leses, både ut fra økt innsikt i hvordan kampene artet seg, hvordan styresett og politikk var på denne tiden men også for å lære mer om hvordan livet lengst nord i Norge var rundt århundreskiftet mellom 18- og 1900-tallet.

Ja, Lid Larssen virker som en ekstremt energisk type. Var en annen person her om dagen som refererte til nøyaktig det samme intervjuet du nevner, så jeg tror nesten jeg må finne det frem :)

Ein eignebuar som er heilt oppslukt av Shakespeare jagar dei som han trur har tatt livet av hunden hans. Sivilisasjon kontra barbari... ei merkeleg og spanande bok

Det var en sann fryd å lese denne boken. Perfekt for dem som liker bøker i eventyrsjangeren (og da mener jeg eventyr som i det engelske uttrykket "adventure", og ikke for eksempel "Hans og Grete"). I mine øyne er det Vetle Lid Larssens aller beste bok til nå. 567 sider føles mer som 300, og Larssens finurlige språk kombinert med godt driv gjorde dette til en fest av en leseopplevelse.

En historisk roman (basert på faktiske hendelser) hvor vi følger en ambisiøs hoffastronom, hans ungarske samarbeidspartner og en mislykket norsk botaniker på ferden til Vardø, og hvor mye av spenningen ligger i spenningen og forholdene dem imellom.

Anbefales. Varmt.

Da har du virkelig noe å se frem til, for som en annen som omtalte boka sa. “du trodde du visste mye om verden, men skjønte at du visste ganske lite" Akkurat sånn var det for meg.

En vanskelig bok å omtale fordi den inneholder så mye på få sider om verdenshistorien. Boka gir en bedre forståelse av verden sett med fortiden som speil sier Tvedt. Boka blir litt "pass på at ikke historien gjentar seg" tenker jeg, og kanskje er det nettopp det han vil?
I første del omtales de første sivilisasjonene ca 3500 år f.Kr. Sumer i Irak, det Faraoiske Nil- sivilisasjonen i Egypt, og Indus- sivilisasjonen i India. Med sivilisasjon menes samfunn av bønder, håndverkere, "vannigeniører", handelsmenn og folk som bodde i byer. Ikke den sivilisasjonen jeg lærte via bokmålsordboka som hadde en annen definisjon: "en kultur, oftest brukt om den hvite rases kultur", og " sivilisasjon - med misjonærene trengte sivilisasjonene frem i Afrika." En sivilisasjon er en sivilisasjon der man for første gang fordelte arbeidsoppgaver. I dette kapittelet lærer man at elvene hadde enorm betydning. Og akkurat vannet og elvenes betydning for historien går igjen i alle delene i boka. Den førte krigen i historien dreide seg om vannressurser, i dag det samme. .
Del to handler om Ming-dynastiet og det Osmanske riket. Ming dynastiet regjerte i nesten 300 år. Fra 1368 til 1644. Kina var verdens største økonomi og ledende på nesten alle teknologiske områder. I år 1500 var de et sted mellom 60 og 100 millioner mennesker mot ca 2 millioner i England! De bygde Den kinesiske mur, ca 8000 km lang, Den forbudte by på 720 000 kvadratmeter. Men det største var likevel Beijing-Hangzhou-kanalen som i lengde tilsvarer strekningen Roma-København. De hadde klart å temme litt av de enorme elvene.
Det Osmanske riket dominerte Midtøsten og store deler av Øst-Europa, og besto i nesten 700 år. Dette i en tid da Europa var preget av kriger og splittelse.
I dag er Kina igjen i ferd med å bli verdens største økonomi, og Tyrkia, som gammelt sentrum for det osmanske imperiet er ventet å få en av verdens tolvte største økonomier. Både Xi Jinping og Erdogan ønsker å gjenreise sine fortids imperier. Xi Jinping gjennom den nye silkeveien, Erdogan i kappestriden om innflytelse i Saudi-Arabia og Iran. Siden Tyrkia har blitt det nye hovedlandet til Det muslimske brorskapet.
Det tredje emnet i boka er Vestens seier, som handler om den industrielle revolusjonen. Hvordan England førte verden inn i en ny tidsalder, og om hvorfor ikke Kina eller India ikke klarte det.
Fra 1500-tallet var det en kontinuerlig industriell utvikling i England, og i det øvrige Europa med teknologi utviklet over tusen år tidligere i Kina. Vannhjulsteknologien. I Kina og India var elvene mye større og førte med seg slam og stein. I England derimot var elvene og bekkene roligere. De hadde heller ikke monsun og snøsmelting fra Himalaya å tenke på. Elvene i Kina og India kunne man ikke stole på, mens britene hadde det, de hadde også sine kanaler over hele øya. De kunne også benytte seg av tidevannet for å seile opp og ned elvene. Det handler om å kontrollere elvene.
Det fjerde emnet er Europeisk kolonialisme der Tvedt sammenligner forskjellige imperiers kolonialisme, og man ser at det britiske imperiet ble verdenshistorien største. Fra Burma og Hongkong i øst til Canada i vest, og fra Sør-Afrika i sør til India i nord. Men som var en døgnflue, 50 år, sammenlignet med det osmanske, 500 år. Han skriver om de andre landene i Europa og forteller om konsekvensene etter dette, og spør om også Norge var med på kolonisystemet og slavehandelen. Svaret finnes i boka. Også her dreier det seg om vann. Nilen og Viktoriasjøen F.eks. Her lærer man også hvordan USA var avgjørende i å styrte det Europeiske kolonisystemet, og bygde opp sin nye verdensorden på ruinene av det gamle. Stikkord Suezkrisen.
Det femte emnet er USA og Kina. Hvordan USA bygde opp sitt verdensherredømme på en helt annen måte enn noen andre i historien. På en veldig utspekulert måte spør du meg, men som alle må forholde seg til. FN, NATO, bistand, CIA er noen stikkord. Han trekker linjer mellom USA og Kinas maktforhold med fortiden som speil, og om krig mellom dem er i historisk perspektiv er nesten uunngåelig. Hvordan USA i dag er i enorm gjeld, mens Kina er det motsatte. Penger er også makt. Her spiller også vannressursene inn. Om Kinas ekspansjon i Afrika og i hjertet av Europa. Den nye silkeveien.
Det siste han tar opp er klimaet. Han ser også det i historisk perspektiv. Hvordan talen til Greta Thunberg i FN påvirket politikkere over hele verden. For første gang er det nå politikerne som står ansvarlig, ikke guder som i tidligere sivilisasjoner. Noen må for første gang stå til ansvar. Som Tvedt skriver "for første gang VET vi at klimaet endret seg dramatisk i fortiden, og vi VET det skjer i fremtiden, både av naturlige og menneskeskapte årsaker.
Anbefales til alle. Lett å lese, ikke vanskelig språk.
Til slutt kan jeg anbefale en podcast der Tvedt forteller om Sumer i Irak, og vannets betydning i Russland/Ukraina-krigen: https://podcasts.apple.com/lu/podcast/sumer-den-f%C3%B8rste-sivilisasjonen/id1536416380?i=1000564913501

Tusen takk for henvisningen til denne gode og inspirerende bokanmeldelsen. Jeg leste «Pariseren» da den utkom, en bok som absolutt tåler å leses igjen.

«Solen port» har jeg hatt liggende i flere år. (Fikk den faktisk på en bokbyttekveld vi bokelskere hadde!) Har kvidd meg litt for å gå løs på den; en tykk bok jeg ikke har visst noe om kvaliteten på. Når nå anmelder Anne Chatrine Straume anbefaler den, rykker den frem i lesekøen. Takk igjen!

Velkommen til Bokelskere.no

Av og til kommer det opp en tråd som ikke omtaler bøker direkte.

Som du ser er der medlemmer som kommenterer bøker som man finner på igjen på bokens side. Disse kan du som medlem svare på hvis du har noe på hjerte. I tillegg sitater fra bøker & man kan lage egne lister. Jeg har flere tråder med dikt bl.a. Dikt til oppmuntring, trøst & glede.

Jeg er enig. Dette er ikke en politisk arena. Det vi vet er bare en pik ev et isfjell hva andre måtte skrive. Mitt hjerte går til de uskyldige på begge sider.

For en fugletulling som meg var det bare lykke og kos å høre på 11 timer 44 minutter med alskens spennende og merkelige fakta om fugler! Visste dere at den første søndagen i mai hvert år er verdens internasjonale fuglesangdag? Min nye favorittdag!

Siste boka i Cromwell-trilogien. En lesefest! Denne og de to foregående i trilogien. Ulvetid og Falkejakt. Disse tre bøkene er et mesterverk. Og «a must read» for alle bokelskere.

Speilet og lyset (Thomas Cromwell er speilet, Henry Tudor er lyset) beskriver Cromwell på topp, hans fall og død. Leseren synes kanskje han vet nok om denne perioden… (selv føler jeg meg temmelig overforet med serier og filmer fra Tudor-tiden i England) -er Cromwell-trilogien lekkerbisken-mat for såvel historie-interesserte og alle andre.

For her får du psykologi, maktspill, statsvitenskap, religiøs filosofi, historie, allmennkunnskap om det meste, egentlig, uavhengig av tid, historisk koloritt og annet gode historiske dokumentarromaner gir oss.

Kerstin Ekman skriver om naturen, om kjærligheten, om dyrelivet, om samlivet, og det å bli gammel sammen på en glimrende måte. Det er varmt, ømt, og hverdagslig, sånn at leseren kan relatere til det. Hun skildrer dette stillferdig og jordnært. Fantastiske betraktninger av dyr og natur.
Etterhvert som hovedpersonen Ulf blir eldre får han nye ideer om hvordan han skal handle riktig, fortiden innhenter ham, og jeg synes å merke at miljøspørsmålet opptar han mer og mer ettersom tidene forandrer seg. Han verdsetter skog og dyr annerledes når de merker klimaet endres.
En varm bok som anbefales varmt.

En helt ok pensumbok i norskfaget i lærerutdanningen. Den er ganske enkel å lese, men til tider noe kjedelig med litt for mange punkter å holde styr på, spesielt punktene under de forskjellige fasene i skriveutviklingen.
Boken gir god innsikt i hvorfor skriving er viktig å kunne på skolen, bl.a. for å øke elevenes forståelse på ulike faglige områder. Videre skriver forfatteren at skriving er en vei til økt bevissthet om vår eget språk og om oss selv. Lundberg går også litt innpå hvorfor det kan være så vanskelig å lære å skrive, spesielt med tanke på rettskriving. Lundberg påpeker bl.a. at bevissthet om fonemene er en grunnleggende forutsetning for å lære å lese og skrive. Forfatteren gir leseren også, som han antar er en lærer/kommende lærer, tips til hva man bør være bevisst på i skriveopplæringen på skolen.

En interessant ting som Lundberg påpeker i boken er at barn som peker tidlig, vil få en god språkutvikling senere. Han påpeker også at å skrive er et viktig redskap for utvikling av språk og tenking. Vi får også et nødvendig innblikk i hvilke faktorer som kan forhindre en god skriveutvikling som igjen kan være alt fra mangelfull språkstimulering hjemmefra, et begrenset ordforråd og arbeidsminne. Han peker også på oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer som et stort hinder. I møte med hindringens potensielle farer så må læreren prøve å legge tilrette for den enkelte elev som det gjelder et tilpasset undervisningsopplegg, så godt det lar seg gjøre.

Noe jeg ikke klarer å forstå at forfatteren mener er når han hevder at når vi sier "en kant" eller "en ball", så er lydanalysen, eller det vi egentlig sier "eng kant" og "em pall". Kanskje jeg har oversett noe, men skjønne det den som skjønne kan. Et annet lingnende merkelig eksempel blir også presentert i boken. Kanskje det har noe med dialekt å gjøre? Vet ikke.

I det store og hele er boken en helt grei bok om en god skriveutvikling, som starter allerede i barnehagen og fortsetter gjennom hele skoleløpet.

Dette er en bearbeidelse av novellen «Den første gangen» (utgitt 1999). Novellen har litt mer fokus på en ung forfatterspires diktning, mens romanen har større fokus på fortellerens mor. Fokuset på moren og familens dysfunksjon passer godt inn i rekken av Vigdis Hjorths romaner de siste årene.