2010
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Handlingen er konsentrert om tukthusfangen Jean Valjean. Møtet med den evangeliske presten Monseigneur Myriel, gjenoppvekker styrken og motet i ham, og han lykkes i å arbeide seg opp sosialt. Men for å bli åndelig gjenreist, må han gi avkall på sin sosiale status og gå i tukthus igjen, for å redde en uskyldig anklaget. Først på dødsleiet blir hans gjenreisning fullbyrdet. Romanen fra 1862 er forfatterens mest kjente. © DnBB AS
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1974
Format Innbundet
ISBN13 9788205056572
EAN 9788205056572
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt sted Frankrike
Språk Bokmål
Sider 468
Utgave 1
Lesenivå Voksen
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Han var ennu for ung til å vite at intet er så mulig som det umulige, og at man alltid må regne med det uberegnelige.
Og fortvilelsen er det siste våben, det som undertiden bringer seier; ...
Han tok Marius' hode i sine hender og trykket det til sitt bryst, og begge to gråt. Det kan være uttrykk for den høieste lykke.
Han kjente femfrancstykker av omtale og hadde bare hørt godt om dem, så han syntes det var morsomt å se et på nært hold.
Kjærligheten, det er englenes hilsen til stjernene.
Borgerskapet er ganske enkelt den delen av folket som er tilfreds.
Om natten, når de var der, syntes haven å bli levende. Blomstene åpnet seg omkring dem og sendte dem sin luft. Og de selv åpnet sin sjel for blomstene, og hvisket elskovsord som fikk trærne til å skjelve.
Hvad var det så for ord? Luft. Barnaktige tåpelige, intetsigende ord, latter av ingenting, alt dette som er det dypeste og fineste som kan sies, det eneste som er umaken verdt å si og å høre på.
Kjærligheten har barnaktigheter, andre lidenskaper har småligheter. Skam over de lidenskaper som gjør menneskene små. Ære være den lidenskap som gjør dem til barn.
Viseren som vandrer over urskiva, flytter seg også i sinnene. Hver enkelt tok det skrittet framover han måtte ta. Rojalistene ble liberale, og de liberale ble demokrater.
Det var som en stigende flodbølge, men med tusenvis av bakevjer, og i dem blander de forskjellige strømretninger seg. Forskjellige idéer ble blandet sammen på den besynderligste måte, og man tilba samtidig Napoleon og friheten. Den voltairianske rojalisme, som var en besynderlig avart, fikk et ikke mindre merkelig sidestykke i den bonapartistiske liberalisme.