Leser man de samme bøkene som alle andre, begynner man til slutt å tenke som dem. Den slags kan man overlate til bondeknøler og folkedypet for øvrig. Det er under hederlige folks verdighet. Er du klar over det, Watanabe, at vi to er de eneste noenlunde hederlige folkene her i huset? Resten er bare en gjeng med søppelhuer.

I løpet av vinteren var det som om øynene hennes fikk et gjennomsiktig skjær, uten at det førte til at man kunne se noe gjennom dem. Noen ganger stirret hun meg dypt og granskende inne i øynene, uten noen åpenbar grunn, som om det var noe hun ville ha tak i, noe hun lette etter. Da ble jeg fylt av en blanding av ensomhet og utilstrekkelighet.

Don't feel sorry for yourself. Only assholes do that.

"Du virker som en som tenker nøye gjennom tingene."
"Mulig det," svarte jeg. "Kanskje er det derfor folk ikke liker meg. Slik har det alltid vært."
"Det må nok snarere være fordi du gir så tydelig uttrykk for at du ikke bryr deg om å bli likt. Det kan nok folk bli provosert av," mumlet hun med haken i hendene.

Det er ikke det at jeg ikke stoler på samtidslitteraturen, men jeg vil ikke kaste bort min tid på bøker som ikke har bestått historiens dom

April er den ensomste av alle måneder man kan tilbringe alene. I april går alle mennesker rundt og ser glade og fornøyde ut. De kaster frakken, sitter og prater i solskinnet, spiller ball, får seg kjæreste. Bare jeg var helt alene.

Vi hadde begge sko med gummisåler, så skrittene våre var nesten uhørlige, men når vi gikk i gater som var dekket av nedfalne lønneblader, raslet det under føttene våre. Lyden av høstløvet fikk meg til å føle et stikk av medlidenhet med Naoko. Det hun ønsket seg, var ikke min arm, men én arm, ikke min varme, men noens. Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg tenkte på at hun måtte ta til takke med meg.

Jeg gikk inn i huset og trakk for gardinene, men duften av vår klarte jeg ikke å stenge ute. Den var overalt, og det eneste den fikk meg til å tenke på, var forråtnelse. Jeg satt bak fortrukne gardiner og forbannet våren og alt den brakte med seg. Det var et tungt, gnagende hat som kom langt innefra. Aldri noen gang hadde jeg hatet noe så sterkt og intenst.