Professoren la sitt ansikt i de rette folder til en religiøs samtale; han likte i grunnen ikke denne prest; det var noe dobbelt eller noe halvt ved ham; han visste aldri hvorledes han skulle ta ham.

Det gis sorger - især sådanne som det er skam i, og som det synes ganske umulig å fortsette livet med. Utover eftermiddagen og natten kjennes det som om du må dø, før lyset kommer igjen.

Og når morgenen kommer, kjenner du at det allikevel er liv i deg; du må ta klærne på, børste ditt hår; og du må spise.

Om aftenen sier du: hvorledes er det dog mulig at jeg har levet en hel dag med dette på meg?

Neste dag barberer du deg; åtte dager efter kommer du til å si en vittighet og ler selv av den.

Og moren og bestefaren kunne sitte lange stunder over vuggen og le og beundre hver minste trekning i det lille ansikt, hvori de oppdaget allverdens smil, familielikheter og intelligente antydninger, mens barnet - ærlig talt - helst lignet en syk apekatt

Han ble med en gang så uendelig trist at han gjerne kunne ha grått - som han satt der og holdt henne i sine armer; han hadde ikke kjent det før således; men i dette øyeblikk gikk det liksom opp for ham, hvor livet var usigelig bakvendt og meningsløst; alt ble ham så klart - så klart og tomt; selv syntes han seg allerede gammel å vandre fremover i en allé av skuffelser, og hva ville livet bringe den stakkar, som klynget seg til ham!

Det ruller en strøm av gull mellom landene. Hvor verdenshandelen flytter de store verdier, flyter den i et bredt, mektig leie, og til alle kanter i talløse forgreningerr går de gylne småstrømmer ut til de fjerneste avkroker av verden. Men oppå strømmen i rastløs uro hvirvler seg vekslenes blåhvite skum. Det syder og rasler og sprer seg stripevis utover den hele jord, øker av sin egen fart, deler seg i nye striper og løper frem og tilbake i et ustanselig jag. Men synker den store gullstrøm der ute , så iler de små gylne årer tilbake fra verdens avkroker. Som om selve jorden hadde suget sitt gull til seg igjen - således forsvinner det - først i de fjerneste små kanaler, siden nærmere og nærmere, inntil selve den store åre skkrumper inn og liksom stivner til is.

Store kjøpmenn i små forhold hater alltid hinannen, fordi den ene ikke kan røre seg uten å være den annen iveien, men baksjef Christensen et ganske særdeles ondt øye til Carsten Løvdahl. Og det var ikke bare fordi Løvdahl vokste ham over hodet, men Christensen, som fra barndommen av hadde lært handelen og selv arbeidet seg opp - rik var han først blitt ved giftermål - han kunne likefrem ikke tåle at denne hovne videnskapsmann trengte seg inn i kjøpmannsverdenen og ville spille mester der.

Det farer undertiden en sådan løssluppen ånd gjennom små, avsides ansamlinger av mennesker når de har sovet lenge. En prins eller et dyreskue setter maskinen i gang, og så går det slag i slag med fester og selskaper. De som har skillinger til overs, tar dem frem, og de som ingen har, får med fornøyelse lånt, og det blir en flotthet og en rikelighet så at de overraskede kjøpmenn ordinerer både champagne og svære silketøyer fra Hamburg. Men den champagen blir aldri betalt, og når en fremmed kunde mange år efterpå faller i forbauselse ved å finne et praktfullt silkestoff i en støvet halvtom butikk, så svarer kjøpmannen: " Ja, ser De! Det tøy er fra prinsetiden", og han ryster vemodig sitt fallerte hode.

-Også professoren arbeidet på sin side. Han var nu kommet så vidt at han ikke VILLE være engstelig; han ville ikke merke at hele forretningslivet likesom mattedes og trakk seg sammen; han ville ikke se lenger frem enn fra dag til dag. Men derimot satte han all sin evne på å stemme strømmen, som fløt bort. Han kjøpte store verdier - alt hva man bød ham: Korn, kaffe, fisk, salt - og solgte igjen, nesten uten at han tenkte på tap elller gevinst - bare at det gikk fort, at han alltid følte pengene rulle seg mellom hendene. Og den febrilske kraft denne ene mann utfoldet, virket smittende utover videre kretser, og en spekulasjonslyst, en periode som av det villeste børsspill i det små, kastet sin falske kortvarige glans over den lille avkrok av verden hvor Carsten Løvdahl grasserte. Jo mere han utvidet sine operasjoner, desto flere navn trakk han inn i kretsen av sine endossementer, og da all omsetning gikk i veksler, var det snart ikke noe betydelig hus i byen og i nabobyene som ikke stod på papir sammen med Løvdahl.

Ja enkelte ville endog synes synd i disse rike folk, som nu ike var rikere enn en simpel arbeidsmann. Men det var ikke mange som gikk med på det. For de visste jo alle hvor underlig det har seg med de folk som er født i fine klær. de blir i dem, hvordan det så går. Man kan nok høre at de har mistet alt sitt og spolert for andre også; allikevel var det dog aldri hendt at slike folk kom helt ned til arbeidsfolkene, bodde og slet blant dem. De ble ved å gå i frakk, spise varm mat og røke tobakk, så de kunne ikke lide så farlig ondt. Og det var dette som var det ufatteligste ved kapitalen, men derfor det mest imponerende: det måtte jo altså være Guds vilje at det skulle være denne store forskjell, og at noen bare skulle slite for andre og bli ved det.

All den glans hvori studenterlivet fra det fjerne hadde lyst for ham under mødige skoletimer, den var nu dalt ned over hans eget liv, og han sanset ikke den jord han trådte på, men svevet med en venn i hver arm høyt oppe i lys av fagre ord med beigeistrede rørelser. Inntil han ble plukket. For der satt både oppe i samfunnet og i restaurasjonene - alltid på bestemte plasser, en flokk begavede mennesker som levet av å plukke ungdommen - ikke for penger, men for de skinnende fjær som vokste på de beste blant dem.