En uhøytidelig tråd for dikt. Dikt man liker, dikt fra bøker, hentet fra nettet, kanskje dikt fra egen produksjon.

(Tråden er blitt lang, litt vanskeleg å få oversikt. Om dette diktet ikkje er blitt lagt ut her før, så er det på tide)

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn
og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter,
hvis blomster er ord,
står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom,
en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

- Andre Bjerke

Jeg har lagt inn dette diktet.

OK, då har eg oversett det.
Men diktet er så fint og passar så bra på denne nettstaden, så det kan godt stå to gonger, ikkje sant?

Ja.

For-elsking

Forelsking det er slikt eit svikefullt åk.

Du lèt opp ei dør, den naive.

Når den stend på vidgap, då eggjar du bråk-

men kansje du heng med i klivèt.

Det brusar av bobler i sjampisgalopp.

Og smilet stend sprengkåt og slevar.

Du trur kansje ikkje at det kan ta stopp-

for hjartet slær jazztakt og bevar.

Du tenkjer med bringa di kantenært fall,

her ensast det nok inga fare.

Men før eller seinare kjem du òr skall-

og gjeng i den eldste av snarer.

Forelsking, er meir som et bukkeritt dèt.

Eit kapplaup med hjartet som målsnor.

Dei fleste forelskingar får oss i knè-

der vi hamrast under med slagbòr.

Og ikkje før den turkar ut og gjev fred-

får vi kjenna ypperste gleda.

For, kjærleiken ser du – hev mykje meir med,

den gjev oss dei varmaste klèda!

Unni Takseth

Våkn opp !
Det brenner i Palestina.
Blant mennesker som du og jeg.
Barn og kvinner.
Uten rettigheter driver de rundt.
Uten bomberom å gjemme seg i,-
Bare blant hverandre.
De gråter i Palestina,
Dette stolte folk.
Barn og kvinner.
Det renner elver av blod
I Palestina i dag.

05.01.09

Eg ser

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

Bjørn Eidsvåg

Sønner

Det er klart
at de heller vil ligne far
som pusser båten
enn mor som pusser vinduer.

Det er klart
at de heller vil ligne far
som smører motoren
enn mor som smører niste.

Det er klart
at de heller vil ligne far
som drar opp fisken
enn mor som steker den.

Det er klart
at de heller vil ligne far
som hviler middag
enn mor som vasker opp.

Det er klart
at de vil bli menn.

Sidsel Mørck

Siden det er farsdag i dag vil jeg legge inn ett dikt i den anledning. Dette diktet sendte jeg i en SMS til min egen pappa tidligere idag. Diktet er funnet på nett og jeg vet ikke hvem som har skrevet det.

Da fedre ble til
var tanken ganske klar.
For fedre har noe i seg
som ingen andre har.

De øser av sin omsorg
og deler alt de vet.
De viser deg at livet
er håp og kjærlighet.

Derfor har vi fedre
og dersom du spør meg.
Den beste far i verden,
det er nettopp DEG.

Gratulerer med farsdagen :-)

Det var et kjempefint dikt. Kan tenke meg at faren din ble glad for det :)

Furious rain -
even the crying child
is silenced

Anonymous

A whiter shade of pale

We skipped a light fandango
Turned cartwheels 'cross the floor
I was feeling kind of seasick
But the crowd called out for more.
The room was humming harder,
As the ceiling flew away.
When we called out for another drink,
The waiter brought a tray.
And so it was later,
as the miller told his tale,
That her face at first just ghostly,
Turned a whiter shade of pale.

She said there is no reason,
And the truth is plain to see
That I wandered through my playing cards,
And would not let her be
One of sixteen vestal virgins
Who were leaving for the coast.
And although my eyes were open,
They might just as well have been closed.

And so it was later,
as the miller told his tale,
That her face at first just ghostly,
Turned a whiter shade of pale.

- Keith Reid

Jeg våger meg på å legge inn et av mine egne...

VISDOM

• å klappe trollmor på hodet
• å drikke av fjellbekkens klare vann
• å stå i stillhet ved enden av myra
• å se utover et mosekledd land
• å sitte på stubben når sol går ned
• å høre på fuglesangen…

å vite
at dette
alt det du ser…

er ditt til å eie

ALT SAMMEN

HVlLE

Ingen hvile er som hvilen

i et øyes klare blikk.

Du som ser på meg med mildhet

skjenker meg en trylledrikk

--

Alle natteredne syner

løses opp og svinner hen

la meg hvile i ditt øye

menneske, venninne, Venn !

Carl Keilhau

Sterk

I motbakkar, i bratte kår

der det er tungt å leve.

Der veks det blomar år for år

sjøl om dei nok lyt streve.

Dei kryp or markja sakte fram

og kjem seg opp i dagen.

Og stend med stengel sterk og stram

som om dei vaks i hagen.

Slik desse blomar kjempar sitt

med alle odds imot,

slik ser eg no på livet mitt

der det ligg rakt for fot.

Eg skjønar no at det EG er

er likeeins med dei.

For eg er sterk som livet bèr

..men vatn meg, er du grei!

Unni Takseth

Ti bud til en ung mann som vil frem i verden.

I
Det første bud er ganske lett:
De som er flest, har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva har du fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis)
IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.
(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham ryktet gjelder!)
X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert.

Følg dristig med i kamp mot troll,-
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid;
- en time forut for din tid:

Jens Bjørneboe 1963

hehe her fikk jeg et aldri så lite latterkrampe. Kjempeflott!

Ja, ikke sant. Fant det i boka "Politi og anarki" av Bjørneboe som jeg snart skal lese.

Takket være deg fant jeg ut at verket jeg har av Jens Bjørneboe ikke innbefatter Politi og røvere. Den er nå bestilt fra et antikvariat, fra 1983.

Så bra da Kirsten at du ønsker å lese boka. Min bok er også fra 1983 og jeg gleder meg til å ta fatt på den.
Har lest mange av Bjørneboes bøker, og jeg liker det jeg har lest, han er en av mine norske favorittforfattere.
Han gir mye av seg selv i bøkene, og er ikke snau med å sparke både hit og dit og kan også peke på urett og hovmod.

Avskil

Du følgde til toget den kvelden eg reiste,
bar kufferten for meg og ordna med alt,
tenkte på alt - og tenkte slett ikkje!
Det tenkte eg, og mitt hjarte var kaldt.

Ja, det var kaldt. Men det sveid av pine.
Du gjekk og la planar. -Å lat meg i fred!
Eg vil ikkje høyre om planane dine,
om framtida di, der eg ikkje er med!

Minuttane gjekk. Ein heil att, ein halv,
- og no, no går toget, kvar augneblink!
Da tagna du endeleg. Munnen din skalv,
og du gløymde å vere så aktsam og flink.

Og hjartet mitt sprengde sitt skal av kulde.
Eg bøygde meg ut, og vi nådde så vidt
å røre kvarandre den siste gangen.
Og så susa mitt liv bort ifrå ditt.

Halldis Moren Vesaas

Pussy Riot's Punk Prayer
(English version by Carol Rumens)

(Chorus)
Virgin Mary, Mother of God, banish Putin, banish Putin,
Virgin Mary, Mother of God, banish him, we pray thee!

Congregations genuflect,
Black robes brag gilt epaulettes,
Freedom's phantom's gone to heaven,
Gay Pride's chained and in detention.
KGB's chief saint descends
To guide the punks to prison vans.
Don't upset His Saintship, ladies,
Stick to making love and babies.

Crap, crap, this godliness crap!
Crap, crap, this holiness crap!

(Chorus)

Virgin Mary, Mother of God.
Be a feminist, we pray thee,
Be a feminist, we pray thee.
Bless our festering bastard-boss.
Let black cars parade the Cross.
The Missionary's in class for cash.
Meet him there, and pay his stash.
Patriarch Gundy believes in Putin.
Better believe in God, you vermin!
Fight for rights, forget the rite –
Join our protest, Holy Virgin.

(Chorus)
Virgin Mary, Mother of God, banish Putin, banish Putin,
Virgin Mary, Mother of God, we pray thee, banish him!

genuflect - to bend the knee or touch one knee to the floor in reverence or worship
festering - to form pus, generate purulent matter, to cause ulceration, to putrefy or rot

It's not the
goodbye
that hurts, but the
flashbacks
that follow.

Unknown

AUGUST

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.

Rolf Jacobsen

Alminnelige mennesker
finnes ikke.

Vi er alle
ualminnelige,
usedvanlige,
ekstraordinære,
attraktive:

Hvert menneske er et unikum
Hvert menneske et et konglomerat.
Hvert menneske er et dikt.

Martin Nag

ALEINE VED STRANDA

Når havet ligg der, roleg og tek i mot alle dine

tankar - din lengsel sorger og gleder

og du ser spora dine i den våte sanden,

då får du ro til å møte deg sjølv.

Mons Leidvin Takle

Noen ganger er det all right

Tekst: Odd Børretzen
Musikk: Lars Martin Myhre

Jeg har mange, mange ganger -
mange, mange, mange ganger -
hatt lyst til å skrive en vise om livet -
in the morning -
Altså, skrive en vise om livet om morgenen,
ja ikke livet bare om morgenen -
men det er særlig om morgenen jeg tenker på sånt,
men jeg mener: det er'kke lett - det vil si -
jeg fikk til refrenget. Og det ble sånn.
ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta ta
ta ta ta ta ta ta ta ta ta -
in the morning -

Og denne visa skulle altså handle om livet,
men jeg mener - livet- det er så svært - og langt!

men jeg tenkte - jeg tenkte at -
jeg kunne kanskje sammenligne livet med å være i båt -
om sommeren. Jeg har ganske god greie på det, for jeg er
ganske mye i båt om sommeren -
og det er ofte forferdelig ubehagelig.

Og sånn er livet også - ofte - særlig om morgenen -
når det regner - og det regner mye om sommeren - i båt - og i livet.
Da drypper det fra dekket og ned på loffen,
og det er skorpe på leverposteien, og alt er'kke bare vått -
det er dertil totalt hensiktsløst - og dyrt og jeg tenker da:

Hvorfor er jeg egentlig her? Langt fra folk - omgitt av stein
og vann og fiks. Hvorfor er jeg ikke et helt annet sted?
På Theatercaféen, kanskje, hvor du kan sitte helt tørt ved bordet
og se på folket i regnværet ute i Stortingsgata som løper etter
trikken hvis den trikken i det hele tatt kommer den dagen.
Kanskje den er lagt ned? Men inne kommer kelneren med det du
ber om - og måker - jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:
Jeg hater måker! De skriker! Og oppfører seg som dyr,og jeg tenker:
Sånn er livet også ganske ofte -
som en våt morgen med dyr som skriker og drypper,
og det er skorpe på leverposteien,
og skorpe både på det ene og det andre.
Sånn er livet. - Og sånn er det å være i båt også -
særlig om morgenen - noen ganger. -
Men noen andre ganger - eller for å si det på en annen måte -
noen ganger - i båt om morgenen - og i livet også - forsåvidt -
Noen ganger er det all right
Noen ganger er det all right
Noen ganger er det helt all right

In the morning
Noen ganger er det all right
Noen ganger er det all right

"Hope" is the thing with feathers
That perches in the soul
And sings the tune without the words
And never stops - at all

And sweetest - in the Gale - is heard
And sore must be the storm
That could abash the little Bird
That kept so many warm

I've heard it in the chillest land
And on the strangest Sea
Yet, never, in Extremity,
It asked a crumb - of Me

Emily Dickinson - "Hope" is the thing with feathers

gale - a very strong wind, a wind of 32–63 miles per hour (14–28 m/sec)
abash - to destroy the self-confidence, poise, or self-possession of

The night is black and the forest has no end;
a million people thread it in a million ways.
We have trysts to keep in the darkness, but where
or with whom – of that we are unaware.
But we have this faith – that a lifetime’s bliss
will appear any minute, with a smile upon its lips.
Scents, touches, sounds, snatches of songs
brush us, pass us, give us delightful shocks.
Then peradventure there’s a flash of lightning:
whomever I see that instant I fall in love with.
I call that person and cry: `This life is blest!
for your sake such miles have I traversed!’
All those others who came close and moved off
in the darkness – I don’t know if they exist or not.

Rabindranath Tagore - On the Nature of Love

tryst - an appointment to meet at a certain time and place, especially one made somewhat secretly by lovers
bliss - supreme happiness; utter joy or contentment
snatch - a bit, scrap, or fragment of something
peradventure - chance, doubt, or uncertainty

Aldri

Og det blir gitt oss et øyeblikk av nåde
da vi får se, og da vi selv blir sett.
Men aldri vil du fullt og helt forstå det
at du og den du elsker, er blitt ett.

Og som en nova, tent på nattehvelvet,
er dette lys som lever mellom to.
Men aldri vil du tvile på at selve
din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente
et liv på det som aldri skjer.
Men aldri vil du fatte hva som hendte,
når to som elsket, ikke elsker mer.

André Bjerke

The instructor said,

Go home and write
a page tonight.
And let that page come out of you---
Then, it will be true.

I wonder if it's that simple?
I am twenty-two, colored, born in Winston-Salem.
I went to school there, then Durham, then here
to this college on the hill above Harlem.
I am the only colored student in my class.
The steps from the hill lead down into Harlem
through a park, then I cross St. Nicholas,
Eighth Avenue, Seventh, and I come to the Y,
the Harlem Branch Y, where I take the elevator
up to my room, sit down, and write this page:
It's not easy to know what is true for you or me
at twenty-two, my age. But I guess I'm what
I feel and see and hear, Harlem, I hear you:
hear you, hear me---we two---you, me, talk on this page.
(I hear New York too.) Me---who?
Well, I like to eat, sleep, drink, and be in love.
I like to work, read, learn, and understand life.
I like a pipe for a Christmas present,
or records---Bessie, bop, or Bach.
I guess being colored doesn't make me NOT like
the same things other folks like who are other races.
So will my page be colored that I write?
Being me, it will not be white.
But it will be
a part of you, instructor.
You are white---
yet a part of me, as I am a part of you.
That's American.
Sometimes perhaps you don't want to be a part of me.
Nor do I often want to be a part of you.
But we are, that's true!
As I learn from you,
I guess you learn from me---
although you're older---and white---
and somewhat more free.

This is my page for English B.

1951

Langston Hughes - FOR ENGLISH B

Do not stand at my grave and weep,
I am not there; I do not sleep.
I am a thousand winds that blow,
I am the diamond glints on snow,
I am the sun on ripened grain,
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning’s hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there; I did not die.

Mary Elizabeth Frye - Do Not Stand At My Grave And Weep

At Seventeen

I learned the truth at seventeen
That love was meant for beauty queens
In high school girls with clear skinned smiles
Who married young and then retired
The valentines I never knew
The Friday night charades of youth
Were spent on one more beautiful
At seventeen I learned the truth
And those of us with ravaged faces
Lacking in the social graces
Desperately remained at home
Inventing lovers on the phone
Who called to say come dance with me
And murmured vague obscenities
It isn't all it seems
At seventeen

A brown eyed girl in hand me downs
Whose name I never could pronounce
Said, Pity please the ones who serve
They only get what they deserve
And the rich relationed hometown queen
Married into what she needs
A guarantee of company
And haven for the elderly
Remember those who win the game
Lose the love they sought to gain
Indebentures of quality
And dubious integrity
Their small town eyes will gape at you
in dull surprise when payment due
Exceeds accounts received
At seventeen

To those of us who knew the pain
Of valentines that never came
And those whose names were never called
When choosing sides for basketball
It was long ago and far away
The world was younger than today
And dreams were all they gave for free
To ugly duckling girls like me
We all play the game and when we dare
To cheat ourselves at solitaire
Inventing lovers on the phone
Repenting other lives unknown
That call and say, come dance with me
And murmur vague obscenities
At ugly girls like me
At seventeen

JANIS IAN

A GOOD POEM

A good poem is like finding a hole
in the palace
wall-

never know what you
might
see.

Tukaram - indisk poet (1608-1649)

EMMA TALAR TIL HUNDEN SIN

Sjå kor livet har fare åt med meg!
Desse skinnfillene var eingong faste, små bryst!
Det var før tida saug deim ut
og tømde deim for alltid.

Sjå desse hoftene, kor beingrinda lyser igjennom deim!
Sjå furene i ansiktet, pløgde for sløvsinns tårer!
Meg som dei kalla Vakre Emma!
Håret mitt hadde ein gong glans av gull og bronse.
Her på kammen ligg det att i store, bleike tustar.
Det vil nok ikkje stå som ein brusande kvit glorie
rundt hovudet mitt, slik som andre kvinners hår!
Eg har elska mykje.

Men du skal vite at eg tok ikkje alltid pengar for det!
Den gongen hadde eg råd til å kaste meg fram på torget
gratis, når eg hadde glede av det.
Eg baud fram mine lepper, fulle av blod,
mine hofter og lår og det som ligg gøymt mellom deim.
Den mørke flekk på kroppen som gav lys.

Mange menn eg kjende er døde i dag.
Andre lever,
Men ingen sender bod etter meg til si døds-seng.

Fylg meg, vesle Solon, gjennom gater
der menn sloss om meg og eg let meg rive sund!
Der dei sputta på meg og tigga meg.
Der dei slo meg når eg rava forbi.
Først i latter, så i naud gjekk eg gjennom denne gata.
Fylg meg inn på kafeen!
Eg vil minnest den tid eg levde,
den store tid då Emma var ung.

Marie Takvam
(Inspirert av livet og Francois Villon) (2003)

DU

Du må vere komen til byen!
Eg kan tydeleg sjå det.
Alle hus ligg og smiler til meg.
Dei har forstått at eg elskar deg.

Du må vere komen til byen!
Eg ser det på trea i parken.
Dei står med bivrande lauv,
Tar imot kyss frå sol og vind.

Du må vere komen til byen!
Derfor
denne ufattelege glede
frå lyset og lufta
frå seglbåtane i brisen.

Alt er onnorleis i dag.
Det som i går var grånande husrekkjer
Er i dag overstrøymt av gull og purpur
frå solnedgangen.

Det som i går var kvardagsmenneske
På veg til bussar og bilar,
er i dag personlegdomar
med indre liv.

Det som i går var trafikk og bråk
er i dag klang frå byens hjarte,
det store som driv alt framover!
Kort sagt: Du må vere komen til byen!

Marie Takvam

Viss bøkene blir utan elefantar

Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.

Om elefanten ikkje viser seg
utanpå boka eller i første kapitlet
er ikkje så farleg.
Du forstår nok det er fordi
han unngår sånne stader.
Han likar å vere i fred
med tankane sine.
Derfor held han seg også
unna dei siste ti - femten sidene.
Det plar ofte vere så mykje bråk der
ei bok held på og skal slutte

Men djupt inne
i boka,
dit elefantjegerane ikkje finn vegen
dit berre ein
og annan
sniklesar kjem,
der

kjem han stundom til syne
når du står lenge
heilt roleg.

Og ser du ingenting
kjenner du likevel på deg
at inne i tjukna
like roleg som du
står elefanten
og følgjer deg med dei små augo sine
Ser ikkje du elefanten
ser elefanten deg.

I dei bøkene
der elefantlesarane reikar.

- Einar Økland

EI MOR ER FERDIG MED SI GJERNING

Kvar er mine born nå?
Desse velkledde, framanda menneske som ser til meg
kallar seg med deira namn.
Eingong sloss barnehender om plass kring halsen min,
og munnar var ivrige etter å kysse meg på kinnet.

I fem gonger ni månader gjekk eg med kvalmen i munn
og stygdest ved lukt av fisk og kål og roser.
Eg såg meg stundom i spegelen,
magen esande ut som gjærande deig,
ansiktet bleikt og ukjenneleg.

Å Herregud, eg gjorde mi plikt over bleievask og i ekteseng.
Fem born flytte ut og fem framande menneske stikk inn som snarast.
For kvart eitt av deim eg fødde vart kroppen min meir slasket.
Magen hang ned som ein pose, ventande på neste gong,
brysta utsogne av svoltne, grådige munnar,
vortene bitne til blods av små spirande tenner.
Fanget fullt av gråtande born og skitne klede,
av leande born og reine klede -
ansiktet mitt overdengt av barnekyss og bløytt av tårer.
Kroppen min herja av ekteskapet.

Dette var mitt liv.

Det var den gong eg levde,
men visste det ikkje,
lengta mot kvile.

Nå stikk fem menneske innom av plikt,
og seier sårande ord.
Eg masar for mykje, klagar dei.
Eg skulle sjå til å finne meg ein hobby,
og ikkje gå opp i meg sjølv.

Er livet alltid slik?

Marie Takvam
Fra diktsamlingen Merke etter liv, 1962

Venner for livet

Lyttende ører
et smil som forstår
gir lettere bører
leger sjelens sår

Tanker som deles
en hjelpende hånd
sorger som kveles
av vennskapets bånd

Smil blir til tårer
og tårer til smil
sannhet som sårer
men fjerner all tvil

Evig fortrolighet
i riktig og galt
et vennskap med ærlighet
tåler alt

Ukjent

VOGGESONG TIL MAGNUS

Spør ikkje, spør ikkje
guten min,
- våpen er til for fred –
Alle dei klokaste folk i verda
leiger seg våpensmed.

Gråt ikkje – gråt ikkje
leike deg du.
Bygg deg eit slott av plast.
Inne bak mørke løynlege portar
ligg det eit hjarte fast.

Kom skal vi mane ein tanke dit inn,
legg deg på kne og seg:
- Menneskehjarte, menneskehjarte,
nokon har bruk for deg.

Vakna nå opp og driv ditt blod
til øydemarks årenett,
då skyt dei knopp, dei øydemarks liljer
ingen enno har sett –

Spør ikkje – spør ikkje
guten min –
Tidsnok vil du forstå:
mor di har ikkje hjarte til svare
før dagen kjem då ho må.

Marie Takvam

MED RØDE ROSER

Jeg knæler og rækker Hænderne frem
endskønt jeg hører dit Nej.
Tag disse Blomster med Tak for dem
du pynted med paa min Vej.
Jeg ser dig blusse som Roserne nu
og slaa dine Øjne ned;
kanhænde kommer du mangt ihu
af Sorg og af Kærlighed.

Din Graad har dugget mit Sind som Regn,
dit Smil var min Sol igen,
du skabte af Verden en vakker Egn,
min Sjæl blev en Have i den.
Det blomstrer - det blomstrer i Haven nu
og dufter fra alle Bed.
O kom ikke mere din Sorg ihu,
men bare min Kærlighed!

• Knut Hamsun -

EIN AV DEI KALDE, KLÅRE DAGANE

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.

Sjå denne venstre!
Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.

Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.

Den høgre handa klamrar seg til eit glas
fylt av sterk vin.
Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.

Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.

Marie Takvam

Rose

Fordi eg er kvinne

sette dei håret mitt opp i krans

slipte neglene mine

måla munnen min raud,

ville skape meg om til ei rose.

Nå i kveldssola

ser eg skuggen min drage seg ut,

bli til eit kvasst sverd.

Marie Takvam

Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
herregud – om hele vide
verden hadde det så godt.

av: Einar Skjæraasen

I ein dal
der ingen vankar
har største treet
falt framover,
vidt utbreidt,
med greiner og kvister
pressa mot jorda
som i famntak
etter uendeleg lengt.

Hivt seg framstupes,
og det er dult kva grunnen var,
for ingen storm har blåsi.
Men der ligg det
som ved eit mål.

Det ligg der blindt og dauvt
og vil bare eitt,
og får det
- for graset har alt byrja
det stille gripande spelet
som her skal skje.
Graset har alt byrja vaksi
inne mellom kvistene.
Det vil vekse seg langt i livd der,
og visne og falle utover som blakt hår
til hausten,
og neste år vil det vekse oppatt
lenger, og dekke over meir,
og mugg og mose vil ta fatt
med si løynde suging,
og graset vil vekse opp og falle ned
og vekse opp og falle ned

med åra går
og mugg og mose et,
og treet vil ligge urørleg
djupare og djupare i sitt famntak
og byrje bli det andre -
med graset veks og fell over
som bleikt, heimekjent hår
- og alt er lenge sidan borte
og hundre år er berre som ein
augeblink
for det som varer.

Tarjei Vesaas - TRØYTT TRE

Rett her borte går ein mann,
ser granskande på meg og seier:
kom!
Vent, svarar eg,
vent til mi grøde er inne
borna er mette
og dørene stengde -

Langt borte går ein mann,
ser seg ikkje attende.
Sjå kor eg strevar, sveittar
og balar, sjå kor eg hastar,
sjå kor eg - -

Langt borte går ein mann
lenger og lenger bort -

Arnljot Eggen - LANGT BORTE GÅR EIN MANN.

Veit du ein ven
som vel du tror,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
far og finn han ofte

Håvamål

Tankane slår og slår i
natta,
som dører i eit trekkfullt
hus.
Dei tankane som var der før,
heng som tause bilder og
ser:
At vinden slit på tak og vegg
og at sjela skrik i
einsemd.

K.B. -99

Budskap

Lær deg å elske
Elske deg selv for den du er
Ikke slik å forstå
at du stagnerer
og godtar alt slik det er
men på en slik måte
at du ser hensikten
i å utvikle deg videre
i å finne nye dybder
i deg selv

La ingen
få deg til å tro at
du er som alle andre
alle er unike!

Kan du klare det
har du oppnådd mye
for ved å elske deg selv
lærer du også
å elske andre

Toril Sonja Gravdal

Mot i brystet

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme,
slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nu takten der, intet mudder her,
la dem se at vi er av det rette slag;
bare lek, ja, men av den skal fremtids krefter vokse,
derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover,
gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fele ting hva slik en unge vover.
Du skal se en vakker dag hun gutten når.
Snø og is og vann, fjell og skog og strand,
der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke;
beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve, jevnt og trutt tappert det er tingen,
alltid bedre, om og om og om igjen.
Født som mester, født som helt,
å nei det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå muntert i! Intet fuskeri!
Er da ikke vi mor Norges barn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.

J. Nicolaisen

Dette diktet/sangen har jeg et slags forhold til. Når jeg litt deppa, kanskje fått litt krass tilbakemelding/konstruktiv tilbakemelding så synger/tenker jeg noen av linjene inni meg. Da føler jeg litt bedre etterpå.

Koss fuglen fekk vengjer? Ei segn meg det sagde:
Som byrder dei vart uppå ryggen hans lagde;
men tolsamt han bar deim, og aldri han klaga;
då grodde dei fast og til vengjer seg laga.

Dei bar han mot himmelen høgt yver tufti,
og lett han i solglans seg leikar i lufti
so høgt yver strevet, det aldri fær tyngja -
og difor er fuglen so glad i å syngja.

Vil byrdene trugen og tolsamt du bera,
dei skal, fyrr du varest, til vengjer seg gjera;
dei lyfter deg upp frå den trykkjande lægdi,
og syngjande stig du som fuglen i høgdi.

Den myrkaste gråt vert til ljosaste gaman,
der truskap og tolmøde blandar seg saman,
Den beiskaste striden, den hardaste sprengen
just lyfter deg som på stormsvalevengen!

Anders Hovden - VENGJER

tuft - plass med (spor etter) gammel bebyggelse
lægdi - langstrekt søkk i lendet; stad, flate som ligg lågt
gaman - hugnad, trøyskap, glede, moro, skjemt

Alltid ventar eg å finna
noko som gjev livet verd,
noko som er verdt å vinna,
som kan lyfte meg og tvinna
stål i viljen, stø mi herd.

Løysa meg frå tvils forbanning
so eg audmjuk bøygjer kne
for ei evig livsens sanning
som kan gje meg rettvis kanning,
mål å gå mot, tru og fred.

Sæl er den som sterkt er dregen
og ser Herrens finger skriv;
Orm vert stav, og logeslegen
busk vert grøn att. Leit deg vegen
fyrr den stutte dagen sviv!

Olav H. Hauge - ALLTID VENTAR EG Å FINNA

herd - (norr herðr) aksel, skulder, bere noko på herda(ne)
kanning - det å kanne; det å lære å kjenne

Fint at du forklarer vanskelige ord.

Ved midnatt kom du til mitt leie,
listende på tå,
for at jeg ikke skulle våkne fra drømmen du skapte for meg?
Når jeg myser mot deg under øyelokkene
er du vakker som alltid.
Du stanser ved mitt hode og mønstrer meg,
og jeg mønstrer deg.
Vi sukker begge to
og glir unna.
Vi venter en hel dag på
at du skal komme om natten og
gjøre meg søvnløs
med din skjønnhet.
Å, du skamløse måne!

Asieh Amini - Kom ikke til mine drømmer med gevær

Natten

Natten
Er som
Meg

Silje Pedersen

Dette er en god link, og du åpner kanskje mer enn du tror for noen. Ville bare si det. Jeg syns du er inkluderende og flink.

Stille morgon
stille tankar,
endå.
Eg er på veg
tilbake.
Tilbake til barndommens rike.
Reisa startar snart,
bak nedrulla
tåkegardiner.

K.B. -97

Takk for dine gode ord. De varmer. Uansett hva man driver på med så må man ha en ventil som lufter ut innestengte følelser og tanker - det var i mine tanker vedr. denne tråden. Liker diktene dine, du skriver flotte dikt. Skulle ønske jeg kunne dikte dikt også, men her kommer jeg til kort. Min farfar skrev revyer som ble satt opp i Kopervik og min farmor skrev sanger til konfirmasjoner oa. på bestilling. Jeg har ikke arvet dette - søren .

Stillhet

Stillheten er mange lyder
Forskjellen er om du velger å høre dem
Eller ikke.

Silje Pedersen

Livet

Livet
Er et
Spill

Silje Pedersen

Tid

Tiden er
Noen ganger
Uendelig

Silje Pedersen

Som en klippe
er du.
Ugjennomtrengelig -
fast.
- du er her.
Som tar meg med
på evige
blomsteraktige tankespinn,
hvor lyset er -
når jeg famler i mørke.
De mørke kroker
i hjertet.
- du er min sjels
tvilling,
som
jeg elsker høyere
enn
himmelen.

K.B. -96

Sorgen er dødens vesle søster.
En liten kropp, nesten bare blikk
breddfullt av mørke som ikke finner frem.
Hun bor overalt, sier hun.
I alle land og tider. Trasker
på hemmelige stier gjennom alt liv.
Med bøyd hode
hvisker hun brorens navn, det ødslige
som skremmer de glade. Han
som hun fortrøstningsfullt
vil legge de tynne armene rundt halsen på.

Kolbein Falkeid - Søsteren

Tapetser meg i gangen før du går

Vi bygde peis og kjøpte symaskin
og trakk om sofaen, bestilte rullgardin
Vi flisla badet og skiftet vinduene
og malte tak og slipte gulvene
Og satte opp hyller til alle CDene
og oppå videoen satte vi en DVD

Men likevel sitter vi her og griner
for samme hvor mye vi reparerte her
var det noe som gikk i stykker
Samme hvor mye vi reparerte her
det er noe som ikke nytter nå
Du sa du traff ham i går
du sa du har møtt ham i hele år
At du har noe som han forstår
og jeg sier tapetser meg i gangen før du går

Jeg skifta til linser selv om øyet ble vondere
du tok permanent og skiftet ut plombene
Vi bakte brød og gikk på et yogakurs
og måkte snø og spøkte om et sydhavscruise
Men vi dro til fjells det var da vi bestemte oss
for både bryllup og barn mens vi fisket ørret
ved en foss

Lars Lillo-Stenberg

Et tidsspørsmål

Vi er fortrolig med alt
og tåler ikke berøring.

Vi er fulle av alt
og derfor ingen spesiell.

Vi har rykket begrepene
opp av jorda som gulrøtter.

Dem gnager vi asketisk på
og hindrer sultne innfall.

Vi har trukket oss tilbake
i autistisk ensomhet.

Kroppen er ei søyle
av forstand i ørkenen.

Vi er høyt oppe
og ikke å få tak i.

Vi har lukket oss
og holder pusten.

Det er et tidsspørsmål
når vi må trekke verden inn.

Karin Sveen

l(a
- e.e. cummings

l(a

le
af
fa
ll

s)
one
l

iness

Vil du oversette dette?

Kanskje litt vanskelig å se, men utenfor parantesen står det loneliness (ensomhet) og innenfor a leaf falls (et blad faller). Diktet handler om individualisme om det å være én. Som jeg har skrevet tidligere så har e.e. cummings veldig spesielle måter å skrive på :)

Teori og praksis

Du får aldri
tatt ett tak
hvis du venter
med å svømme
til du kan det

Karin Sveen

Høst

Når moder jord
er kledd i gull
og lufta kjennes
kald og klar
søker tankene ny form
søker tusen spørsmål svar

Når rimfrosten pryder bakken
under stjernehimmelens velv
søker vi mot nye mål
i det indre av oss selv

Torild Sonja Gravdal

Eg går ut med søppelposen

Eg går ut med søppelposen i handa
Utelyset er slått av og stjernehimmelen

er mørk som dyrepels og stjernene
skin så sterkt at eg stoppar opp

Heile livet mitt har eg samla vinterkveldar
i denne kvite kroppen

Nå har eg kome fram til i kveld
og står her med søppel i neven

og stjernene sin vedunderlege familie
over hovudet

- Helge Torvund

MYRULL

Så mjuk og varm

så liten og einsam - men likevel så modig!

Ho står der på den opne sletta

og fortel at verken regn eller storm kan knekke henne. Ho nikkar til deg,

seier at også det mjuke og varme har styrke.

Mons Leidvin Takle

Autumn Movement
av Carl Sandburg

I cried over beautiful things knowing no beautiful thing lasts.

The field of cornflower yellow is a scarf at the neck of the copper
sunburned woman, the mother of the year, the taker of seeds.

The northwest wind comes and the yellow is torn full of holes,
new beautiful things come in the first spit of snow on the northwest wind,
and the old things go, not one lasts.

Hvorfor kan du ikke slippe meg?

Hvorfor kan du ikke slippe meg
og la meg gå
når du sier du er så ferdig med meg...

Var det mitt ene jublende ja
til dine evindelige "elsker du meg"
som får deg til å si at jeg tok deg med makt
og at du aldri virkelig elsket meg?

Men hvorfor bryter du deg da inn i mitt liv
ved å gå så brutalt ifra meg

Våre beskyldninger mot hverandre
peker tilbake til oss selv
som skygger vi kaster

Og som ringer i vannet
brer vi oss ennu ut i hverandre
Så hvilken rolle spiller det om du eller jeg
kastet den første eller den siste stenen

Én gang for mye har jeg åpnet meg for deg
ved å trenge meg inn i deg
Så hvordan skulle jeg kunne beskytte meg nu
Tror du det er så enkelt som å si
Vår kjærlighet er slutt

For vår kjærlighet er ikke slutt
Den er en død som brer seg overalt i mitt liv
En kulde, inn til margen av mine lengsler

Stein Mehren

Sukk, jeg elsker Stein Mehren!

Jeg sad ved Gribsø en Efteraarsdag
henimod aften; en støvfin Regn
daled gennem den stille Luft
og lagde sin duggende Aande
hen over Søens Spejl;
langs bredden stod Skoven i nøgen Ro,
graa og ensom, efteraarsøde,
med filtrede Buske langs Søens Rand
og vaade Stammers stimlende Hjord
ned over Bankerne, vadende tavst
i Sommerens faldne Løv
med kronernes buklede Rygge
mørke af Ruskregnens Væde.

Søen vugged mod Breddens Muld,
vugged saa varsomt en vissen Kvist,
gynged den ind og flytted den ud
og lagde hos den to visne Blade,
mens inde fra Stammernes stille Øde
et ensomt klagende Suk
drog ud over Søen.
Der stod for min Sjæl den Efteraarsaften
et eneste billed - Døden.

Larmløs, kølig, en støvfri regn,
der daler gennem den klamme Luft
og lægger sin duggende Aande
over en stilnet Sø,
mens Skoven, efteraarsøde,
ruger i evig Skumring
rundt om det sovende Vand.

Viggo Stuckenberg (1863-1905) - EFTERAAR

Jeg maler et
bilde
inni hodet mitt
der skinner
solen
over glade mennesker.
Jeg kan SE latteren.
- den er lett og rød.
Øyne som nyutsprungne fioler.
Huden gløder.
Det er mennesker
som
elsker
hverandre.
Som HAR hverandre,
som du og jeg.

K.B. - 96

The Prose Poem: Louis Jenkins - SEPTEMBER

One evening the breeze blowing in the window turns cold and you pull the blankets around you. The leaves of the maples along Wallace Avenue have already turned and whoever it was you loved does not come around anymore. It's all right. Things change with the cycle of the seasons and evolve. A mistake, a wrong turn takes one elsewhere. But perhaps there are principles other than chance and natural selection at work here. Perhaps one changes merely out of boredom with the present condition. [...]

i dag er det
2 måneder
Siden du tok
valget
som
gjorde meg
livstrett.
Som
tok
gnisten
Fra
et
skjørt
liv.
Hvordan
skal jeg klare
å blåse pust til
livet nå?
DU
var jo livet
mitt

K.B. 21.01.01.

Jeg var et utskudd
et skudd på en
kronglete gren,
som ingen
rakk opp til.
Helt til du plukket
meg,
- og holdt meg tett
og varsomt.
- lunet om meg.
Men så for du,
og jeg falt
til bakken.
Jeg er sår
og verker overalt...
Hjelp meg å klatre
vennen...

K.B. 04.03.01.

Du skriver utrolig flotte dikt,hva med å utgi dem i bokform?

Takk for det! Jeg skal tenke på det,men hvor skal jeg da henvende meg?

Dette vet jeg ikke noe om,men hva med å henvende seg til et forlag?

Takk. Ja, det er vel det rette!

End kan jeg se –

End udgaar Livets Aande af min Mund
og driver som en Sølvrøg gennem Luften,
og Grannaalsduften
stiger imod mig op fra Skovens Bund.

End kan jeg sé,
de fine Næt, af Perletraade tvundet,
som Edderkoppen nu i Nat har spundet
imellem Granplantagens unge Skud.

Hav Tak, o Gud,
at jeg endnu kan sé
Rimfrostens Glitresølv paa Græs og Straa
og Birkelundens Guld mod Himlens Blaa
og i det Blaa Vildgæssetrækkets Kile.

Paa Mossets grønne Fløjl er blødt at hvile.
Blidt synger Vinden i den dybe Skov.
Tak, Herre, der saa længe gav mig Lov
at gaa og sé.

(Johannes Jørgensen: ”End kan jeg sé – ”, Vers fra Vadstena, 1941, s. 23f).

Du har vandret
den lange,kronglete veien.
-- Laget fotspor til meg.
Du har åpnet den siste
grinda.
Gått gjennom.
- Står du der
ved porten
og
venter
på
meg?
-- jeg
kommer
nok
snart...

K.B. 13.01.01.

Du sang
jordbærsanger
for meg.
Søte,
- og bitre imellom.
Om livet
og
døden.
Jeg finner ikke
tonen igjen.
--- Den om livet.

K.B. 09.01.01.

Smerten
tynger meg
så
jeg går i kne.
Jeg strekker
hendene opp,
prøver å
viske bort
tåkesløret som
truer med å kvele
meg.
Jeg blør
og blør.
Bare DU
kunne stoppe det.

K.B. 03.01.01.

Dette diktet hørte jeg for første gang i filmen In Her Shoes og leste den opp sammen med en tale jeg holdt på min storesøsters bryllup. Det er det første diktet jeg lærte utenat og gjorde at jeg ble utrolig fascinert over Cummings. Her er den slik den originalt ble skrevet.

[i carry your heart with me(i carry it in]
by e.e. cummings

i carry your heart with me(i carry it in
my heart)i am never without it(anywhere
i go you go,my dear;and whatever is done
by only me is your doing,my darling)
i fear
no fate(for you are my fate,my sweet)i want
no world(for beautiful you are my world,my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life;which grows
higher than soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that's keeping the stars apart

i carry your heart(i carry it in my heart)

Her er scenen fra filmen

LOVE HAS NO WINGS

Alone in my prison
alone once again.
There is no justice
life is too mean.

Love's been a phony
a wolf in disguise.
Love's been obsession
always a flight.

I've travelled on air
of castles and dreams.
Just to find
that nothing was real.

I've tried to escape
I've tried to unite.
Freedom is waiting
in the shade of the fight.

So break down the walls
let loose your tears.
Open the heart
and release all your fears.

Love has no wings
in this new kind of scene.
It's all around
if you're willing to see.

grk (1997)

FRED

Nokre gonger er fred ganske enkelt berre fred.

Men når roen får rom i eit opprive sinn, då er fred

noko endå meir.

Mons Leidvin Takle

SARAJEVO

Krig - er det

mennesker i uniform

med gevær?.

--

eller

mennesler uten uniform

som utøver ondskap i det skjulte

og dreper mennesker innenfra?.

Kanskje er et smell

og en kule

bedre

enn å leve videre

i mørket sin kalde hule

og

langsomt

langsomt

altfor langsomt dø

dag for dag

og blø

fordi mennesker

svikter

lar deg bli alene.

--

Rundt deg er det natt-

for ditt rop om hjelp

rørte ikke mennesker

og ingen kom

de bare satt.

--

Krig-

uten uniform og gevær

er vi

soldater der?.

--

Sarajevo

mellom oss

rett her.

Mons Leidvin Takle

Mons Leidvin Takle går rett inn i kjernen av borgerkrigen som raste ved dette diktet. Krig får det verste eller det beste ut av oss. Kommer an på flertallet som råder blant dem vi omgås. En ting er å uttrykke noe som mange viker tilbake på, for å henvise til ytringsfriheten. En annen når man gjøre ord til handling eller lammelse.

Husker godt denne grusomme borgerkrigen på midten av 1990 tallet. Thorvald Stoltenberg hadde en tøff jobb som fredsmegler.

Ja det var helt forferdelig. Her viste de mest aggressive hva de var i stand til å gjøre. Det har vært et urolig sted i flere århundre. Lurer på om deres grusomme gjerninger i krig er lært fra tidligere tiders ugjerninger i krig om territorium (Tyrkia hadde et svært stort rike i sin tid, før den syke mann og riket gikk i oppløsning. Østerrike var i krig der i slutten av 1800-tallet. Folk i det området ble sett ned på i den tiden).

Dette er et dikt av min yndlingspoet, Edgar Allan Poe, hvor han beskriver hvordan han følte seg da barn- og ungdomstiden hans var over, "the happiest days". Det sies at han skrev det etter å ha vært i militæret.

The Happiest Day, The Happiest Hour

The happiest day- the happiest hour
My sear'd and blighted heart hath known,
The highest hope of pride and power,
I feel hath flown.

Of power! said I? yes! such I ween;
But they have vanish'd long, alas!
The visions of my youth have been-
But let them pass.

And, pride, what have I now with thee?
Another brow may even inherit
The venom thou hast pour'd on me
Be still, my spirit!

The happiest day- the happiest hour
Mine eyes shall see- have ever seen,
The brightest glance of pride and power,
I feel- have been:

But were that hope of pride and power
Now offer'd with the pain
Even then I felt- that brightest hour
I would not live again:

For on its wing was dark alloy,
And, as it flutter'd- fell
An essence- powerful to destroy
A soul that knew it well.

Under solen

Solen
åpner
sitt
øye
og sier:

Jeg
ser
deg
Arild!

Arild Nyquist

Selv grå været har
sine gode sider:
en slags forventning
om lysere tider -
Og derfor er gråvær
et gledelig vær
Hvis det bare ikke
var fullt
så grått
som det er ---

Heljar Mjøen

The Fish Meets the Water Bearer
Linda Goodman

We searched for each other
in the most unlikely places,
among the most unlikely people,

and when our paths finally crossed,
it was for reasons so entangled
in our daily bread,
and the usual trespasses

that we might not even have noticed,
except for that faint quiver of wonder
like a passing chill from the night air.

We loved

and the closest we’ve come to explaining why,
is because it was you,
and because it was I.

BARNET I DEG

Ta fram et bilde av deg som barn -

sett det i fin ramme, se på dette barnet

som en gang var fylt med drømmer,

som søkte kjærlighet og anerkjennelse.

--

Livet kom med alle sine krav

og forventninger -

barnet tilpasset seg,

mistet sin medfødte trygghet,

og andre sine krav ble barnet sine.

--

Du overtok kravene

og krever nå barnet sin lydighet.

--

Se på dette barnet som du engang var,

ta det på fanget, stryk det over kinnet,

vær god mot det.

Gi det tilbake den første trygghet,

kjærlighet og anerkjennelse.

La barnet få leve utfra seg selv,

ikke ut fra dine krav og forventninger.

--

Og det du gir dette barnet, det gir du deg selv,

• for du er dette barnet -

så lang tid etter og alltid fremover.

Mons LeidvinTakle

DRØM OM I DAG

Drøm om i dag -

det er nå du puster

løft opp dine øyne og se hvor du er.

Gi deg dagen og se dine drømmer,

det er nå du puster,

ja, drøm om i dag.

Mons Leidvin Takle

La Høstvinden hviske

La høstvinden hviske deg
en hemmelighet
grip tak i den nyheten du får
bevar dette øyeblikk
på netthinnen
det er det eneste du får
I morgen når vind er blitt til regn
ligger bare druknede små tegn
som forteller at noe hendte her i går
men det er det ikke alle som forstår.

Marit Irene Jensen

Lærdom

Å elska er å vera stille
nesten heile tida og ha varme hender.

Å elska er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen når du meiner kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad og møtest sjeldan.

Snakk heller om å gå til fots gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp med å vera den rette.

Å elska er å tenna lys og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæter

Etter mange år

De møttes igjen etter mange år.
En kveld i mai, på en liten káfe.
Han satt med sin kone. Hun kom med en venn.
Men at de kjente hverandre igjen,
kunne ingen se.

De snakket fortrolig med hver sin venn
ved hvert sitt bord på en liten káfe.
Men at det bak smilende øyne og ord,
lå minner som hadde satt dype spor,
kunne ingen se.

Som fremmede satt de i samme rom,
en times tid, på en liten káfe,
til begge gikk leende bort med sin venn.
At gamle sår var blitt åpne igjen,
kunne ingen se.

Dagny Tande Lid

Det er natt igjen
og jeg begynner
å slå
sprekker.
DU
skulle fylt dem.
Vi var EN
og nå
er
halvparten
av meg borte.
Hvem er
jeg
nå?

K.B. 02.01.2001

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv også. Og du minner meg på et dikt som jeg skrev i påsken 2000. Ikke spesielt fornøyd med det, men når du er modig, så kan jeg også.

FORVIRRING

Jeg vet ikke hvem jeg er
jeg vet ikke hva jeg vil
forvirring og kaos er her
livet har vært som et spill.

Jeg ser på meg selv som en brønn
tom og helt uten bunn
alt har vært som en drøm
føttene stått uten grunn.

Jeg føler meg splintret og knust
bitene ligger spredd
et liv fullstendig i grus
har aldri følt meg så redd.

Jeg ønsker å finne hver løgn
renske dem fra mitt sinn
gråte om så hvert et døgn
til gleden kan trenge inn.

grk (2000)

Det var nydelig,-og så uendelig sårt! Fortsett å dele!

Tusen takk, Karin, synes kanskje jeg var altfor personlig, men, men, det var et øyeblikks impuls.

Gudskjelov at du er impulsiv ellers så hadde vi ikke fått dele dette diktet med deg. Et dikt vil alltid være personlig. I denne tråden har du lov. Et dikt vil alltid komme fra hjerte til den som forfatter det. Det er da det griper hos mottakeren. :)

Takk skal du ha, Kirsten, det var gode ord!

Du er sterk og du er uunnværlig, husk det!

Takk for den oppmuntringen, Karin. Det går så mye bedre i dag enn på den tiden dette diktet ble skrevet.

Veldig bra, og jeg ble rørt!

Heart of Gold

I want to live,
I want to give
I've been a miner
for a heart of gold.
It's these expressions
I never give
That keep me searching
for a heart of gold
And I'm getting old.
Keeps me searching
for a heart of gold
And I'm getting old.

I've been to Hollywood
I've been to Redwood
I crossed the ocean
for a heart of gold

I've been in my mind,
it's such a fine line
That keeps me searching
for a heart of gold
And I'm getting old.
Keeps me searching
for a heart of gold
And I'm getting old.

Keep me searching
for a heart of gold
You keep me searching
for a heart of gold
And I'm getting old.
I've been a miner
for a heart of gold.

- Neil Young

Ei krukke i keramikk
Bestilte vi.
Skulle fylle den med lilla og
Rød barndomsdal.
Da den var full
Skulle vi knuse den.
- la all verdens farger og tårer
For all verdens barn bli hørt.
- den ble aldri full,
Barndommen vår
Tok du med deg.
- - da du valgte
- døden.
Da du valgte å gå.

K.B. 02. 01.2001

Vi var lauv på
Same treet,
Du og eg.
Nervetrådane våre
Var samanspunne, filtra i
Kvarandre.
Vi levde med,og for kvarandre.
Var pusten og blodet
For einannan.
Då du falt til jorda
Tok du med deg det beste
Av meg.
No skrumpar lauvet
Inn,
Er brunt i kantane
Og veit ikkje om det orkar
Å klora seg fast
Og spinna nye
Trådar.
K.B. 01.01.2001

Nyttårsaften
Alene.
Det er feil.
Vi skulle vært to.
Du skulle holde rundt meg.
Hvorfor?
Hvorfor?
Jeg vil ikke starte noe
Nytt år uten deg.
Det er feil.
Jeg skulle ikke gå til en
Grav i dag.
Jeg skulle sitte her i
Armkroken din
Og se på deg.
Hvorfor?
Det er feil

K.B. 31.12.2000.

Å være i livet

Dette: å være i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Halldis Moren Vesaas, (tre vers til mor)

Jeg er så glad i Halldis Moren Vesaas dikt! De vokser liksom med deg. De diktene som jeg tidligere ikke helt forsto blir plutselig så levende. Her er ett fra en aldrende dikter:

Til kroppen min
Du tente meg trufast i alle våre år.
Eg tur nok at eg baud deg levelege kår
og for det gav du rikeleg vederlag
- til du brått gjorde opprør ein dag.

Du som før var slave er no ein tyrann
som styrer mitt liv med allmektig hand,
men som enda viser mildskap og nåde i blant.
Du unner meg ei god natt i natt, ikkje sant?

Halldis Moren Vesaas (Livshus, 1995)

Er veldig glad i Vesaas-dikt selv, både Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas. Dette kjente jeg ikke til og er veldig glad for at du delte. Flott dikt som ikke bare passer til de eldre, men også til andre med litt skrøpelig kropp.

Nydelig dikt!

Når jeg er på nettet for å lete etter noe, så finner jeg dikt på veien som jeg setter pris på. hehe det blir som Askeladden med ny vri!

Vårminne fra en grøft

jorden er solvarm
lindrende, myk

kniper hardt
rundt en nysprunget hestehov
nynner, teller skudd

venter

Ole Horvli

Du er blitt glad i dette landet, men har du skjønt det der med grøfter

Når regnet blir for mykje,
og himmelen sukkar tungt
fordi det kryp så tett,
kan det tenkast at du blir uroleg
for landet der det ligg,
og tenker: Nok! No er det nok!
Det har regna nok!
- Har du skjønt det der
med grøftene i jorda!

Opplysningsfolk kom på det,
dei stod fram og sa at landet
var for vått, at ikkje bøndene
men jorda var det sure.
For kvar åttande meter
grov dei grøfter. Det kom bønder
som sa: Nok! De har grave nok!
Men så skjønte dei det
med grøftene i jorda.

Det er få som veit at bøndene
grev grøfter i det stille,
at dei legg ned røyr av tegl
på ein meters djup.
Dei grev att så ingen ser det.
Men når du vandrar åtte meter
skal du skreve langt og tenke
at eg har skjønt det der med grøfter.

Grønt og vakkert blir det eingong
I eit land med gode grøfter.
Vatnet vandrar seg mot havet
gjennom røde røyr.
Over røyra ligg det mose,
over mosen ligg det matjord.
Den jorda skal du sparke i
all din dag og tenke:
Det blir ei råd med vatnet,
eg har skjønt det der med grøfter.

Edvard Hoem

Ansikt

Vi har så mange ansikt,
et helt lite galleri.
Ansikt for ulike roller
i livets scenografi.

De åpne er for de nære,
de som vet hvordan spillet går.
De maskerte er for de andre
vi tror vi må spille for.

En sjelden gang kaster vi masken,
og viser ansiktet, nakent og rent –
det er når vi står der, maktløs –
og vet at det er for sent.

Randi S. Nielsen

Mitt skip seiler

Mitt skip seiler
uten ror og havn.
Har du sett min beiler?
Kjenner du hans navn?

Mitt skip seiler
uten vind og strøm.
Borte er min beiler.
Og hans navn er en drøm.

Inger Hagerup

Lunatic

Man kan si mye om månen,
men alle kan se
at den ikke blir full
i ny og ne.

Dag Evjenth

Boken

Den riktige bok er en havegrind
til et land du får skjenket som gave.
For enhver står den åpen!
Enhver kan gå inn og bli gjest i en eventyrhave.

De skjønneste planter, hvis blomster er ord,
Står stille og gror her i haven.
Her er det bokstavenes trollmenn bor,
og svinger med ord-tryllestaven.

En bok er en rikdom, en bok er en venn,
og kan vel ditt vennskap fortjene,
for han som har lært seg å lese i den,
blir aldri på jorden alene.

André Bjerke

Lykken

Lykken er det som du venter på,

til din lugg blir grå.

Og siden er lykken det som var,

og du ikke har.

Arnulf Øverland

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

• Olav H. Hauge, ”Dropar i austvind” som ble gitt ut i 1966

-kom ikkje med heile sanningi

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.

Olav H. Hauge

DIN VEG

Ingen kan varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du skal gå han.
Og det er uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H. Hauge

Som du skjønne er Olav H. Hauge en favoritt.

Han er en av mine favoritter også. :)

Vær stille, elskede

Vi er ikke av dem
som riper av en fyrstikk
for bedre å se fyrverkeriet

Vi øser ikke havet tomt
for å finne bølgenes natur

Vi snakker ikke om lykken
når vi har den

Tove Lie

EVIG DIN

PCen min, eg ser på deg,

du blinkar blått.

PCen min, eg treng deg,

me har det godt.

PCen min, eg brukar deg,

som ei gudinne.

PCen min, eg ber til deg,

du har eit stort minne.

PCen min, eg klemmer deg,

du gjer meg sterk.

PCen min, eg kysser deg,

eit underverk.

PCen min, eg søv med deg,

du er alt eg har.

PCen min, eg elsker deg,

du vert mor, eg vert far.

For til neste vinter,

då får me printer !

Arne Hjeltnes

Anger

Kunne jeg bare i et kort minutt
få tilbake dagen i går -
da ville jeg hele de bånd som ble brutt
slik at lykken igjen ble vår!

Randi S. Nielsen

Du løfter meg opp igjen
hver gang
jeg faller ned.
Ned i mine såre tanker.
Der fortvilelsen
er bunnløs,
og sårene stadig sprekker.
Der fargene er mørke, uten nyanser.
Der tusen hender finnes.
Du hjelper meg
til å heve blikket igjen,
til å stå oppreist over
skammens sorte dyp.
Til å
møte blikket ditt igjen,
og bare se
dyp kjærlighet.
En gang
vil jeg kanskje klare
å plassere hvert sår i den skuffen
der de hører hjemme.
Da vil jeg først
bli
fri.

K.B. -98

Teller du år blir livet kort
Teller du år blir livet kort,
teller du dager, går livet fort,
teller du timer, varer livet en stund,
men lengst varer livet
om du nyter hvert sekund.

Per Kvalvik

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Inger Hagerup

Gutta

snøen som falt ifjor
er ikke lenger hva den var
juletrærne når ikke til taket
og alle pakkene er bløte
det er tredje dag
og alle kakene er allerede tørre
jeg rydder i korker og papir
og jeg spør meg selv
for det er ingen andre å spørre:
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta

hvor er Pål som stod i gål
og redda på streken
hvor er Nils som drakk pils
med sugerør og hadde teken
hvor er Jonny som sang money
med hockeykølla som mikk
hvor er Joker som spilte poker
og alltid tok siste stikk
hvor er Tobben som fikk jobben
som sjokoladetrekk på Ringen
hvor er Kaj som sjekka Mai
og hoppa av i svingen
når var det egentlig at båndene ble kutta
hvor er det blitt av alle gutta

våren er akutt
og sommeren er en lengre lidelse
det er høl i bademadrassene
morellene er sure
vannet er for kaldt
og gatene for ensomme
det er ikke lenger gøy på landet
kleggen blir større og større
det er for mye sand på strendene
og filmene er gørre
snart er det første skoledag igjen
jeg har rydda i pennalet
og pakket ranselen
og jeg spør meg selv
for det er ingen andre å spørre:
hvor var det det butta
hvor var det egentlig det butta
hvor er det blitt av alle gutta

hvor er Jens som slo lens
og tryna i hekken
hvor er Max som fiska laks
i Gaustadbekken
hvor er Jo som hadde sko
med femtiøring og jernbeslag
hvor er Lathans som sovna sankthans
og våkna tredje juledag
hvor er Elling som tok telling
da han stupte fra tiern
hvor er Finn som drakk gin
og sneik seg inn på niern
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta

gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på

- Lars Saabye Christensen

Saabye Christensen les diktet for lakk og lær-folket i San Francisco:
http://www.dagbladet.no/2012/09/24/kultur/litteratur/ler/pisk/poesi/23555330/

Aldri har eit venskap vorti knytt

over eit piggtrådgjerde.

Og aldri kolnar hatet langs

ei piggtrådsperring.

Aslaug Høydal

Viktigst i livet

Vi trenger alle hengivenhet,
all varme andre kan gi.
Vi trenger de beste ordene
vi bare kan greie å si.

Vi trenger alle korrigering,
en veiviser for vår fot
og en stødig hånd å holde
når livet går oss i mot.

Vi trenger alle å bry oss
med andre sitt ve og vel
så ikke Ensomheten
blir eneste gjest hver kveld.

Vi trenger alle å huske
at eksistensen er kort
og at samhørighet med andre
er viktigst i livet vårt.

Randi S. Nielsen

ÅRETS TIDER

Nå er høsten her
og høsten er en liten gul mann
som kommer ut av skogen
med kofferten sin og plukker lauvet ned av
trærne og tar med seg blomsterstilkene og mange
av fuglene, og så maler han himmelen
grå og mørk, og lager triste søledammer i veiene.

Så kommer en liten hvit dame
og det er vinteren det, og hun har spade og ryggsekk
med seg og legger snø utover markene, og snøklatter
oppe i trærne, og så gir hun mennesket tykke
skjerf og luer og røk ut av
munnene – og røk ut av pipene
på husene også – og himmelen maler hun kald og
hvit og gir lufta kuldegrader.

Så kommer våren, og våren er
ei lita gulgrønn jente som kaster fargene opp av
kurven sin og setter fuglene tilbake i
trærne og henger sola høyere opp på
himmelen og gir den varmere stråler. Hun tar isen av
vannene og putter god gurglelyd i
bekken igjen – og menneskene får tynnere klær og varme
smil, og kanskje høye iskrem å bære på.

Så kommer sommeren, og sommeren er en
liten grønn gutt som kommer trillende ut av
skogen med trillebåren sin og setter muntre
farger alle steder, rødt og hvitt og gult
og blått – han henger moreller på greinene og
fyller lufta med fugler og sang, og i gresset putter han
gresshopper og tykke humler. Han gir menneskene
tynne sandaler og nakne armer – og på badestrendene
legger han brune piker og brune gutter
bortover i rekke og rad. Det er sommeren det.

Men dypt, dypt inne i skogen, på et
litt hemmelig sted – der sitter allerede høsten
med kofferten sin og gjør seg klar til å
komme tilbake.
Slik går årets tider rundt og rundt
gode venner som rydder opp etter hverandre,
som sår, planter og høster, som henger opp og
tar ned, som pynter og gjør det
vakkert – hver på sin måte
om og om igjen
om og om igjen …

Arild Nyquist

Datteren min

Datteren min vokser ut av hendene mine og inn i
armkroken. Ut av armkroken og opp på skulderen.
Du må ikke vokse så fort, sier jeg. Datteren min
vokser ut av fanget mitt og fram på gulvet. Den skitne
ullgenseren. Det flokete håret. Opp fra gulvet og ut av
døren. Da tar jeg henne hardt i armen. Nei, sier jeg.

- Gro Dahle

Uvisse

Stiv i kroppen.
nakkemusklene ømme.
ligger og lytter -
etter Ham.
Kommer han i natt?
Skvetter til -
en lyd.
- bort til vinduet -
har hånden på telefonen.
puster skjelvende ut -
ingen utenfor.
SKRIK.
Eldstejenta drømmer.
kommer han i natt mamma?
rolig.rolig.prøver å berolige henne.
De to minste drømmer. uro.
- må være sterk.
- ikke la dem se min redsel.
DU har stjålet våres netter.
DU holder på å stjele dagene våres.
hvorfor?
La oss være i fred.
Fyll oss ikke med mer redsel.
La oss leve et liv
som ikke er styrt av
DEG
en psykopat.

K.B. -94

Kjente jeg deg?

Kjente jeg deg
egentlig. Noe
du aldri fikk sagt eller
vi lot ligge. Halv-
tenkte tanker. En skygge
som strøk over ansiktet.
Noe i øynene. Nei
jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen. Natten
har ingen lyd,
bare rare tanker. Ord
som stiger opp av søvnen:
Kjente jeg deg?

Rolf Jacobsen

Varmen i verden

Der brænder et lys i min stue.
Det holder jeg hånden mod.
Hvor stråler dets varme venlig.
Hvor føles den tryg og god.

Hvad blev der af varmen i verden?
Hvornår skal dens magt fornys?
Vi går på en jord, hvor man trænger
til varmen fra et lys.

av Piet Hein (1905-1996)

Dinosauren og månen

En dinosaurus går på jorden
en liten en på fire tonn.
Den strever med å følge moren
hvorfor må hun løpe sånn?

Den går i vannet og forsvinner
månen ser den før den dør.
Og kloden faller mens den spinner
tiden trekker for sitt slør.

To hundre millioner år,
bevare meg som tiden går.

Men månen er den samme
selv om raketter drar opp dit
og tar med litt tilbake hit.
Månen er den samme,
og noen kommer dit og andre ei.
Men ikke syns jeg at jeg har det travelt med
å dra dit,
spør du meg.
Den dinosauren som vi kjenner,

blir forvandlet jevnt og trutt
i jordens dyp helt til den ender
opp som olje helt til slutt.

To hundre millioner år,
bevare meg som tiden går.

Men månen er den samme,
raketten setter dit sin kos
og brenner oljen til eksos.
Månen er den samme,
rakettens motor drives av vår venn.
Som takk for hjelpen kommer dinosauren
opp til himmelen.

- Gustav Lorentzen

Døden er ikke hvad den har været

Jeg kan se det for mig
bag mig
og lidt til højre
afsides nærvær
nærtstående fravær
kommende afskeder
med elskede venner
umistelige mistede
vordende genfærd
kister og urner
åbnede grave
hænder knuger hænder
tårer møder tårer
famlende efter ord
afmagt får magt
magt over ord
thi pudsig nok er den døde sjældent død
men er stille sovet ind
har fået fred
har vi mistet
er gået bort
faret hen
er taget fra os
er draget i forvejen

Derfor
lov mig
kære nulevende og medlevende
Jeg beder jer så mindeligt:
Når turen kommer til mig
gør det ikke værre for mig
end det i forvejen er
Vis respekt for min respekt for sproget
fortæl vidt og bredt
når den tid kommer
min tid
(det jager ikke)
at jeg er d-ø-d: DØD
og jeg vil være jer evigt taknemmelig

Benny Andersen

her er ett dikt

Sommer kommer vinter går. Det er det alle venter på.
Men høsten har jo også sin gang, rett etter sommer sier det PANG!!
Så kommer vår hvor det er lett å få sår.
Sommer kommer vinter går. Det er det alle venter på.

Hvem er farget?

Da jeg ble født var jeg svart
Når jeg fryser er jeg svart
Når jeg er varm er jeg svart
Når jeg er syk er jeg svart
Når jeg er redd er jeg svart
Når jeg dør er jeg svart

Da du ble født var du rosa
Når du fryser er du blå
Når du er varm er du rød
Når du er syk er du grønn
Når du er redd er du hvit
Når du dør er du lilla

Og du kaller meg farget!

- Ukjent -

GJERA KVARANDRE RIKE

Du fortel meg om hjorten du møtte
og om uglemor som mata ungen sin
Eg fortel deg om svalene
og om stilla på verandaen min
Og eg ser kor vakkert det er
At du kan gje meg dine bilde
og eg kan gje deg mine
At vi kan dela og slik gjera kvarandre rike

"PLUKKA GLEDER" av Bente Bratlund

Stue med sofa søker en leser

Dette er ikke et dikt
det er en sofa.
Du kan godt sette deg ned
hvis du vil
og rette ut beina.
Og hvis du vil,
kan du hvile øynene dine litt
og tenke på denne sofaen,
hva slags farge den har, for eksempel,
hva slags stoff,
om den er hard eller myk.
For dette er en sofa
hvor du kan godt bli sittende en stund,
hvis du vil det.
Det fleste små dikt har en slik sofa stående,
i tilfelle noen skulle ønske å sette seg ned litt,
og ikke gå videre til kjelleren med en gang.
Kjellere kan alltid vente,
det er ingen hast,
for de har ingen steder å gå.

- Gro Dahle

Kjære mor, kan du støvsuga litt

Det er krig og dritt,
krangling og fa’n,
i verda og på det personlege plan.

Det er skyting og valdtekt,
blod og drap,
dolking i ryggen og berre tap.

Det er skit i verda me lyt bli kvitt.
Kjære mor, kan du støvsuga litt?

Det renn stygge ord
frå kjeften min,
som iltert fossar frå iltert sinn.

Det var fryktelege ting,
det eg nett sa,
eg høyrde sjølv, det var langt ifrå bra.

Eg har tunge tankar eg lyt bli kvitt.
Kjære mor, kan du støvsuga litt?

No sit eg i rommet,
eg og ho,
eg har tunge tankar, eg finn ikkje ro.

Eg får ikkje pusta,
sjølv om eg vil,
så kjære mor, hjelp no til.

Eg har møtt eit vesen
eg lyt bli kvitt,
flytt deg, mor, la meg støvsuga litt.

- Jon Hjørnevik

Godhed

der er ikke spor i vejen
jeg er egentlig bedst
når jeg er helt alene.

Benny Andersen

VAR DET EI GLEDE?

Skal du ikkje gå ut å plukka gleder spurde eg
Du svara at det var tomt i skogen
Så mange hadde fylt bøttene sine
Kanskje viss du løftar litt på lyngen
så ligg dei ei att der og ventar på deg foreslo eg
Du rista på hovudet

Men var det ikkje ei glede vi delte?

"PLUKKA GLEDER" av Bente Bratlund

Selv om skyene dekker sola og du ikke ser den
- Er den alltid der
Selv om natten er mørk og stjernene langt borte
- Er de alltid der
Selv om tunnelen virker lang og mørk
- Er det alltid lys i enden

Selv om fjellet virker stort og høyt
- Vil du nå toppen en gang
Selv om havet virker stort og dypt
- Er det alltid en båt som kan frakte deg over
Selv om du ikke alltid tror det
- Så er vi alltid her

Nydelig dikt, Vibeke, hvem har skrevet det?

Dette diktet fikk jeg i bursdagsgave av to venninner for noen år siden, er usikker på om de har skrevet det selv eller om de har funnet det noe sted. Er veldig glad i det og har det rammet inn på veggen.

Skjønner at du har rammet det inn, jeg likte det.

Ungdomstid

Ungdomstid – ein blomekrans.
Eit kinn lagt mjukt mot kinnet hans.

Eit angeslør, eit blomeflor –
Eit hjarteklapp av kviskreord.

Ein framtidsvy, eit morgongry.
Ein kjærleik, blank og splitter ny.

Ei drømmetid – av vekst og gro.
Ei ungdomstid, eit minne no.

Randi S. Nielsen

Fryd

Først når dørene står åpne,
Kan du velge å gå forbi.
Først når noen går ifra deg,
Kan du lære å slippe fri.
Kan du lære å slippe fri.

Fryd ligger ligger og venter på deg
Rundt neste sving,
Om svart lengsel vet fryd ingen ting.
Fryd ligger og venter på deg bak neste dør
Fryd er varm og vill,
Fryd gjør deg gal og ør.

Først når du kjenner at de har deg
Kan du løsne dette klamme grep
Bare den som merker lenken
Kan bli befridd for sine slep
Kan bli befridd for sine slep

Fryd ligger ligger og venter på deg
Rundt neste sving,
Om svart lengsel vet fryd ingen ting.
Fryd ligger og venter på deg bak neste dør
Fryd er varm og vill,
Fryd gjør deg gal og ør.

Medfødt skyld
Nedarvet harme
Som alltid forfølger dem som synger sine egne sanger
Nettopp det gjør deg alltid så var
Men din friehet er det største,
Det største du har.

- Anne Grete Preus

Tala di maa vera sann,
fager ogso, om du kann.
Men om annat vantast maa,
Sanning maa du halda paa.

Aasmund O. Vinje

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel

jeg ser på de gråblå skyer

jeg ser på den blodige sol.

--

Dette er altså verden

Dette er altså klodernes hjem.

--

En regndråbe

--

Jeg ser på de høie huse

jeg ser på de tusinde vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

--

Dette er altså jorden

Dette er altså menneskenes hjem.

--

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

--

Jeg er på de velklædte herrer,

jeg ser på de smilende damer

jeg ser på de ludende hæste.

--

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

--

Jeg ser, jeg ser.

Jeg er visst kommet på en feil klode.

Her er så underligt !

Sigbjørn Obstfelder