Bokelskere.no

Til orientering: Eg surra litt med kapitla sist, så det neste avsnittet i dette innlegget har ein del av dykk lese før. Men eg flytte det hit:

Vi går her tilbake til historia om slaven og jenta, som Murillo seier er dramatisk knytt til det som skjer i vertshuset – til forskjell frå forteljinga “Novela del curioso impertinente”: Her kombinerer Cervantes, seier han, (1) historia om barn og far som lenge har vore skilde frå einannan før dei kjem saman att, med (2) forteljinga om hendingar i spansk historie i åra 1567–1574, m.a. ei skildring av livet til dei kristne slavane i Argel, noko som fell saman med dei personlege erfaringane til Cervantes og (3) forteljinga om korleis kapteinen vart fri og Zoraida vart kristen (eit vanleg tema i den typen romanar som handla om muslimar som konverterte). Heile forteljinga tolkar han som ei idealisering av dei åra Cervantes sat i fangenskap og at han kom seg fri i 1580. “Og no er æ just ved poenget,” syng Bør Børson jr. – det var i 1589 eller 1590 at far og son fann einannan att etter å ha vore frå einannan heilt frå 1574, og på dette tidspunktet var det at Cervantes var like gammal som slaven som kjem til vertshuset (noko vi altså hugsar frå sist). Når slaven i kap. XXXIX seier “Éste hará veinte y dos años que salí de casa de mi padre” (“I år blir det tjueto år sidan eg drog frå fedraheimen min”), er dette eit ekko av eit brev som Cervantes skreiv til kongen 21. mai 1590, der han seier at han har tente majesteten i 22 år (“dice que ha seuido a V.M. muchos años en las jornadas de mar y tierra que se han ofrescido de veinte y dos años a esta parte”). I mai 1590 var Cervantes 42 år, og Murillo meiner at han sikkert skreiv forteljinga om fangenskapet nettopp i dette året. Også dette var ein kortversjon av kommentarane. Forteljingar om ein far med tre søner som dreg ut i verda, var forresten vanlege på denne tida, seier Murillo.

Så ser vi at don Fernando skjønner at den don Pedro de Aguilar som blir nemnd av slaven, er broren, som attpå til er sonettdiktar. Ingenting tyder på at dei to sonettane som innleier kap. XL, ikkje skal vere skriven av Cervantes, meiner Murillo, som litt seinare fortel at denne “Klosterbroren”, som Grønvold og Kjær seier, – el Fratín, med kjælenamnet “el frailecillo” – hadde oppført nye festningsverk, var den italienske ingeniøren Giacome Paleazzo, som leidde reparasjonane av festningsverka under Karl 5. og Filip 2. Men Grønvold og Kjær kallar han for Giovanni Palearo. Murillo får støtte av Cervantes-leksikonet, som eg ikkje visste om før eg begynte å undersøkje kven som har rett, Murillo eller Grøvold og Kjær. Fyrst: Her er lenkje til papirutgåva. Google gir ingen treff på “Giovanni Palearo”. Om namna ser like ut, er jo Giovanni (“Johannes”) og Giacome (eller helst: Giacomo) (“Jakob”) to forskjellige namn. Kor mykje dette hjelper oss til å skjønne meir av boka, kan nok diskuterast, ja.

Herren til slaven, “el Uchallí”, hadde som modell ein ‘Ulūŷ ‘Alī, som ikkje døydde få månader før erobringa av Goleta i 1574, men derimot i 1587, opplyser Murillo, som legg til at det var heilt sikkert noko som Cervantes var klar over. Herren vart kalla Uchalí Fartax, som på tyrkisk skal tyde el renegado tiñoso, altså den skurvete, eller skabbete, renegaten. Og ein renegado var opphavleg ein fråfallen kristen, ein som hadde konvertert til islam. Ja, alt heng saman med alt; ein del av oss har jo lese Ibsens Kejser og Galilæer, om renegaten Julian).

Fleire namn: Den venetianske fråfalne Azán Agá, “el más cruel renegado que jamás se ha visto” (ein av dei verste som nokon gong har levd), var ῌasan Bāšā, som vi høyrde om sist, venetiansk renegat og konge av Argel mellom 1577 og 1580, han som gifte seg med Zahra og var herren til Cervantes og ettergav straffa hans tre gonger. Og forfattaren vår nemner forfattaren vår med namn: “un soldado español llamado tal de Saavedra”. Men her i boka møter vi altså ei blanding av historiske rammer og fiksjon i denne forteljinga. Eg skal ikkje gå i detalj; ta det med ro.

Men nemnast bør at det ikkje er kommentert hos Grønvold og Kjær at renegatane forsoner seg med kyrkja – “se reconcilian con la Iglesia”, står det: Når ein renegat kom tilbake til Spania, måtte han nemleg melde seg hos Inkvisisjonen. Attpå til kjem han til min kjære by Granada! Elles forklarer dei ein god del, ser eg, og då gjer vel Worren det same. Grønvold og Kjær skriv at Zoraida seier “Ved Alláh”, men det gjer ho nok ikkje, for ho seier “Gualá” (uttalen er wa-l-lāh), som er arabisk og tyder “Ved Gud”. Men eg synest nok at ein fotnote kunne ha vore på sin plass der slaven viser til den staden der Cava er gravlagd: “en aquel lugar está enterrada la Cava, por quien se perdió España” – ho som hadde skylda for at Spania gjekk tapt (dvs. til arabarar og berbarar). Dette, minner Murillo meg om, viser til segna om grev Julián og kong Rodrigo, som eg faktisk kjenner fordi eg har studert historia til Cervantes sitt land. De kan lese kort om Cava her og lytte til eit intervju (nr. 004) som den engasjerande læraren min, Jørgen Yri, har gjort med ein spansk ekspert her (Yri har ein undervisningsnettlogg som inneheld mykje nyttig stoff for den som er interessert i spansk: kosmikomiko).

Og så var historia om jenta til ende. Slike innslag var vel ikkje uvanlege i riddarromanane, og Cervantes ville vel trekkje inn si eiga tid i fangenskap.

Har godt et par uker siden jeg har vært inne på denne tråden. DQ ble ikke med på ferie så det ble mange sider å ta igjen.

Har vært igjennom:
-SP sine løgner om sitt liksom møte med Dulcinea
-besøket i vertshuset
-vakre jomfruer som gråter
-gjenforening mellom elskede
-novellen "Nysgjerrighet i utide"
-DQ sin kamp i søvne, samt DQ sin beretning om våpen

Heldigvis koser jeg meg fremdeles med boken så kapitlene er lette å komme gjennom.

Siste bolk har inneholdt mye historie og det har vært interessant å lese. KjellG sitt innholdsrike innlegg har vært veldig oppklarende for det har vært litt tungt å holde styr på all informasjonen som har blitt servert.

Faren til de tre brødrene hadde en interessant samtale med sønnene sine som ender slik: Den som ønsker å vinne anseelse og bli rik, skal enten gå i Kirkens tjeneste, til sjøs og drive handel, eller tjene kongene i deres hus, for man sier også: Heller smuler fra kongens bord, enn en adelsmanns løfter og ord.
Dermed delte han sin formue med sønnene og ba dem velge seg hvert sitt arbeidsfelt innenfor de tre fagene han hadde nevnt for dem.

Jeg savner DQ og håper ikke det er for mange slike "sidesprang" som vi nå har lest :)

Jeg henger nok langt etter...men følger med i tråden. Litt vanskelig å vite hvor jeg er, lytter lydboken, da er jeg på del 20 av ca 80, altså en fjerdedel "lest". Du verden disse "ridderne" er veldig opptatt av vakre damer og å "gjøre seg til" for dem. Ellers forbauses jeg også over hvor mye som er tidløst av tankegang og relasjoner. Utrolig mange treffende ordtak også...skulle gjort en samling av disse for de er så fantastisk slående. (Noe slikt som "ikke snakke om rep i hengt-manns hus o.l) Sannelig ikke så greit å være Sancho Pacha heller og måtte rette seg etter alle herrens avsindige påfunn. Han er da egentlig en smarting i sin naivitet også...takler sin herre bra.

Eg har sett at nokon har laga ei samling med ordtaka til Sancho Panza. Dersom annelingua gir oss litt pause før del II, kan det kanskje bli plass til å finne fram til og til og med lese litt sekundærlitteratur.

Jeg lette litt i Bokklubben, men fant ikke noe særlig bakgrunnslitteratur der...men jeg har i hvert fall merket meg at det har vært en god del slående ordtak som jeg ikke har hørt før...synes oversettelsen virker bra jeg.

Er nok ein god del i Bokkilden (under Cervantes, kanskje) + Morten Claussen her

Skal sjekke, takk for tips...

Ein glimrande ide! Minner elles om boka Wit and Wisdom of Don Quixote som er å få både på Amazon (Kindle) og på Gutenberg.

Fin gjennomgang. Jeg synes i grunnen denne sidehistorien var litt "nyttig" i og med at den gir oss litt innblikk i hvordan verden så ut i Middelhavsområdet utenfor DQs univers. Om dere forstår hva jeg mener? Det er klart at det er (nok) en røverhistorie, og tidstypisk sjåvinistisk i fremstillingen av kristne og muslimer (for ikke å snakke om den fæle "Tyrken"!) - men en påminnelse om hva som skjedde ute i verden på DQs tid var vel egentlig greit å få. Likevel savner også jeg DQ og SP, og gleder meg til et snarlig gjensyn - boken er med meg på hytta, jeg er ajour, og har i dag funnet meg et bibliotek å sjekke bokelskere.no fra. Bare velstand, altså...!

For øvrig gleder jeg meg til å sjekke de spennende lenkene du har lagt ut i ditt nyeste innlegg, KjellG! Men det får visst bli når jeg er hjemme igjen...

Jeg koste meg også med denne ukens kapitler. Det var deilig med litt mindre kjærlighetserklæringer og litt mer historie. Jeg undres allikevel over hvor mange av verdens aller vakreste jomfruer Servantes kan klare å samle i ett lite vertshus. Jammen er det bra at Don Quijote har sin Dulcinea av Toboso, det kan jo ikke være greit for en gammel ridder å holde styr på alle disse skjønnhetene.
Siden det er sommer, har jeg bevilget meg en krim og her kunne jeg lese følgende setning: "Han hadde sine vindmøller å kjempe mot, men jeg visste at han tross alt aldri mistet forskningens mål av syne". De er helt klart at forfatteren (eller oversetteren) mener virkelige fiender og ikke innbilte. Det var nesten så jeg skrev til forfatteren (Craig Russell) og gjorde ham oppmerksom på feilen. Jeg kan bare konstantere at nerdefaktoren er sterkt økende her i skogen.

Jeg har hatt en ukes fravær fra bokelskere, og har lest "Fortell Zorbas, fortell" på stranda på Santorini. Og sannelig dukket ikke den godeste dQ opp i den boka også! Fortelleren sier i boka at fornuften ikke har kvalt ham ennå, og at han ennå har lyst til å dra ut på ekspedisjoner à la don Quijote. Et annet sted i boka sier han: Men opprøret, da? Menneskets stolte don quijote-aktige forsøk på å legge nødvendighetens lov inn under sjelens lover, å nekte at den er til og skape en ny verden etter hjertets lov, som er helt motsatt naturens umenneskelige lover - å skape en ny verden, som er renere, bedre og mer moralsk enn den vi lever i?

Det hadde kanskje vært en idé å samle alle sitatene fra ulike bøker hvor DQ dukker opp?

Jeg holder på med Mark Twains "Huckleberry Finn" og dette er hva Huck Finn sa da Tom Sawyer og Huckleberry Finns røverbande overfalt en søndagsskolekasse på utflukt: "Han sa, hvis jeg ikke hadde vært så dum, men lest en bok som het Don Quijote, så ville jeg ha skjønt det uten å spørre. Han sa det ble gjort ved trolldom. Han sa det var soldater i hundrevis der, med elefanter og skatter og mye rart, men fienden hadde trollmenn som hadde forvandla alt sammen til en søndagsskoleklasse, bare på ondskap. Javel, sa jeg. Da er det jo bare å ta trollmennene. Men Tom Saywer sa jeg var en dumskalle."
Jeg sier at livet hadde ikke vært det samme uten Don Quijote!

Ja, uten ham ville vi nok ikke skjønt hvor mye trolldom vi egentlig er omgitt av ;-)

Jeg gikk også og tenkte på alle disse skjønnhetene i dag mens jeg vandrer blant pyntede, spanske damene. Dulcinea er vel nettopp den eneste som ikke er særlig vakker...?

Du har vel rett i det, men i Don Quijotes fantasi er hun jo vakker hun også.

Imponerende!

Her var det så mange interessante og detaljerte opplysninger at Cervantes-leksikonet nesten er overflødig.
I alle fall for meg.

Som vanlig et langt og interessant innlegg fra KjellG :)

Jeg sitter på stranda i Cádiz med min Worren og leser uten å sjekke så mye kilder.

I ukas lekeøkt er don Quijote og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med arabiske Zoraida på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Fint å få inn KjellGs opplysninger om at det var vanlig med konvertering fra muslim til kristen i romanene på denne tiden. Det rimer jo med inkvisisjonen de drev på med....

Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.

Egentlig begynte jeg å bli lei av tullet til dQ, men nå begynner jeg å savne han. Det er mange lange avstikkere i denne boka. I denne bolken nevnes navn på krigshelter og konger. Blant annet Diego de Urbina, navnet lyder kjent, og det viser seg at det fantes en maler som het det ansatt av Filipe II. Litt googling til viser at Cervantes selv deltok i den spanske armada under ledelse av Diego de Urbina (det er nok ikke samme person). En del av denne historien er derfor selvbiografisk, som KjellG påpeker med litt mer tyngde enn meg.

Ellers må jeg si at den morsomste scenen var i hagen da Zoraida og krigsfangen møttes for første gang og greide å lage hemmelige avtaler med den intetanende faren som tolk. Mesterlig gjort!

Jeg savner også dQ. Synes nesten at "rammefortellingen" forsvinner blant de andre innskutte beretningene / novellene.

Forholdet (motsetningene) mellom muslimer og kristne er jo fortsatt aktuelt. Men jeg lurer på om det ikke nå for tiden er flere som konverterer fra kristendom til islam.

En annen sak er at våre vestlige samfunn er blitt temmelig sekularisert etter hvert, men vi kan vel si at vi har en kristen tradisjon, og at arven fra gresk filosofi og humanismen spiller en viktig rolle for vårt menneskesyn og våre oppfatninger.

Når det gjelder gresk filosofi / mytologi / gudelære og kristendom er Henrik Ibsens "Keiser og galilæer" et interessant (dobbelt)skuespill å studere.

Interessant at du drar frem dette. Noe av det viktigste jeg får ut av Don Quijote lesingen er:Å oppleve samfunnet på den tiden, et innblikk i kjønnsrolle-mønsteret, forestillingen om religion og samtiden, ridder-"fenomenet". Et innblikk i hvordan forfattere på den tiden skrev og uttrykte seg...det ligger nærmere opp til både Shakespeare og Holberg, enn nåtidens forfattere...mye interessant ... men også en del lange og detaljrike skildringer av hva vi i dag kanskje vil betegne uvesentligheter...det hender jeg "svimer litt av" under lyttingen av enkelte snirklete partier...

Uten Duc Mai-The til å lese for meg hadde jeg aldri kommet meg gjennom dette snirklete språket, men med ham på øret så går det fint, og dette ble virkelig sommeren med DQ og stakkars SP. Det er da ikke grenser for hvor mye juling de skal få, stakkars! Jeg går nå og humrer for meg selv innimellom, av alle ordspråk og blomstrende beskrivelser. Er glad for at jeg ble med på denne ferden - uten følge med dere og DMT hadde jeg aldri stiftet nærmere beskjentskap med disse to halvgale skapningene. :-)