Ikke alle bøker er like dumme som sine lesere.

"Vend blikket innad, og du vil finne
enorme vidder dypt der inne -
stadig uutforsket. Lær deg litt om dem,
og se! din egen rikdom dukker opp"

Folk snakker iblant som om studiet av klassikerne etterhånden kommer til å måtte vike plassen for mer moderne, praktiske studier. Men ethvert frimodig sinn vil bestandig studere klassikerne, uansett hvilket språk de er skrevet på, og hvor gamle de måtte være. For hva er klassikerne annet enn menneskehetens edleste overleverte tanker? De er de eneste kilder til visdom som ikke er falmet for lenge siden, og de gir oss slike svar på de mest moderne spørsmål som Delfi og Dodona gav. Vi kunne like gjerne unnlate å studere naturen fordi den er så gammel. Å være en god leser, det vil si å lese sannferdige bøker i en sannferdig ånd, er en edel beskjeftigelse som stiller større krav til utøveren enn noen annen beskjeftigelse nåtiden forstår å verdsette. Den krever en trening lik den atletene måtte gjennomgå, et helt livs stadige streben etter å nå dette målet. Bøker bør leses med den samme omtanke og varsomhet som de er skrevet med.

En bonde sier til meg: "Du kan ikke leve av bare plantekost, for det bidrar ikke med noe som styrker beinbygningen." Følgelig ofrer han hver dag en del av tiden sin på nidkjært å forsyne organismen med knokkeldannende råstoffer. Og mens han snakker slik, trasker han bak oksene sine, som med knokler dannet av plantekost trekker både ham og den skranglete plogen hans av gårde over alle hindringer.

Det livet som menneskene berømmer og anser som vellykket, er bare ett av mange slags liv. Hvorfor skal vi overdrive betydningen av en enkelt livsform på alle de andres bekostning?

Jeg bega meg til skogene fordi jeg ønsket å leve et liv i frihet og ettertanke, for å bli konfrontert med livets essensielle kjensgjerninger og se om jeg ikke kunne lære hva det hadde å lære meg, så jeg ikke ved livets slutt skulle oppdage at jeg egentlig ikke hadde vært i live. Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv - livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig - og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.

De kommer begge i samme forlegenhet som den mannen som var så ivrig etter å bli presentert for en fornem og tunghørt dame, men som da han endelig hadde fått sitt ønske oppfylt og skulle til å rope inn i hørerøret hennes, ikke hadde noe å si. Som om hovedsaken var å si noe, og ikke det å si noe fornuftig.

Istedet for et bål, en rensende tilintetgjørelse, holdt man auksjon over dem og fikk haugen av skrammel til å vokse. Naboene strømmet nysgjerrig til for å ta tingene i øyesyn, kjøpte hvert eneste grann og fraktet dem omhyggelig hjem til sine egne lofter og kott, hvor de kan ligge til deres bo en gang skal gjøres opp, for så å vandre videre igjen.

Prisen på en ting er det jeg vil kalle mengden av levd liv som kreves i gjengjeld

De fleste oppfører seg som om de trodde at alle deres fremtidsutsikter kom til å styrte i grus hvis de så gjorde. Det ville være lettere for dem å hinke til landsbyen med et brukket bein enn å gå med en flenge på buksebeinet. Rammes en velkledd mann av en skade på beinet sitt, kan skaden som oftest rettes opp, men hvis et lignende uhell rammer hans buksebein, er alt nytteløst. For han overveier ikke hva som virkelig er respektabelt, men bare hva som er allment respektert. Vi kjenner egentlig få mennesker, men svært mange frakker og benklær. Sett de nyeste klærne dine på et fugleskremsel og still deg selv opp naken ved siden av – hvem tror du så ikke helst ville hilse på fugleskremselet?