Johan Nilsen Nagel ankommer en dag en liten kystby i Norge, ikledd en oppsiktsvekkende gul jakke. Med sin besnærende væremåte omgir han seg med mystikk, godt nøret opp av egne påfunn og spillfekterier for å gjøre seg interessant. Lokalbefolkningen stiller seg naturlig nok spørsmål om hvem denne mannen egentlig er.

Vi følger Nagel i en periode hvor han gjør kur overfor to kvinner. Han skaper også en allianse med den noe tafatte Minutten. Med en væremåte som tidvis er manisk, begynner spekulasjonene å gå på om han er gal. Ikke bare er han fullstendig uforutsigbar, med store sinnsbevegelser og svingende humør, men han bryter også med vedtatte konvensjoner for hvordan en skikkelig herre skal oppføre seg. Vi får innblikk i hans innerste psyke og dras inn i hans galskap.

Nagel føler seg sveket av Minutten, som gjør alt han kan for å være alle til lags. Der andre ser godhet og kanskje naivitet, ser Nagel med mistenksomhet etter skjulte motiver. Til slutt har Nagel drevet spillet sitt så langt at det ikke er noen vei tilbake fra katastrofen.

Dette er en besnærende psykologisk roman som det er et "must" å få med seg. Nils Johnson leser med stor innlevelse, og var ganske enkelt fantastisk!

"Mysterier" er en roman skrevet av Knut Hamsun - 270 sider - utgitt av Gyldendal Norsk Forlag - i 1985 (orig. 1892).

Mysterier er vel noe sånt som Hamsuns fjerde roman, men den er likevel mitt første møte med Hamsuns forfatterskap. Jeg er litt flau for å si det, men vi leste ikke en gang Sult på videregående. Jeg skummet gjennom en del bokomtaler før jeg bestemte meg for at dette skulle bli min første "Hamsun", og ble særlig tiltrukket av disse ordene fra Bokkilden.no:

"Da Mysterier utkom i 1892, skapte boken både forviring og undring. Det er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman når det gjelder formen. Er hovedpersonen - Johan Nilsen Nagel, som i boken karakteriseres som «tilværelsens utlending» - bærer av en grunnleggende eksistensiell problematikk? Er boken å betrakte som et selvbiografisk arbeid? Eller skal den leses som en kriminalroman? De sikre svar er få, bare én ting er sikkert: Mysterier er ikke mindre spennende nå enn i 1892."

I boken møter vi den mystiske og fremmede Nagel, som ankommer en norsk kystby med et dampskip, og som sjekker inn på hotellet i byen. Han hører at det har vært et dødsfall i byen, og starter utspørringen blant innbyggerne før han knapt har rukket å presentere seg. Nagel gir dessuten bare noen avvikende svar på hvor han kommer fra og hva livet hans har bestått av tidligere. Han vinner på kort tid både vennskap og fiendskap, i tillegg til at han gjør kur til to ulike kvinner. I boka møter vi blant annet den lojale Minutten, byens skjønnhet Dagny Kielland, den fattige Martha Gude, doktoren og "fuldmæktigen". Alle er sammensatte og interessante karakterer, og som på ulike måter kommer til å spille viktige roller i Nagels liv.

Mysterier er en psykologisk roman som overrasker og leker med leseren. Hver gang jeg trodde å ha gjennomskuet Nagel, gjorde han noe i stikk motsatt retning av det jeg forventet. Jeg aner heller ikke om halvparten av handlingen var del av en mulig galskap fra hovedkarakterens side eller om det var deler av hans nøye beregnede planer for å påvirke menneskene rundt seg. Etter å ha lest ut Mysterier tok jeg meg selv i å stirre ut i lufta noen sekunder etterpå. Ikke visste jeg hva i all verden det var jeg nettopp hadde lest, men det føltes ut som om jeg hadde svaret på tungespissen uten å kunne sette ord på det. Mysterier har flere ulike utfall og løsninger i mitt hode, men forblir på samme tid helt og fullt uforklarerlig.

Språket er dessuten gammelt og veldig fint, og jeg elsker tankestrøm-passasjene hvor Nagels bisarre tankeliv kommer til uttrykk. Jeg har allerede begynt å planlegge hvilken bok som skal få æren av å bli min andre "Hamsun", og tar GJERNE i mot forslag! Terningkast fem (+)!

Boka er sikkert god, men hovedpersonen drev meg nesten til vanvidd; irriterte meg grenseløst.

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.

Av og til leser du en bok som får deg til å skratte på bussen. Noen ganger sitter du med tårevåte øyne. Andre ganger tenker du "wow, jeg lever i en fantastisk verden, i et fantastisk solsystem, i en utrooolig stor galakse...i et tilsynelatende uendelig, mindblowing og fremdeles ekspanderende univers!!! I morgen skal jeg fortelle en venn hvor vakker han/hun er. Alt er så vakkert! Herregud, sa jeg det høyt?"

Kom over denne lista fra 2007 på Dagbladet. En fagjury har valgt 25 norske bøker de mener vi må lese, gamle og nye.

Her er lista.

Noen av diktsamlingene på lista mangler, og da har jeg lagt inn en annen bok og skrevet navnet på den opprinnelige ved siden av den.

I tillegg til bøkene nedenfor fant jeg novellesamlinger av Pusjkin, Gogol og Tsjekhov samt en diktsamling av Pär Lagerkvist. Betalte 20 kr per bok. Er det noen andre som har funnet fine bøker på loppis i helgen?

Disse bøkene kjøpte jeg i en bruktbutikk

Bøker som inneholder mysterier du bare må finne ut av.

Her er listen over hva jeg har klart å raske sammen under høstens loppemarkeder!