Bedre å være en vis narr enn en narraktig vismann.

Første akt, scene 3

Tidlig om morgenen klatrer Toby opp på taket for å se soloppgangen.

Du må aldri gjere deg gild over føremoner som ikkje er dine eigne. Dersom ein hest briska seg og sa: er eg ikkje ven? så fikk det no endå vera. Men når du spanskar deg og seier: det er ein fin hest eg har! så må du vita at det er hesten si dygd du er kry av. Har du då ingen ting for deg sjølv? Jau, evna til å bruka førestellingane rett. Når du gjer rett etter naturen i det stykket, då kan du vera byrg. For då er du byrg av noko som er ditt eige.

I blant kunne det spinne seg ut noen fine tråder mellom to av dem, mellom søstrene seg imelloom, mellom den ene av dem og Vemund, mellom eldste og yngste bror. Men disse følelsestrådene var som det spindelvevet naturen spenner ut på sensommeren, det som lyser så forlokkende i solskinnet, men brister ved den minste berøring.

Epiktet fortel ei historie om ein ung mann som kjem til han med bodskapen om at han har gjort store fremsteg i filosofien. Han har nemlig lært utenat ei heil bok av Krysippos. Epiktet seier då at eleven no liknar på ein idrettsmann som fortel om framgangen sin ved å vise fram treningsvektene sine. Det ein må spørje i slike tilfelle er: "Syn med kva du kan gjere med dei!" Filosofibøkene er som treningsvekter.

Melankoli omga han som fin tåke. Han hadde sett for mye, sa han.

"Han ligner ikke på noen andre enn seg selv," sa fru Owens bestemt. "Han ligner ingen."
"Ingen? Da sier vi Nobody," sa Silas. "Nobody Owens."
Det var da barnet, som om det reagerte på navnet, slo øynene spill våkent opp. Det så seg omkring, fikk med seg de dødes ansikter, og tåken, og månen. Deretter så det på Silas. Blikket vek ikke. Det virket gravalvorlig.
"Og hva slags navn er Nobody?" spurte Moder Slaughter forferdet.
"Hans navn. Og det er et godt navn," svarte Silas. "Det kommer til å bidra til at han forblir trygg."

What was wrong with sitting around eating pizza if it made you happy and you didn't hurt anyone? Why was this worse than, say, slaying a dragon or rescuing a maiden? The idea of a thousand years of adventure just made me feel tired.

Away! away! for I will fly to thee,
Not charioted by Bacchus and his pards,
But on the viewless wings of Poesy,
Though the dull brain perplexes and retards:
Already with thee! tender is the night,
And haply the Queen-Moon is on her throne,
Cluster'd around by all her starry Fays;
But here there is no light,
Save what from heaven is with the breezes blown
Through verdurous glooms and winding mossy ways.

KALONIKE

…Om vin gir visdom,
så tar visst altfor mye altfor mye vekk.

"Okei. Jeg sa det føles som om det egentlig ikke har skjedd noe. Og så har du denne plakaten som er fra den gang Øst-Tyskland fremdeles fants - og det var jo en stor greie, ikke sant? Muren falt, det forandet hele verden, nå kommer vi ikke til å bli utryddet i en kjernefysisk katastrofe likevel. Men det føltes ikke som om noe skjedde - ikke med meg. Det føles som om jeg på en måte er immun mot hendelser. Det virker ikke alltid som om det skjer noe, selv om det faktisk gjør det.

Jeg ropte så høyt jeg kunne: "Alt tar lenger tid enn du tror!"

"Ikke livet," hørte jeg ham grynte.

There is no instance of a country having benefited from prolonged warfare.

For en objektiv betrakter var det i grunnen ikke noe skremmende ved ham. Da han vokste opp, var han hverken spesielt stor eller sterk; han var nok stygg, men ikke så ekstremt stygg at det var fryktinngydende. Ikke var han aggressiv, heller ikke vrien eller lumsk i sin atferd, han provoserte ingen. Han foretrakk å holde seg for seg selv. Også hans intelligens så ut til å være alt annet enn imponerende. Han klarte ikke å stå oppreist før han var tre år, og han hadde fylt fire da han snakket for første gang, han sa "fisk", et ord som nærmest datt ut av ham i et anfall av opphisselse, lik et ekko, som om en fiskehandler kom gående oppover Rue de Charonne og ropte ut varene sine.

For there is nothing heavier than compassion. Not even one's own pain weighs so heavy as the pain one feels with someone, for someone, a pain intensified by the imagination and prolonged by a hundred echoes.

When people spend a lot of time together they assume they know each other. They don't ask themselves any questions and they don't worry about it. They're not interested in each other, but it's completely innocent. They don't realize.

Å filosofere er å være redd på en finere måte og fører sjelden til annet enn feigt selvbedrag.

Altså, min venn, tilkommer ingen offentlig virksomhet kvinnen fordi hun er kvinne, eller mannen fordi han er mann. Anleggene fordeler seg på begge kjønn, og for kvinnen er etter hennes natur alle slags beskjeftigelser tilgjengelige, akkurat som for mannen.

"The most terrifying and important test for a human being is to be in absolute isolation," he explained. "A human being is done only because other people are watcjhing. Alone, with no witnesses, he starts to learn about himself - who is he really? Sometimes, this brings staggering discoveries. Because nobody's watching, you can easily become an animal: it is not necessary to shave, or to wash, or to keep your winter quarters clean - you can live in shit and no one will see. You can shoot tigers, or choose not to shoot. You can run in fear and nobody will know. You have to have something - some force, which allows and helps you to survive without witnesses. Markov had it. "Once you have passed the solitude test, continued Solkin, "you have absolute confidence in yourself, and there is nothing that can break you afterward. Any changes, includingchanges in the political system, are not going to affect you as much beacsue you know that you can do it yourself. Karl Marx said that 'Freedom is a recognized necessity.' I learned this in university, but I didn't understand what it meant until I'd spent some time in the taiga. If you understand it, you will survive in the taiga. If you think that freedom is anarchy, you will not survive.

A hand-to-mouth existence is, for most people who have time and inclination to read books like this, nothing more than a quaint and vivid turn of phrase.