Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri - så lenge du lever - bli kvitt deg selv.

Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetter å gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.

...vi ruller ut liggeunderlagene, kryper ned i soveposene, drikker av brennevinet, snakker, og her i hjertet av Europa, i høyden, stifter vi et Langsomhetens Parti. Vi er imot alt som går for fort. Vi er imot fly, biler, raske tanker, hurtigbåter og ekspresstog. Vi er for alt som går langsomt, og etter noen slurker brennevin går det opp for oss hvor radikalt dette partiet i sannhet er; vi setter opp et program, velger sneglen som emblem. For langsomheten og latteren. Godnatt.

Ja, jeg vil skrive en bok om det å gå, sier jeg.
Det er en god idé, sier han.
Det er en god idé, sier jeg, og derfor står jeg fast, jeg klarer ikke å skrive når jeg har gode idéer. Gode idéer er det verste jeg vet. De byr meg imot. Gode idéer blir sjelden gode bøker.

Kjærligheten krever at vi er i ro, at vi slår oss til ro, at vi holder oss i ro på det samme stedet; bevegelse er ensomhet.

Jeg befinner meg i mørket, har funnet min faste plass i baren og bestiller en øl. Den første er god. Den andre er den beste. Den tredje er bedre enn den første, den fjerde er utmerket, den femte også, de resterende handler ikke om smak, men om å drikke, det handler om rus. En god, langsom glemsel. Ikke som vin eller sprit, ikke så utålmodig, ikke så hissig; vi skal sitte her lenge, det er kunsten, sitte og drikke, en hel kveld mot natt, det er det som er kunsten: å sitte i ro så lenge at du beveger deg. Du reiser sakte og uanstrengt bort fra deg selv.

"Det handler om å gå. Å begi seg av gårde til fots, ned den åpne veien; en romatisk øvelse som fører til en del harde erfaringer: å sove ute, gå seg vill, møte egne begrensninger og andre mennesker, natur og byer; drive gatelangs i Paris og Istanbul, krysse broer og grenser; gå inn i fremmede land, ukjente områder. Den gående er uten beskyttelse og hjem, uten hastighet og bestemte mål, han går for å komme nærmere det han ser og møter på reisen. Han vil leve et vilt og poetisk liv. Han finner sine egne ruter, men gjør også avstikkere langs sporene til kjente vandrere fra litteraturhistorien: Rousseau, Wordsworth, Hölderlin og Rimbaud; han leser dikerne og filosofene for å forsøke å lære seg den kusten det er å gå.

Å kjenne gleden ved et hus er ikke det samme som tilfredsstillelsen ved å eie en bolig, gleden går dypere, den fester seg ved at man har funnet et sted å hvile, et sted hvor det er varmt og lyst, hvor man kan lage mat og spise i fred og ro, et sted hvor man kan sette seg ved vinduet og se ut; man er inne. Gleden ved huset er gleden ved å være inne. Gleden ved å være ute skyldes at man har funnet et hus, det behøver ikke å være ditt eget.

Jeg venter på en forandring, nei, jeg venter på en forvandling, noe helt nytt, et nytt liv? Hva venter jeg på? Det begynner i dag, det nye livet, de nye mulighetene, det er bare å reise seg, stå opp og riste av seg sanden og drømmen, kle på seg dressen og feste sekken på ryggen, gå av gårde, ned den åpne veien.

Å drikke er som å reise uten å bevege seg fra stolen