For litt siden kom jeg med en hentydning til din middelmådighet, sa mannen. Det var overhodet ikke ment som noen kritikk av din person. Eller for å si det enklere, det er fordi verden i seg selv er så middelmådig at du er middelmådig per se. Enig?

Sannsynligvis ville det beste vært om vi var født i Russland i forrige århundre. Jeg kunne ha vært grev Så-og-så og du grev Ditt-og-datt. Vi kunne ha gått på jakt sammen, kjempet mot hverandre, vært rivaler i kjærlighet, hatt våre metafysiske klagemål, drukket øl og sett på solnedgangen fra bredden av Svartehavet. På våre eldre dager kunne vi ha vært innblandet i et eller annet opprør og blitt forvist til Sibir, hvor vi kunne dø. Storslagent, hva?

Men det at kua valgte meg for å skaffe seg en tang, forandrer alt. Det styrer meg ut i et helt univers av alternative overveielser. Og i de alternative overveielsers univers er hovedproblemet det at alt blir så langtrukkent og innfløkt. Jeg spør kua: "Hva skal du med en tang?" Og kua svarer: "Jeg er så sulten." Så spør jeg: "Hva skal du med en tang hvis du er så sulten?" Kua svarer: "Jeg skal binde det til greinene på ferskentreet." Jeg spør: "Hvorfor et ferskentre?" Og da svarer kua: "Det var jo derfor jeg byttet bort viften min, ikke sant?" Også videre, også bortover. Det blir aldri noen løsning på det, og jeg begynner å bli ergelig på kua, og kua begynner å bli ergelig på meg. Det er et ormeøyes blikk på sitt univers. Den eneste måten å komme ut av det ormeuniverset på, er å drømme en annen symbolsk drøm.

Tiden. Partikler av mørke dannet mystiske mønstre på netthinnen. Mønstre som smuldret bort uten en lyd og straks ble erstattet av nye mønstre. Mørke og intet annet enn mørke forflyttet seg, som kvikksølv i et ubevegelig rom.

Rotta tidde, det ble helt stille, bortsett fra den tikkende klokken. Snøen fanget opp alle andre lyder. Vi var som to skibbrudne i verdensrommet.

Tiden er faktisk ett eneste sammenhengende lerret, eller hva? Vi pleier å skjære ut stykker av tiden som passer oss selv, og da har vi lett for å innbille oss at tiden er på vår egen størrelse, mens den i virkeligheten bare fortsetter og fortsetter.

Det å snakke åpenhjertig og det å snakke sant er to helt forskjellige ting. Ærlighet forholder seg til sannheten som baugen til akterstavnen. Ærligheten viser seg først og sannheten sist. Det som ligger imellom, varierer i direkte proporsjon til skipets størrelse. Er det noen størrelse å snakke om, varer det lenge før sannheten kommer.

Den som blir irritert, kommer lett på ville veier her i livet.

Der hvor elven møtte havet, dannet den en vik, eller rettere sagt, en halvt gjenfylt kanal. Det var den eneste uberørte strekningen av strandlinjen, femti meter i alt. Det var til og med noe igjen av den gamle stranden. Små bølger kom rullende inn og la igjen glatt drivved. På betongmoloen var det ennå biter av gamle spikrer og sprayet graffiti. Femti meters vaskeekte stranlinje. Hvis man så bort fra at den var omgitt av ti meters betongmurer. Og at murene fortsatte rett frem kilometer etter kilometer, og dannet en smal kanal av sjø seg imellom. Og at høye bygninger kantet begge sidene. Femti meter med hav. Resten var historie.

Jeg følte meg ensom uten henne, men det at jeg overhodet kunne føle meg ensom, var en trøst. Ensomhet var ingen dum følelse. Det var som stillheten i sumpeiken etter at småfuglene var fløyet sin vei.