Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Peer Gynt og hans mor Åse lever i fattigslige kår. Men Peer er stolt og fortaper seg i skryt og dagdrøm. Til slutt må han rømme bygda. Under flukten møter han en rekke skikkelser. ikke minst Den Grønnkledte, Dovregubbens datter og Solveig, som han er forelsket i. Skuespillet er et oppgjør med nasjonalromantikken, men også en dyptloddende karakterstudie.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1977
Format Innbundet
ISBN13 9788205054172
EAN 9788205054172
Serie Gyldendals skoleutgaver
Språk Bokmål
Sider 169
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Et overraskende bra "dikt"! Jeg lo mange ganger, for rimene gjør historien enda mer morsom. Om man skal lese "den norske kanon" bør man virkelig få med seg Peer Gynt!
Ja, tenke det; ønske det; ville det med, - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!
men hva er skjønnhet?
En vedtekt kun -
en mynt, som er gangbar til
sted og stund
Du er gal i bunn og grunn. -
Nå, det er forresten sant, -
noe var der blevet av deg
hvis du ikke dagstøtt gav deg
av med løgn og tøv og tant.
Det er jo skrevet eller sagt
etsteds, jeg minnes ikke hvor,
at hvis du vant den ganske jord,
men selv deg tapte, var din vinning
kun krans omkring en kløvet tinning.
Men pytt, hvor utgangspunktet er galest, blir resultatet originalest.
Jeg har diktet så mangen skrøne
som fanden på prekestol,
og skjelt min mor for en høne,
fordi hun kaklet og gol.
Men henne skal I akte og hedre
og gjøre det riktig til lags;
her kommer ikke noen bedre
fra bygdene nu til dags. —
De har et blikk på livets gang som hever dem til tenker-rang
Peer: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg med anelsens stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet».
Vi vil ei granske hjerter eller nyrer; det er ei verv for støv, men for dets styrer; - (Prestens tale ved graven)
For den sags skyld vær uforsagt; –
man dør ej midt i femte akt.
An-Magritt (Falkberget, Nattens brød): Arbeidsjern og medmenneske
Bestemor Skogmus (Egner, Hakkebakkeskogen): Usentimental pragmatiker ("Vi spiser hverandre og ferdig med det!")
Cruella De Vil (Smith, 101 Dalmatinere): 101% gjennomført bikkjehater
Dobbelt-Petra (Braaten, Den store barnedåpen): Omsorgsfull og handlekraftig
Elias Rukla (Solstad, Genanse og verdighet): Ibsen-elsker med lengsel etter den dype samtalen
Frøken Smilla (Høeg, Frøken Smillas fornemmelse for sne): Passe egenrådig
Gisle Sursson (Soga om Gisle Sursson): Mann med stor M
Hedda Gabler (Ibsen, Hedda Gabler): Kvinne med integritet
Iselin (Hamsun, Pan): Kvinne som ikke vil bindes
John Askew (Almond, Kit's Wilderness): Tiltrekkende outsider
Kjerringa mot strømmen (Asbjørnsen og Moe): Kompromissløs
Lille My (Jansson, Mummitrollet): Bestemt ung dame
Minerva Mc Gonagall (Rowling, Harry Potter): Lærerideal
Nemi (Myre, Nemi): Individualist og kyniker
Ove Rolandsen (Hamsun, Sværmere): Selvsikker sjarmør
Pippi Langstrømpe (Lindgren): Sterk, selvstendig og sårbar
Quasimodo (Hugo, Ringeren i Notre Dame): Ikke perfekt, men med stort hjerte
Rank, Doktor (Ibsen, Et dukkehjem): Stayer med stil
Sheherazade (Tusen og én natt): Listig og livsbejaende
Tommy (Watterson, Tommy og Tigern): Egosentrisk liten sjarmør
Villemo (Sandemo, Isfolket): Dame med stil
Walimai (Allende, "Walimai"): Eksotisk stayer
Yngve (Renberg, Mannen som elsket Yngve): Go'gutt
Zenia (Atwood, Røverbruden): Hunndjevel
Æsop: Klok mann
Åse (Ibsen, Peer Gynt): Troverdig morsfigur
Ingen antihelter i denne listen - altså ingen Dorian Gray, Macbeth, Emma Bovary, Pinkie Brown eller Alex DeLarge - og ikke ting som f.eks. den katolske tro i Joyces Portrait of the Artist [...], haiene i The Old Man and The Sea eller Loven hos Kafka. Kun tydelig artikulerte skurker, skjønt kanskje mitt valg av Moby Dick og Miltons Satan er et unntak her, men isåfall er de unntak som er for gode til å utebli! Det er nemlig også et poeng at antagonisten tar stor plass og er minneverdig. Man kunne selvsagt ha lagt til alt av Shakespeare i en slik liste, men det er vel gunstig å begrense den en smule; la oss derfor også avgrense listen til klassikere. Gjerne skyt inn forslag - jeg har hverken lest alt eller husket alt. Jeg vet det er mye jeg har glemt av f.eks. Walter Scott, Dostojevskij, Dickens, Balzac og Ibsen, og fra Bibelen, der er det vel mye saftig og mørkt å hente.
Kom over denne lista fra 2007 på Dagbladet. En fagjury har valgt 25 norske bøker de mener vi må lese, gamle og nye.
Noen av diktsamlingene på lista mangler, og da har jeg lagt inn en annen bok og skrevet navnet på den opprinnelige ved siden av den.
Både helt nye bøker som jeg leste for første gang i 2010 og ble tatt med storm av, og gamle favorittbøker som ble lest på nytt.
Her er skjønnlitteraturen som eg les i 2010. Grei måte å føre oversikt på!
Omsider seiler vi inn i mer kjente litterære farvann, ja, endog til Skandinavia og Ibsen. Mange saftige godbiter i denne listen! Balzac, Flaubert, Hugo, Stendhal, Zola, Austen, Scott . . . og selvsagt flere.
Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.
Det er ein utruleg positiv faktor ved å studere norsk at ein får skjønnlitterært pensum på pensumlista. Her er nokon av dei bøkene eg skal lese dette semesteret, for så å analysere det sønder og saman.