Jeg får med ett en voldsom medfølelse med plantene. Disse trange pottene! Tenk å aldri få rette ut beina, aldri få strekke ut beina. Alltid være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe at blomstringen enda ikke er over, at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.