De første vårbud. Tøvær. Luften dufter av pannekake og vodka som i fastelavnsuken. Solen blunker søvnig med sitt oljeaktige øye mellom trærne i skogen, de søvnige grantrærne blinker med nålene sine som med øyenhår, oljeaktig blinker sølepyttene ved middagstid. Naturen gjesper, strekker seg litt, snur seg på den andre siden og legger seg til å sove igjen.

Hva er det som hindrer meg i å gjøre en innsats som lege eller forfatter? Jeg tror at det ikke skyldes så meget våre materielle savn og våre vandringer hit og dit, det urolige og ustadige i livet vi fører, det skyldes mere den ting at i våre dager har den hule frase, det retoriske ordgyteri fått overtaket og har bredt seg foruroligende, – alt dette med «fremtidens morgengry», «vi bygger den nye verden», «menneskehetens fakler» og lignende. De første gangene en hører det, tenker en: «For en fantasi, for en rikdom!» Men i virkeligheten er det så høyttravende og bombastisk nettopp på grunn av manglende begavelse, manglende fantasi.

Helt fra han var barn hadde Jurij Andrejevitsj vært glad i å se skog som gjennomskinnes av den nedgående sol. I slike øyeblikk var det likesom han selv også slapp gjennom seg disse søyler av lys. Det var likesom den levende ånds gave strømmet inn i hans bryst, gjennomtrengte hele hans vesen og kom ut som to vinger under skulderbladene. Den grunnleggende karaktertype, som utformes hos hver enkelt i hans barndom og ungdom, og stort sett hele livet igjennom fortsetter å være hans indre ansikt, hans personlighet, våknet i ham i hele sin opprinnelige styrke og tvang naturen, skogen, aftenrøden og alt annet som var synlig, til å forvandle seg til et like opprinnelig og like altomfattende bilde av en pike. – Lara! – halvt hvisket, halvt tenkte han, mens han med lukkede øyne henvendte seg til hele sitt liv, til hele Guds jord, til hele den solbeskinte flaten som lå utbredt foran ham.

The great majority of us are required to live a life of constant, systematic duplicity. Your health is bound to be affected if, day after day, you say the opposite of what you feel, if you grovel before what you dislike and rejoice at what bring you nothing but misfortune. Our nervous system isn't just a fiction, it's part of our physical body, and our soul exists in space and is inside us, like teeth in our mouth. It can't be forever violated with impunity.

Alle slags sammenslutninger taler til hjordinstinktet og er et tilfluktssted for ubegavetheten, uansett om man sverger til Solovjov, til Kant eller til Marx. Sannheten kan bare søkes i ensomhet, og da bryter man med alle som ikke elsker den nok. Finnes det noe i verden som fortjener at man er trofast mot det? Av slike ting er det svært få. Jeg tror man må være trofast mot udødeligheten, dette annet, noe forsterkede navn på livet. Man må bevare trofastheten mot udødeligheten, man må være tro mot Kristus! Å, jeg ser nok De får rynker i pannen, ulykkelige! Slike som dere forstår aldri noe.

Sammen sjokket de så opp og ned på fortauene og kastet ball til hverandre med korte anekdoter og bemerkninger, så usammenhengende, at de uten skade kunne ha vært erstattet med ganske alminnelige brøl. De ville jo så allikevel ha oppnådd å fylle begge fortau i Kusnetskij-gaten med sine gjennomtrengende, skamløst forpustede basser, som likesom ble kvalt i sine egne vibrasjoner.