Bokelskere.no

Nå er det lenge siden jeg har lest en ordentlig kjærlighetsroman.
Jeg rett og slett elsket denne boka!

Hvorfor? ? Fordi den smøg seg inn i hjerterota, den gav meg hjertebank, fikk meg til å le høyt, fikk meg til å flire og himle gjenkjennende med øynene, og så kløp den til slik at jeg nesten klarte å føle smerten, enda jeg ikke engang er del av den verden.

Akk, sukk.

en brilliant forfatter Indridason.... gode bøker som anbefales....

Notater fra en liten øy av Bill Bryson er verdt å få med seg. Dersom du ikke har prøvd Brysons reiseskildringer har du virkelig noe å glede deg til :)

Korrekt, korrekt. Stjerne på veg.. Då boka kollektivt sjølvmord kom ut vart sjølvmordsstatistikken i Finland betydleg lågare. noko som eg synest er intressant, -at ei bok kan direkte redde så mange menneskeliv..

Min mor leste sjeldent for meg, siden hun lider av dysleksi. Heldigvis bodde vi i en generasjonsbolig med min bestemor (mormor). Hun var svært intelligent, både når det gjelder litteratur, matematikk og samfunnskunnskap. Dessverre fikk hun liten anledning til å vise sin intelligens da hun var ung (hun ble født i 1911), siden det kun var forventet at hun skulle bli en god hustru. På grunn av denne uretten ble hun svært bevisst på å få sine etterkommere til å lese bøker og bli samfunnsbevisste individer.

Bestemor var allerede gammel og dårlig til beins da jeg var i tidlig skolealder, derfor var det forventet at jeg skulle dra på biblioteket for henne hver fredag etter svømmetrening. Da jeg endelig hadde knekt lesekoden, tok det ikke lang tid før bibliotekarene, i tillegg til bunken de hadde klar for bestemor, også hadde en bunke bøker ventende på meg. Det var herlig å entre biblioteket; ikke bare luktet det av bøker og kunnskap, men jeg var i tillegg ventet og satt pris på. På grunn av bibliotekarenes forslag lærte jeg å elske forfattere som Roald Dahl og C. S. Lewis.

Etter hvert introduserte bestemor meg for Agatha Christie – noe som har ført til et (til nå) livslangt kjærlighetsforhold til krim. Etter som årene gikk ble bøkene vi leste sammen mer og mer krevende, hun var flink til å finne fram bøker som passet til alderen min og samtidig utfordret meg.

Bestemor døde da hun var 96 – for 3 år siden. I kisten hennes la jeg et personlig takkebrev som beskrev alt hva jeg følte for henne. I tillegg takket jeg henne selvsagt for den største gaven hun ga meg; kjærligheten til bøkene.

Hei Geir! Antagelig er du en ung utgave av meg selv. Uansett: Oppslukende litteraturlesning hadde jeg harde anfall av i mine unge år. Det var om å gjøre at lesningen gikk vidt og bredt som en frisk vind kan spre ilden i en tørr sommerskog. Så mye å lese! sukket jeg, og lånte bøker i et frenetisk Frøysedalsk tempo (som jeg kan kalle det, hehe). Hva ville jeg? Jo, jeg ønsket som annelingua søker å sirkle henimot i sitt svar, å gripe litteraturen. Litteraturen var et kikk i seg selv; veien fra Alexandre Dumas og de eventyrlige klassikerne gikk videre til litteraturens tungvektere som jeg leste i tenårene. Alt for tidlig, kan man si, men jeg ville ikke stoppe, kunne ikke stoppe. Jeg ville hevde meg i litterære debatter; jovisst, og lista di herr Frøysedal er imponerende! Men din egen kombinasjonsevne sier den ingenting om, ja hvordan litteraturen overføres til virkelighetens sfære - som vel er det viktige med litteraturen - tross alt, foruten å være en farlig fengende pseudoverden, et fortryllende sidespor - en årsak til avhengighet?

Jeg har vært der, og kan si at jeg er fortsatt avhengig av å lese. Alltid før jeg sovner, alltid når jeg sitter på et tog, alltid når jeg er på reise, alltid må jeg ha en bok, gjerne flere. Men jeg leser slettes ikke så mye som jeg gjorde i min før-(som jeg nå kan kalle Frøysedalske)epoke. Jeg har innsett at jeg ikke får lest alt. Jeg har innsett at det kan være like interessant å diskutere litteratur uten å ha lest alle verk til den eller den, at litteraturkunnskap med teoretisk ballast og vitenskapelig tilnærming er et gode. Jeg har tatt konsekevensen og har skaffet meg et arbeide - med litteratur og bøker ... Med sistnevnte presisering åpner jeg også opp for at sakprosaen er viktigere for meg nå, enn den var tidligere. Hvordan har du det der Geir?

Synes din tilnærming er åpen, ærlig og et sunnhetstegn som bare rakkern (aner en stor grad av selvironi). Dessuten håper jeg at du med tida finner de rette medmenneskene som deler din interesse. Du er ingen pyse der du har begitt deg inn i litterturskogen, så mye er sikkert! Lykke til!

Andvake er ei utrulig historie med ein gjennomtenkt takt nærast eit musikkstykke med pauser og gjentakingar, der dei grammatiske reglane må vike for kunsten. Her har Fosse med sin enkle form tatt oss med inn i ein allegori utan jåleri og pynt. Men likevel eit flott bidrag til kresne lesarar. Personleg synest eg at s.27-28 er geniale, og at Fosse generelt er autentisk og ikkje kjedeleg...

Forfatteren har et enkelt, men effektivt og nydelig språk. Han har skapt en sterk historie på få sider, en bok jeg har lyst å lese en gang til, helst umiddelbart. Jeg ble ferdig med å lese boken lenge før jeg var ferdig med historien.

Jeg er nu igang med bok nr 5, og jeg synes Mma Ramotswe er en SÅÅÅ hærlig dame. Ja, det blir for masse gjentagelser, og historiene er jo utrolig enkle. Smith får likevel fram en så fin humor, og han skildrer jo Botswana på en så levende måte. Jeg har problemer med å lese dette som krim. Det som fengsler meg aller mest, er den livsvisdom og den psykologiske teft Mma Ramotswe klarer å framvise. Utrulig masse flotte mellommenneskelig skildringer. Dette er skikkelige "feel good"-bøker. Rein avslapping. Anbefales.

Jeg må med skam (?) meddele at jeg samler på det meste… Har fra barnsben av vært en kronisk samler og har vært innom alt fra glansbilder til viskelær, bruskorker og frimerker. Selv om jeg har samlet på mye, har min viktigste pasjon alltid vært bøker. Er det en ting jeg ikke greier å kvitte meg med, så er det ei bok! Etter hvert har dette blitt et problem, siden jeg bor på under 50m² og eier godt over 1000 skjønnlitterære verker, i tillegg til noen hundre andre bøker.

Er jeg først i besittelse av ei bok av en forfatter, må jeg nesten ha alle de andre titlene også. Kanskje er det en besettelse, muligens er det litt analt, men tross alt ville jeg aldri vært mine bokskatter foruten!

For det første er "Redderen i rugen" en veldig bra og riktig oversettelse. Hvis man mener at det er merkelig å kalle seg for en redder i rugen er det fair, men det er like merkelig på engelsk som på norsk. Jeg føler meg rimelig sikker på at Salinger gjorde dette "merkelige" valget med fullt overlegg. Hovedpersonen sammenligner barnas verden med å spille ball i en rugåker. Altså et sted hvor barn, vertikalt utfordrede som de er, ikke ser sine omgivelser klart. Holden er litt eldre enn de andre og har kommet til stedet der åkeren slutter i et stup. Altså: Han er på vei inn i de voksnes verden. En verden av korrupsjon og dårlig moral. Holden føler at han må være redderen som står i rugen, ved stupets kant, for å redde alle de barna som kommer løpende i blinde gjennom rugen og vil komme til å styrte utfor. Altså: Redderen i rugen. Det er fint med velformulerte og oppfinsome oversettelser av totalt uoversettelige orginaltitler, men når den direkte oversettelsen er perfekt, nøyaktig i trå med historien og dessuten essensiell i forhold til forståelsen av verket, vil det hele stille seg ganske annerledes. Jeg mener ikke å være ufin, men må inrømme at jeg er overrasket hvis det forholder seg slik at dere er misfornøyd med en tittel bare fordi den er såpass merkelig at man må tenke litt for å finne mening i den? For meg, som ivrig leser, er det i hvertfall ofte slike grep som skiller det geniale fra det banale innen litteraturen.

For det andre er det min mening at de som tror "Redderen i rugen" er en bok som skal hjelpe ungdom til å forstå seg selv bommer fullstendig. Den er derimot en advarsel til de voksne. Barn faller utfor stupet til sist uansett. Når man blir voksen glemmer man derimot alt for raskt at det er essensielt at vi prøver å forstå de som er barn og ungdom.

P.S Å mene at denne boken har mistet sin aktualitet er forøvrig, etter mitt syn, et varsel om at man kan være en del av den voksenmentaliteten forfatteren advarer mot.

I en gigantisk snuoperasjon har slagordet vårt blitt skiftet i dag.

Lenge var slagordet vårt "Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem."

Så påpekte noen at dette ikke var grammatisk riktig, og at "deg" måtte skiftes med "du".

Dette fordi "Akkurat som deg" i bunn og grunn er en kort versjon av setningen "Akkurat som du også elsker bøker".

Argumentet fikk støtte av flere, og slagordet ble skiftet til "Vi elsker bøker. Akkurat som du. Velkommen hjem."

Natalie og Mette protesterte begge to mot at dette kunne være riktig, og at "deg" var det rette å sette inn.

I dag har Det Norske Språkrådet kommet med en knusende dom i denne dramatiske saken.

Karianne Skovholt skriver:

"Du" er subjektsform og "deg" er objektsform. Ifølge boka "Godt språk i lærebøker" (1999:158) kan vi godta begge formene etter konjunksjonene "enn" og "som".

Siden begge former er tillatt, erklærer vi at "deg" er tilbake i slagordet.

Datteren min på 8 kom hjem fra skolen og fortalte at hun hadde "målbundet" en av gutta i klassen den dagen. Godt utviklet evne til å fange opp uttrykk fra gamle eventyr!

Tja, jeg synes jeg har fått noe læring ut av flere av disse seriene jeg, da... ;) I alle fall mange av de jeg har lest.

Isfolket har blitt trukket fram tidligere i diskusjonen, og selv om det langt fra er faktabøker akkurat har jeg lært en del av dem likevel. Om tredveårskrigen og om Christian IV for å nevne noe. Små detaljer som fortsatt sitter (og som senere har gjort meg nysgjerrig på å lære mer). Et nyere eksempel er serien til Jane Mysen, Flammedans. Den forteller mye om taternes skikker og tradisjoner og om hvordan de hadde det for over 100 år siden her til lands. Klesskikker og språk, tradisjoner ved høytider, gudstro og annet... Det er ikke bare et tomt "skall" rundt historien, men stoff forfatteren har inngående kjennskap til og bruker aktivt i tillegg til den oppdiktede handlingen (og kjærlighetshistorien).

Naturligvis kunne jeg sikkert ha funnet mange faktabøker om tatere og heller ha lest Europas historie av Karsten Alnæs for den saks skyld (noe jeg forresten uansett har tenkt å gjøre senere), men nå liker jeg nå en gang slik underholdning også ved siden av. Og om de gir meg noe mer enn å "bare" underholde er jo det en fin bonus.

Enig i at det er en spennende og engasjerende diskusjon. :)

En bokelsker som meg har kommet dit hen at jeg i dag leser stort sett all slags litteratur og selv om jeg kanskje har vokst ifra bøker som 'Isfolket og Morgan Kane' ville jeg ikke vært foruten å ha lest dem. De ga meg like mye den gang som 'Drep ikke en sangfugl' gjør i dag.
Så var jeg da den gang ’Isfolket’ var min store lidenskap en dårligere bokelsker enn i dag? Nei jeg elsket bøker den gang og jeg elsker bøker i dag

Fra jeg gikk på barneskolen har jeg elsket bøker. Har gått gradene fra Nancy Drew, via Sandemo og Christie, til voksenbøker av ”høyere kvalitet”. I 14-årsalderen var jeg hekta på Isfolket – rekorden var tre bøker på en dag. Leste serien sammen med bestemor og jeg ser med glede tilbake på denne perioden da vi leste så boksidene blafret og vi diskuterte plottet og karakteren med stort iver. Jeg prøvde å lese bøkene om igjen da jeg var i begynnelsen av 20-åra, men greide det ikke på grunn av språket.

Da jeg studerte var jeg veldig opptatt av å være ”intellektuell” – bare klassikere og enkelte samtidsromaner, som fikk gode anmeldelser, var gode nok. Etter noen år ble jeg matlei, jeg sluttet nesten å lese skjønnlitteratur. Det var ikke før jeg igjen begynte å lese for underholdningens skyld (krim) at jeg fant igjen gleden også med annen, mer velansett, litteratur.

Min mor har aldri lest bøker, på grunn av sin dysleksi, før inntil et par år siden. Nå har hun slått seg på ”husmorpornoen” og det synes jeg er helt topp! Hun vil gjerne at jeg skal lese noen av seriene hun holder på med og det skal jeg gjøre med glede – alt for endelig å kunne diskutere noe vi begge to har lest. Jeg er utrolig glad for at hun leser disse bøkene, endelig skjønner hun hvorfor jeg alltid sitter med nesa i ei bok.

Moralen er for meg, som den også er det for Ole Brum; Ja takk, begge deler.

Det blir litt som med musikk. Selv om jeg personlig synes dansebandsjangeren er søppel på alle måter, må jeg bare infinne meg med at dette er "ordentlig musikk" for andre. Likeledes synes jeg ikke det burde diskuteres om Dostojevski er bedre litteratur enn Sandemo, selv om jeg selvfølgelig vet hva som gjelder for min egen del. Det viktigste er at folk leser (eller hører på musikk) Enig med Aina; la oss bare være venner!

Utrolig bra bok, leste den ferdig nett nå. Men det ble til tider for grusomt:( Den er så realistisk og gir deg opplysninger som sjelden kommer fram i dagens lys. Denne boka fikk meg virkelig til å tenke. Jeg synes Drageløperen var bra, men Tusen strålende soler var hundre ganger bedre. Flere steder i løpet av boka holdt jeg pusten og klarte ikke stoppe å lese på flere timer.

Det som slo meg var at det kunne vore nyttig, i første omgang, å lage grupper som rettar seg mot ulike bokgenrer. Då kan ein knytte bøker som høyrer til same genrer (eller som har same emneord) opp til gruppa slik at innlegg som blir posta av bøker i desse genrene vert tilgjengleg for alle som er med i den bestemte gruppa.

Sjølv likar eg til dømes å diskure fantastisk litteratur. Å lage ei hovedgruppe som rettar seg mot denne genren kan då vere det første steget. Vidare kan ein dele hovedgruppa inn i ulike undergrupper, som f.eks: anbefalingar, diskusjonar om karakterar i bøkene, ulike forskyggingar og observasjonar ein har oppdaga, som kan vise til hendingar i seinare bøker, osv...

Nokre forslag:

Kva skjer når ein opprettar gruppa?: Ein skriver ei skildring av kva ein ønsker å oppnå med denne gruppa. T.d. Lese klassikere ilag, som ei lesegruppe, diskutere etterkvart som ein les. Eg synes ikkje at grupper skal ha "leiarar", men at dei skal vere opne for alle. Det kan vel heller vere ein utkastings mulighet på linje med varslinga av upassande innlegg, som vernar mot usaklege innlegg, og spam av eigne dikt.

Kva skal skje når ein klikker seg inn på ei gruppe?: Same som "startsida til bokselskere", ein får sjå dei siste diskusjonane/kommentarane. Kanskje ei medlemsliste.

Kva kan ein sjå/gjere inne på gruppa si side? Kanskje muligheten til å ha litt meir intime diskusjonar som berre medlem av gruppa kan lese og kommentere. Elles vert det vel som nemnt tidligare å diskutere meir målretta om emner, bøker, genrer som ein er opptatt av.

Kva skal ein ikkje kunne gjere på gruppa si side: Einaste som slår meg er at det bør vere forbud mot å poste eigenproduserte, flåsete dikt, med dårlig rim og innhald.

Kva skal det innebære å opprette ei gruppe? ...

Kva skal det innebære å melde seg inn i gruppa. Innsyn i dei siste diskusjonane/kommentarane. Mulighet til å kommentere sjølv (kanskje).

I bunn og grunn synes eg ideen med grupper, er god, men ikkje noko eg eigentleg saknar, eg synes bokelskere er eit fantastisk tiltak slik som det er. Eg veit ikkje om forslaga mine bugner ut i noko som kan gjennomførast, men eg ser for meg at gruppene kanskje kan lage litt betre oversikt, og gjere at folk lettare kan finne diskusjonar og bokelskere med same sinn.

Wow, jeg er imponert. Dette var en fantastisk god bok. Det var noe med stemningen som traff meg fullstendig. Boken forvirret meg. Den gledet meg. Den gjorde meg nysgjerrig. Jeg vet ikke helt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest den, men jeg vet jeg kommer til å tenke på den i lang tid.

Det er vanskelig å skrive om denne boken. Jeg vil skrive om alt jeg elsket ved den, og jeg vil skrive om alt som forvirret meg. Jeg vil at folk som leser dette skal skjønne hvor god boken var, men det virker umulig å forklare stemningen og ordene på en måte som er verdig boken. Men jeg håper dere vurderer å lese den - hvis ikke går dere glipp av noe stort.