Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.
Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.
«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»
Mysterier, Knut Hamsun
Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?
Jeg skriver bittelittegranne på http://www.stigovevoll.no. Blir mest når ånden kommer over meg...
En meget godt skrevet bok som fikk meg til å reflektere og ga meg nye perspektiver på både livet og døden.
Mars ble en rekordmåned for fine leseopplevelser, men jeg må vel likevel trekke frem Knut Hamsuns "Markens grøde" og Axel Jensens "Ikaros" som de mest fremtredende :)
Jeg var, som de fleste, medlem av Bokklubbens Barn, og jeg husker meget godt "Bestevenn og bestefar". Den handlet om en skolegutt som skulle ta med seg et eller annet interessant til skolen for å snakke om det. Klassekameratene tok med seg blant annet kjæledyr og hobbyer, mens denne gutten tok med seg sin egen bestefar - som satte seg ned foran klassen og fortalte dem historier om gamle dager. Den boken likte jeg utrolig godt!
Jeg har en notatbok hvor jeg med fyllepenn og sirlig løkkeskrift noterer gode sitater og andre utdrag fra hver skjønnlitterære bok jeg leser, samt at jeg skriver et ørlige sammendrag i stikkordsform for meg selv. Foran i notatboken har jeg en liten innholdsfortegnelse. På denne måten holder jeg styr på handling og hovedpersoner, noe som ellers kan bli rotete med et tempo på et par bøker i uken. Sært - men nyttig ;)
De fleste av mine venner og kollegaer har fått med seg at jeg skal lese de "viktigste" verkene i den norske litteraturhistorien i tiden frem til nyttår. Med et tempo på et par bøker i uken, skal det holde hardt. Men da blir det jaffal "De 100 viktigste" ;) Finnes det for øvrig en slik liste, eller må jeg ta det på slump og nysgjerrighet?
Mitt siste kjøp til meg selv var Sigurd Hoels "Syndere i sommersol". Imidlertid kjøpte jeg Sigrid Undsets "Jenny" i gave til en jente i dag :)
Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?
Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.