Tekst som har fått en stjerne av Anne Marie:
Viser 1 til 20 av 51:
Svein Johannessen som svar til Rose-Marie :
21:00, 20. august 2012 Diskusjon: Rose-Marie om Usynlig av Paul Auster av Paul Auster
Det blir en sekser her også! Leste Invisible i sommer, Moon Palace før det og The Invention of Solitude før det igjen. Fabelaktige bøker. Og som dere skjønner, er jeg helt hekta på Auster for tida. Nå gleder jeg meg bare til Winter Journal kommer ut (i neste måned). Allerede forhåndsbestilt for automatisk nedlasting på min kjære Kindle så snart den er klar. Har ikke lest Auster på norsk enda, men kan ikke fri meg fra hans fabelaktige fortellerstemme på originalspråket.
Ikke hadde jeg trodd at jeg i så stor grad skulle fascineres av å lese om det danske monarkiet i årene 1768-1772, men dette er virkelig en interessant og velskrevet bok i skjæringspunktet mellom fakta og fiksjon.
Det er en roman med flere dimensjoner synes jeg. Det er et trekantdrama mellom den unge, sinnsyke kong Christian den syvende, hans enda yngre dronning Caroline Mathilde og kongens tyske livlege Johann Friedrich Struensee. Fascinerende og interessante personligheter alle sammen. Det er videre beretningen om en dansk revolusjon, store reformer og forsøk på opplysning av samfunnet. Det er innblikk i maktkamp og spillet i kulissene rundt monarken og hoffet, og det er også et bilde av datidens danske samfunn. Og romanen rommer enda mer.
En strålende historisk roman som varmt anbefales alle med sans for denslags.
Norah som svar til Lise Munthe :
13:19, 16. mai 2012 Diskusjon: Lise Munthe om Invisible av Paul Auster av Paul Auster
Dette var min første bok av Paul Auster, så for meg er han et helt nytt bekjentskap. Jeg likte godt vinklingen i denne boka, der tre forskjellige mennesker forteller hva som skjedde (... eller hva var det som skjedde, egentlig...?).
Jeg liker bøker som ikke gir meg alle svarene på alt!
Slik er jo livet; det er mye vi aldri får ordentlig svar på.
Jeg må definitivt få med meg flere bøker av denne spennende forfatteren!
krira som svar til Anne Marie :
21:00, 5. mai 2012 Diskusjon: Kathleen Hagen om The New York Trilogy "City of Glass", "Ghosts" and "Locked Room" av Paul Auster av Paul Auster
Enig i det du sier om Auster! "Moon Palace" blir min evige favoritt - en fantastisk fortelling som også innehar ingrediensene av hvem Auster vil være som forfatter generelt.
holgei som svar til Anne Marie :
21:57, 29. april 2012 Diskusjon: Nagel om Sunset Park av Paul Auster av Paul Auster
Jeg er enig med deg. Leser at noen Auster fans syntes at denne boken var litt skuffende. Jeg synes ikke det. Jeg synes at dette igjen var en solid, ettertenksom og god bok fra forfatteren.
Far og sønn relasjonen er jo ikke ukjent fra tidligere bøker, og det samme med beskrivelser av New York og bydelen Brooklyn.
Synes forfatteren lykkes godt med personskildringene sine, og bruker New York som en pulserende kulisse. det er jo de som tror at New York er en by i USA.
Caroline H Heitmann som svar til Aslak Sira Myhre :
10:59, 17. april 2012* Diskusjon: Aslak Sira Myhre om T. Singer roman av Dag Solstad av Dag Solstad
Lenge siden jeg leste boka, men jeg er enig med deg - for meg er dette en av de beste Solstad-romanene. Jeg festet meg mer ved omgivelsenes opplevelse av T Singer enn hva boka egentlig legger opp til - og hva det betyr for folk å ha omgang med en slik karakter.
Karakteren T Singer deltar ikke i noen situasjoner, men er bare tilstede. Jeg opplevde det som fascinerende hvordan hans omgivelser tror de oppfatter egenskaper hos han, kanskje de tolker han som snill, sjenert, lyttende, eller litt mystisk - mens det som finnes på innsiden egentlig bare er ikke-tilstedeværelse og skam.
Personlig fikk jeg en sterk uhyggefølelse da T Singer overtok ansvaret for samboerens datter - uten å ha noen kjærlighet for henne, ingen interesse for å oppdra henne, for å overføre sin livsvisdom (litt svulstig her), ingen iver. Kun plikt og et inntrykk han ville formidle til verden - av at han var den naturlige omsorgspersonen. Jenta blir fanget i en følelsestom oppvekst - grøss og gru.
Tilsynelatende kjedelig, men proppfull av lite stereotype observasjoner av sosiale relasjoner - som vekket mange følelser hos meg.
Karin Berg siterer Stille natt av Ragnar Hovland (side 20)
21:04, 27. februar 2012 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 3
Eg tenkjer over om det er noko anna eg skal på laurdagen,og kan ikkje for mitt berre liv komme på noko.Laurdagen ser heilt vidopen ut. Ein rein prærie.
Marit Håverstad som svar til Rose-Marie :
18:37, 20. januar 2012* Diskusjon: Rose-Marie om Boken om Blanche og Marie av Per Olov Enquist av Per Olov Enquist
Underskrives! Ikke bare på grunn av bokas tema, men i like stor grad fordi den levendegjorde en legende/helgen fra skolelærdommen. Om Marie Curie visste jeg stort sett bare at hun samarbeidet med sin mann og ble tildelt Nobelprisen to ganger. Alt det stygge ved forskningen hennes (og livet ellers) sto jo ikke i lærebøkene. Jeg måtte ty til oppslagsverk flere ganger mens jeg leste, til og med for å finne ut om Blanche Wittman var en fiksjon. Det var hun altså ikke.
Enquist er et fenomen! Særegen stil og særpreget språk, og her har han diktet seg sjøl inn i boka på en slik måte at man blir i tvil om hvorvidt det er Blanche eller forfatteren som stiller spørsmålene.
Jenny som svar til asparrges_ :
13:29, 16. november 2011 Diskusjon: Helene Ring Teppan om Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino av Italo Calvino
Er det ikke dette som er meningen, at det ikke skal nøstes opp noe på slutten? Jeg har ikke fått lest den ennå selv, men ble veldig veldig fristet av en anbefaling jeg fikk fra en bibliotekar idag. Han mente at mye av boka dreide seg om gleden i å være underveis når man leste en bok. Når man fullfører en historie forsvinner også mye av gleden, det er morsommere å holde på med historien. Derfor er heller ingen av fortellingene i boka her fullført. Så slipper man å bli "ferdige" med dem, men du vil alltid ha dem med deg.
Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?
Oddmund Holum som svar til Anne Marie :
17:37, 16. oktober 2011 Diskusjon: Anne Marie om Doktor Glas av Hjalmar Söderberg av Hjalmar Söderberg
Denne boka var noe annet enn jeg hadde tenkt. Jeg kom litt ”baklengs” til den, som en slags forløper til ”Mordets praksis av Kerstin Ekman.
Ofte liker jeg bøker med et nøkternt språk, da det som beskrives ikke alltid er så hyggelig - henfallen til krim-sjangeren, som jeg er. Men i denne boka er det en betydelig intensitet i språket, og jeg liker det også, det er det som gjør boka til den klassikeren den er.
Hele boka er en monolog, i den forstand at det er doktorens dagboknotater, hvor han snakker til seg selv. Filosoferer, er muligens den beste beskrivelsen. Om ikke alle doktorens tanker er like rene og vakre, finnes det potensielle sitater på nesten hver eneste side, og det er det ikke mange bøker som kan matche.
Da jeg registrerte denne boka dukket det opp en del anbefalinger av beslektede bøker. Dette er et litterært landskap som stort sett er ukjent for meg, men som virker interessant. Spennende – og jeg ser fram til å utforske det videre.
Ellen E. Martol som svar til Ellen E. Martol :
13:35, 6. oktober 2011* Diskusjon: Thomas Tranströmer fikk Nobelprisen!
Her kommer to av hans melankolske høstdikt, ett på svensk og ett på norsk:
Plötsligt möter vandraren här den gamla
jätteeken, lik en förstenad älg med
milsvid krona framför septemberhavets
svartgröna fästning.
Nordlig storm. Det är i den tid när rönnbärs-
klasar mognar. Vaken i mörkret hör man
stjärnbilderna stampa i sina spiltor
högt över träden.
SKIPPERSKRØNE
Det fins barfrostdager da havet er i slekt
med fjelltrakter som huker seg i grå fjærdrakt,
et kort minutt blått, lange timer med bølger lik bleke
gauper, som forgjeves prøver å få feste i strandgrusen.
En slik dag kommer vel vrakene opp fra havet og oppsøker
sine redere, benket i byens larm, og druknede
besetninger blåser mot land, tynnere enn piperøk.
(I nord går de ekte gaupene, med hvessede klør
og drømmende øyne. I nord der dagen
bor i en gruve både dag og natt.
Der den eneste overlevende må sitte
ved nordlysets ovn og lytte
til de ihjelfrosnes musikk.)
Kristin Halse siterer The Summer without Men av Siri Hustvedt (side 210)
12:29, 19. september 2011 2 har det som favoritt.
Time confounds us, doesn`t it? The physicists know how to play with it, but the rest of us must make due with a speeding present that becomes an uncertain past and, however jumbled that past may be in our heads, we are always moving inexorably toward an end. In our minds, however, shile we are still alive and our brains can still make connections, we may leap from childhood to middle age and back again and loot from any time we choose, a savory tidbit here and a sour one there. It can never return as it was, only as a later incarnation."
Jaques Matt som svar til Ellen E. Martol :
11:41, 14. september 2011* Diskusjon: Ellen E. Martol om Latterens og glemselens bok av Milan Kundera av Milan Kundera
Må si jeg er nokså uenig her, selv om jeg skjønner innvendingene dine. Det fine med Kundera slik jeg ser det, er akkurat det at personen hans er vagt til stede gjennom det meste, gjerne gjennom dels syrlige og desillusjonerte betraktninger som det du siterer.
Bakteppet Tsjekkoslovakia er veldig konkret tilstede i mange av bøkene, og jeg tror dette er grunnen til at mange har klistret magisk realisme-klisteret til denne boken og spesielt senere bøker han har skrevet.
Jeg synes denne boken er beint frem forbilledlig, den er veldig kort og kompakt, men sier veldig mye - eneste innvendingen jeg har er at det kanskje blir litt mye stiløvelse noen steder. Altså at han bruker veldig mange virkemidler, måter å fortelle ting på, som kan forvirre. Men at alt er så godt forent likevel er det jeg synes er det fine med denne forfatteren, og jeg synes han lykkes best i denne.
Jeg oppfattet partiet om grafomanien som du nevner - dagene som menneskeheten vil komme til å kjenne som "dager av universell døvhet" eller noe sånt - og den tilhørende hakkingen på forfatterne som komplett ubrukelige, som en ironisering over okkupasjonsmaktens syn på kulturen, og ikke forfatterens oppriktige mening. Kommunistiske regimer er ikke akkurat kjente for å være progressive på dette feltet, lik alle andre sekter. Det hører med til historien, og hjelper på forståelsen av boken tror jeg, at den sammen med alle andre bøkene hans var forbudt i hjemlandet frem til 89 (denne ble utgitt i 79).
Jeg liker på mange måter språkføringen i denne bedre enn i "Tilværelsens(..)", det er mer behersket, og prøver ikke å gripe over like mye.
Marit Håverstad som svar til Ingunn Selvik Mjelde :
18:25, 22. august 2011 Diskusjon: Ingunn Selvik Mjelde om Nattog til Lisboa av Pascal Mercier av Pascal Mercier
En betagende fortelling om den aldrende pedagogen som brått forlater jobb, hjem og daglige rutiner for å gjøre seg kjent med livet til en helt ukjent portugisisk forfatter. Gjennom litteratur, nye bekjentskaper, og ikke minst gjennom å ferdes i Lisboa og omegn, avdekkes stadig flere sider av forfatterens liv, og samtidig får hovedpersonen større innsikt i seg selv og sitt eget liv.
Dette er en perle av en bok. Antologien består av smakebiter fra utvalgte serier samt seks grundige intervjuer med tegneserieforfattere. Den er breddfull av modne betraktninger, gode spørsmål og tilspissede analyser. Tegneseriemediet tas på alvor fra første stund, og det er tydelig at Wivel og Thorhauge kan mye om emnet. Her trekkes fortellingsformens særpreg frem uten påtatthet, det legges vekt på serienes kunstneriske kvaliteter og skapernes egne refleksjoner tillegges stor vekt. Boken inneholder intervjuer og smakebiter av Jim Woodring, Dylan Horrocks, Anke Feuchtenberger, Ben Katchor, David B og Martin Tom Dieck.
Som vi vart einige om her, bruker vi planen nedanfor som utgangspunkt, men i individuelt tempo og ut frå dei bøkene som kvar av oss kjem til å lese (og dermed er krava for å bli med oppfylt!). Plan for arrangement i Storbritannia ligg her.
Biografi
Peter Ackroyd: Dickens (35 kap. og etterskrift)Diskusjonstråd
Romanar og forteljingar
Diskusjonstråd for The Posthumous Papers of the Pickwick Club (1836–1837)
(57 kap.) Ferdig 30.9.2011
Diskusjonstråd for Oliver Twist (1837–1838)
(53 kap.) Ferdig 31.10.2011
Diskusjonstråd for Nicholas Nickleby (1838–1839)
(65 kap.) Ferdig 30.11.2011
Diskusjonstråd for The Old Curiosity Shop (1840–1841)
(73 kap.) Ferdig 1.2.2012
Diskusjonstråd for Barnaby Rudge (1840–1841)
(81 kap.) Ferdig 20.3.2012
Diskusjonstråd for A Christmas Carol (1843)
(5 kap.) Ferdig 2.1.2012
Diskusjonstråd for Martin Chuzzlewit (1843–1844)
(54 kap.) Ferdig 1.5.2012
Diskusjonstråd for Dombey and Son (1847–1848)
(62 kap.) Ferdig 30.9.2012
Diskusjonstråd for David Copperfield (1849–1850)
(64 kap.) Ferdig 30.8.2012
Diskusjonstråd for Bleak House (1853)
(65 kap.) Ferdig 10.12.2012
Diskusjonstråd for Hard Times (1854)
(37 kap.) Ferdig 10.1.2013
Diskusjonstråd for Little Dorrit (1857)
(70 kap.) Ferdig 20.3.2013
Diskusjonstråd for A Tale of Two Cities (1859)
(45 kap.) Ferdig 30.4.2013
Diskusjonstråd for Great Expectations (1861)
(57 kap.) Ferdig 5.6.2013
Diskusjonstråd for Our Mutual Friend (1865)
(68 kap.) Ferdig 30.7.2013
Diskusjonstråd for The Mystery of Edwin Drood (1870, ufullført)
(22 kap.) Ferdig 7.9.2013
Diskusjonstråd for "Selected Short Fiction"
(33 enkelttekster) Ferdig 1.11.2013
Vetle Hedlund siterer The God Delusion av Richard Dawkins
04:01, 23. juni 2011 Ingen har det som favoritt.
The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.
Lillevi som svar til Anna Bella Wendt :
21:44, 24. april 2011* Diskusjon: Anna Bella Wendt om Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera av Milan Kundera
Nå er jeg straks i mål med Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera og slutter meg til dem som roser boken. Du skriver at du oppfatter boken som kynisk, Anna Bella. Jeg lurer nesten på om du har lest hele :-)
Jeg oppfatter at boken rommer flere temaer, hvorav utroskap bare er ett. Forfatteren reiser interessante, eksistensielle spørsmål. Den inneholder også en ram kritikk av kommunismen. Om man deler forfatterens oppfatninger eller ei, er underordnet. Saken er at tankene kommer i gang. Språket er glitrende - presist, bilderikt og overraskende.
Svaret er et rungende Ja, jeg gjorde et kupp da jeg kjøpte "Tilværelsens uutholdelige letthet" på biblioteket for 10 kroner!
En liten artighet:
Kundera er opptatt av tilfeldighetenes rolle i våre liv. Rett før jeg begynte på boken, hadde jeg fullført Anna Karenina (Lev Tolstoj) - en bok Kundera referer til flere ganger (en advarsel - les bøkene i samme rekkefølge som meg; Kundera avslører et sentralt poeng i handlingen i "Anna Karenina").
Jeg så filmen for mange år siden. Har lyst til å se den igjen. Se hva jeg får ut av den etter å ha lest boken.
Sjur Atle Furali som svar til Anna Bella Wendt :
20:21, 27. mars 2011 Diskusjon: Anna Bella Wendt om Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera av Milan Kundera
Tilværelsens uutholdelige letthet er en av vår tids største filosofiske romaner. Det er leit du ikke klarte å lese gjennom den første dimensjonen. Det er ikke boken som er kynisk, og det er nettopp her boken beviser sin storslåtthet - den forteller oss nemlig ikke hva vi skal mene hovedpersonene, den tvinger oss til å gjøre oss opp en mening selv. Det er ikke en forherligelse av utroskap og kynisme. Og det er her den er provoserende, for vi blir så forvirret av hvorfor de handler som de gjør og tenker som de gjør - at vi egentlig ikke klarer å gi oss rett til å felle dom over dem. Det ligger kanskje noe der - det er uutholdelig lett å dømme andre. Lett fordi det er så enkelt å si hva som bør være rett og galt her i verden, uutholdelig fordi vi vet at dommen aldri blir rettferdig når vi dømmer ut i fra et moralsk ståsted.
