Bokelskere.no

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Jeg har alltid vært svært lite interessert i de blodige aspektene ved krim, og det er en årsak til at jeg all hovedsak har sluttet å lese/se på det. Psykopatiske, brutale seriemordere som dreper ofrene sine på de blodigste, fæleste og mest kreative måter som tenkes kan er dødskjedelig.
Den type krim jeg liker er den typiske "whodunnit", hvor det er en spesifik grunn til at akkurat en person drepte akkurat den og den. For meg er det psykologiske aspektet ved drap, som affektdrap, og hvorfor de ble gjort mye mer interessante enn blodige psykopater.
Hvordan selve drapet blir gjort i krim er jeg også mindre interessert i. Det kan for min del være nåe så "kjedelig" som gift, uten blod og gørr, og offeret kan gjerne dø i søvne i senga. Hvordan dødsfallet/drapet påvirker de etterlatte er uansett mer spennende.

Født og oppvokst i Tyskland, kan jeg ikke si noe annet om "Er ist wieder da" enn at den er så komplett hysterisk morsom at man i blant ikke vet hva man skal gjøre med latteren sin! Da den kom ut i fjor i Eichborn Verlag – som er kjent for bøker av typen "annerledes" –, ble den bestselger omtrent med en gang. Forhistorien begynte 1997, da Walter Moers tegnet en tegneseriestripe om "Adolf, die Nazi-Sau" i satiretidsskriften "Titanic". Oppfølgerne ble tegneseriebøkene "Adolf. Äch bin wieder da!!" i 1998 og "Adolf, Teil 2. Äch bin schon wieder da" i 1999, samt teaterstykket "Adolf – Der Bonker. Eine Tragikomödie in drei Akten." i 2006. Adolf prøver hele tiden (i grotesk naivitet) å hanske det moderne livet, men klarer det ikke grunnet rasehat, uforklarlige raseriutbrudd osv. Ved å velge "BONKER-VIDEO" På http://www.adolf-online.com/ kan man se en videosnutt, som viser Adolf fremføre en reggae i badekaret sitt i bunkeren og ved å velge "ADOLF-TRAILER" en om tegnefilmen "Er ist wieder da", som kommer til å komme ut i 2014.

Ahhh, for en fryd å lese...Denne koste jeg meg virkelig med, fantastisk bra skrevet. Hadde trodd at dette ble klisjefylt og ikke noe for meg, men ble skikkelig overrasket...for en perle av en bok...min favoritt kjærlihetsroman, med en god doste mystikk og byr også på overraskelser ....

Hobbiten av Engelskprofessor Tolkien, som er aktuell på kino i disse dager er en klassiker som passer for alle fra 12 til 80. Jeg leste den på nytt her en dag og den er like engasjerende nå som 40-åring som den var første gang jeg leste den som 12-åring. Språket omtrent passelig for ungdomsskolenivå. Greit nok til at de forstår boka, men med utfordringer de kan lære av. Den er langt lettere å lese på engelsk enn Ringenes Herre. Anbefales på det sterkeste på engelsk.

De fleste elevene har vel også sett filmen nå, som dekker den første tredjedelen av boka. Det kan kanskje bidra til nysgjerrighet på resten av boka og gi lesingen en flying start!

Du kunne jo kanskje vise filmen først og delt ut boka etterpå...

Ellers har jo Roald Dahl mye bra for alle aldersgrupper. Mange bra noveller som er passelig spennende og "creepy" til å engasjere ungdom.

Jeg tror det er lurt å begynne med spennende og fantasifulle eventyr for å få ungdom interesserte i å lese. Det at de begynner å lese i det hele tatt er det viktigste. Så kan de etterhvert utvikle seg til å like annen litteratur.

Det verste er tvinge barn og ungdom til å lese "seriøs litteratur" som de ikke er helt klare for. Det kan gi et negativt syn på skjønnlitteratur som ofte kan vare hele livet ut!

Og det er ikke bra for noen.

Det er herlig når ein har høge forventningar til ei bok, og ein ender opp med å like den enno betre enn ein hadde våga å håpe på. Slik var det for meg med denne boka.

Krim-historia dreier seg om to makabre drap, eit i Trondheim og eit i Richmond, Virginia. Parallelt med dette blir det fortalt ei historie frå 1500-talet som er knytta til bakgrunnen for mordmysteriet. Slike skifte mellom ulike tidsepoker og geografi er heilt etter min smak. Når historiene som er fortalt åpenbart er basert på god detaljkunnskap om litteratur og historie må det berre bli bra. Det at eg sjølv har budd både i Trondheim og Virginia satte ein ekstra spiss på leseopplevinga.

Forfattaren gjer i eit etterord greie for kvar som er fakta og kva som er fiksjon i forteljinga. Dette er eg takksam for, der sparte han meg for eit par timar med wikipedia-leiting.

Det har kome to bøker til i denne serien med Trondheims-krim. Skal lesast. Definitivt.

Hehe, jeg sparer overhodet ikke tid om jeg hele tiden må forkorte ord, det er fullstendig unaturlig for meg. :P Ser ut til at det har tatt oppmerksomheten vekk fra det du egentlig prøvde å si, da, og det var jo kjipt.

Når det gjelder ufrivillig overgang til digitale bøker, så opplever jeg ikke at det er et problem for meg enda. Om kjæresten begynner å klage, så er det mulig jeg må kvitte meg med han isteden (neida. joda. neida..).

Jeg har to lesebrett; det ene fikk jeg til jul av min bedre halvdel for et par-tre år siden (mulig det var et forsiktig hint), det andre fikk jeg av produsenten for å anmelde det. Jeg leser dog fortsatt desidert mest papir. E-bøker er praktiske, lesebrettet tilbyr det som føles som uendelig mange bøker ved bare noen få tastetrykk, og til en lavere pris. Men man kan ikke stryke fingrene over bokryggene mens man leter etter noe nytt å lese. Man kan ikke plutselig bestemme seg for å bruke en dag på å omorganisere alle hyllene og løfte stabler frem og tilbake, tørke støv og være tilfreds og sliten når man er ferdig. Og så er det noe eget med å finne igjen gamle barnebøker og oppdage at man har tegnet en tegning på den ene siden. Om man lukter på en e-bok, lukter den... lesebrett/skjerm/teknologi. Lukter man på papirboka, lukter det papir, nostalgi og leseglede.

Så joda: lesebrettet er praktisk, rasjonelt og et logisk valg på veldig mange måter (spare plass, reise lett, massivt utvalg osv). Men jeg føler sterkt for papirboka. ;)

Forferdelig,

Men jeg kan både forstå det i en litteraturhistorisk kontekst, og som en konsekvens av en postmodernistisk tradisjon; se bare på Mallarmé på slutten av 1800-tallet der poesien besto av antydningens kunst, men det hadde likevel en poesitet over seg - ofte uforståelig, men likefullt vakkert. Sms-språket er radbrekking av språk, tekst, kultur og historisitet. Jeg kan også forstå det hvis intensjonen skulle være en underliggjøring av meningen for å skape brudd og nye forståelseshorisonter. Etter min smak er det en meningsløs geskjeft som rakker ned på litterære tradisjoner.
Men igjen, det er jo bare min mening da.

Sms - språk burde være bannlyst!

Gav denne meg assosiasjoner til tenåringstidens lesning av Sagaen om Isfolket?? Neeei så langt skal jeg kanskje ikke trekke det. Selv om denne boken skaper en sterk atmosfære av mystikk, erotikk og roter borti tabu-tematikk så er her ingenting overnaturlig i sving. Man vet det fra starten av fordi det fra første stund er vitenskap og fakta som får hovedrollen i etterforskingen og som leser faller jeg til ro med det. Jeg forventer ikke noe overnaturlig når jeg ledes inn i handlingen av hovedpersonens fortellerstemme. Men noe ved denne romanen virket "ung" på meg. Det kan være så enkelt som at hovedpersonen som er en ung, intelligent kvinne og lever i en tid hvor kvinnens rolle var annerledes enn i dag, så tydelig tar et oppgjør med det. Der jeg ellers hadde funnet hovedpersonen interessant og spennende ble hun med ett litt enklere, klisjèaktig kanskje. Det ble på et vis så politisk korrekt i moderne forstand at troverdigheten til historien ble svekket. Hun er som sagt ung og vi blir tidvis kjent med henne som privatperson også og jeg tenker det hadde kledt romanen bedre dersom hovedpersonen hadde hatt det samme forholdet til sin rolle som kvinne som den hun har til sin gryende seksualitet: spørrende, utforskende, ikke helt avklart, men hun er allikevel sterk og trygg på seg selv og man vet at hun ikke vil være noen det er lett å kue. Da kunne hennes krav om frihet og selvstendighet blitt interessant å følge. Nå ble det som sagt litt kort og konsist og "ferdig med det" og litt urealistisk(?).

Men det er nå ikke kvinnesak som er romanens hovedtema. Det er drapsgåter som skal løses og vi vikles inn i et ganske grotesk drama hvor religiøsitet og vitenskap kjemper om plassen slik at man godt kan kjenne det rive i mage og følelser til tider. Her er det forbudte følelser, tabuer og en mørk atmosfære. Mennesket og dyret eller det dyriske mennesket synes å være tema og det er i grunnen godt håndtert. Noe blir sagt om menneskets kamp for å skape orden og kontroll når dets skjebne blir krevende og når religiøse, metaforiske og vitenskapelige forklaringer går hånd i hånd og ikke er lett å skille for den enkle mann og kvinne. Spennende og sårt.

Boken tilfredstilte min forkjærlighet for mystikk, "kostymedrama" , vitenskap / religion -tematikk, tabuemner og som allerede nevnt når mennesket skal forsøke å forstå sin virkelighet. Jeg lot meg underholde.

Jeg har nok vært i stallen og hentet den største kjepphesten min her.
Dette med "nordmenn som leser engelsk", og "alt er så mye bedre på engelsk enn når det er oversatt til håpløs norsk".

Så la meg starte med å si at dette har INGENTING med Lisa å gjøre, og ALT med min personlige form for hesteoppdrett.

Jeg er selvfølgelig ikke tilhenger av "oversatt til håpløs norsk" heller, om noen trodde jeg skulle ha konvertert siden forrige gang hesten slapp ut av stallen.

La oss begynne med... STOMPA.
Eller Jennings, som han visst heter på originalspråket.
Litterær verdi er... ukjent, men for dem som har lest bøkene på norsk, hørt hørespillene, sett spillefilmene... Det finnes ikke noe mer norsk enn Stompa.
Selv om det altså egentlig er en engelsk gutt med navn Jennings de forteller om.
(Bøkene er ikke bare "oversatt", de er i stor grad både "gjendiktet" og "omarbeidet" for å passe til norske forhold.) Ville historiene blitt en slik suksess i Norge om lektor Tørdal (i engelskklingende navn) hadde brølt "Jennings!!!" gjennom korridorene? Jeg tror ikke det.

Tilbake til Potterverset:
Et stadig tilbakevendende "problem" er at de som ikke liker den norske oversettelsen fokuserer på NAVNENE.
Noe de selvfølgelig har lov til å gjøre.
Men når nesten alle sier at "navnene er feil fordi..." og gjentatte ganger viser at de ikke har skjønt nok av den ENGELSKE versjonen som de liker så godt... "Humlesnurr høres jo ut som en humle, men Dumbledore, DET er et navn, det". når altså Rowling selv MENTE at navnet skulle assosieres med en humle...
Ja, det er absolutt mulig noen engelske barn (og voksne) ikke tar henvisningen. Men det er vesentlig flere av dem som tar den, enn det er "engelskvennlige nordmenn" som tar den.

Jeg leste nettopp om to unge damer som diskuterte sex-messen "sexhibition". Med utgangspunkt i at det var snakk om "exhibisjonisme", altså en seksuell preferanse. De hadde ikke engang skjønt at "exhibition" er "messe" på engelsk. At "sexhibition" da ikke er annet enn en tydeliggjøring av at dette er en messe for sex...

Hvor mange av våre låtskriver"talenter" er det ikke som skriver på engelsk fordi det høres "bedre ut". "I love you" er så mye DYPERE enn "jeg elsker deg".
Faktum er at de ikke kan nok engelsk til å vite hvor IDIOTISK tekstene deres høres ut. (Det er ikke det samme som at de nødvendigvis er DÅRLIGERE enn sine engelskspråklige konkurrenter, ELLER at de hadde gjort en bedre jobb på norsk. Men om de hadde skrevet det på norsk så er det en liten mulighet for at de hadde SKJØNT hvor dårlig det var...)

Jeg har snakket med norske forfatter-wannabes som skriver på engelsk fordi det er et mye bedre språk å skrive på. Jeg har LEST hva disse wannebes har skrevet på engelsk, og mesteparten av konklusjonen min er at de ikke aner hva de skriver om. Men ja, om du tar bort kravet om "sammenheng" og "kvalitet", så ER det en IMPONERENDE samling ord de har klart å presse ned på siden.

Etter å ha lest stort sett bare engelske bøker de siste 20 årene. Etter å ha hatt engelsk som arbeidsspråk i 10 år... Så vet jeg egentlig bare en ting.
Jeg kan gjøre meg forstått på engelsk, både skriftlig og muntlig. Mine engelske bekjente gir meg komplimenter for min måte å uttrykke meg på.
Og jeg er ikke i nærheten av å kunne nok engelsk til å kunne "droppe" norsk og gå for en karriere som "engelskmann".

Siden jeg ikke klarer å gi slipp på ting:
http://voices.yahoo.com/harry-potter-name-origins-466358.html
"The origin of the name Dumbledore came about because J.K. Rowling thought of Dumbledore walking around Hogwarts, humming to himself. Dumbledore is actually an old English word for bumblebee."
Jeg er ikke bare ærlig og redelig, jeg har rett også ;)

såååh ...
der gjekk hemningane overbord.

Hundreåringen er bestilt. Men så var det dette med fraktkostnadar då. Kr 45 i frakt, altså eit prispåslag på 46% på boka, men gratis frakt dersom eg kjøper for meir enn 300. Dermed blei
Flommens år (Margaret Atwood) og Hotel Eldorado (Tor Even Svanes) med på lasset. Fritt tilsendt.

Men spørsmålet eg stiller meg no er:
har eg vært lur, eller har eg vært lettlurt?

Elsket denne boka, spennende fra begynnelse til slutt. Perfekt for den som liker litt "fra den andre siden", fikk både frysninger og låste ytterdøra mens jeg leste denne! Anbefales :))
Glede meg til hennes neste bok som eg bestilte i dag :)

Denne helgen blir det lesing av seriebøker her hos meg. Jeg har akkurat avsluttet en bok i serien "Gabriels hus", og nå skal jeg begynne på en bok i "Livets lenker".