...Deretter dro kommandanten ham opp på benken igjen og pekte på papiret. Så liten han er, tenkte Mino. Ikke engang så høy som Maria Estrella. Han kunne med letthet ha tatt brillene av ham og stukket stengene inn i øynene hans helt inn i hjernen. Men han fikk vente med det...

Hvor mange spennende hemmeligheter fantes det ikke i hele jungelen? Kanskje kunne blodet fra en bestemt padde få mennesker til å sveve gjennom luften?

Innenfor Jorden lå planeten Venus. Den var sydende og kokende av svovel og vulkaner. Utenfor lå Mars. En gold, steril og trøstesløs steinørken. Og midt imellom lå Jorden, fremdeles grønn, fremdeles blå, fremdeles boblende av liv. Ingen kraft i universet ville føle noen sorg om også denne planeten sluttet seg til den uendelige rekken av døde kloder som svevde rundt i himmelrommet. Men Jorden hadde en vilje. Om den ikke drept av sine egne bakterier. Griske og blinde bakterier som formerte seg i sanseløs rus over egen fullkommenhet.

To milliarder for mange.

Slik ville enhver krig mellom menneskene som rammet menneskene og lot naturen være i fred, være en lykke. Ikke noe smerteskrik presset ut gjennom menneskelige lepper maktet å overdøve den urett som havene, jungelen og fjellene hadde måttet tåle. Jorden var ikke til for menneskenes skyld; mennesket var ment å tjene jorden

Det var ikke dødens nærvær som skremte, det var livets fravær.

Verdensbanken. Bak hvert eneste tall som ble ført inn i Verdensbankens regnskap, lå en stabel med stinkende lik. Som dødens gribber plukket de kadavrene rene før de sirklet seg inn et nytt bytte

I parken holdt dessuten menneskevrakene til, de som flyktet fra meningsløsheten rundt seg og ikke maktet å ta del i dette mislykkede landets nesegruse beundring av motorveier med tolv kjørebaner, himmelhøye bygg i skinnende stål og blinkende glass og endeløse jordbruksområder der de dyrket peanøtter slik at de kunne spise seg tørste og derved drikke enda mer coca-cola.

(om USA)