Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Romanens hovedperson er en russisk Kristus-skikkelse som kommer ned fra fjellandet Sveits og inn i en fremmed verden hvor han straks blir oppfattet som en idiot. I likhet med Kristus blant fariseerne står fyrst Mysjkin alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Romanen viser de kristne idealers vanskelige kår i en verden av egoisme, lidenskap og fordervelse.
Omtale fra forlaget
Idioten ble skrevet i 1867-1868, på en tid da Dostojevskij var i landflyktighet, pint av epilepsi, fattigdom og spillegalskap. At dikteren levde i stadig frykt for sløvsinn og åndelig mørke, forbinder ham med bokens hovedperson. Samtidig er dette en av verdenslitteraturens mest ambisiøse romaner: Dostojevskij vil fremstille "det absolutt gode menneske". Vi møter en russisk Kristus-skikkelse som kommer ned fra fjellandet Sveits og inn i en fremmed verden hvor han straks blir oppfattet som - en idiot. I likhet med Kristus blant fariseerne står fyrst Mysjkin alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Romanen viser de kristne idealers vanskelige kår i en verden av egoisme, lidenskap og fordervelse. Ikke desto mindre blir vi alle fengslet av fyrstens eksempel. Dostojevskij har gitt oss en visjon av det beste i oss selv. Alene kan fyrsten ikke forandre verden. Men hva med en verden full av fyrster? Idealet er uoppnåelig, men å strebe etter noe som er lavere er ikke verdt bryet i Dostojevskijs verden.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788256012770
EAN 9788256012770
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 570
Utgave 1
Lesenivå Voksen
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Russisk litteratur er særegen. Det dreier seg ikke om de store ting sett utenfra, derimot menneskers refleksjoner . Dette kommer ikke minst tilsyne i monologene. Stille, inn i sjelen og hva livet dreier seg om og ikke minst relasjoner mellom ulike menneskeskjebner.
Det finnes mennesker som er vanskelig å karakterisere, da de helt mangler særpreg. Slike mennesker kalles gjerne "helt alminnelige" eller "dusinmennesker", og de utgjør i virkeligheten det store flertall i alle samfunn. Dikterne velger ofte typer som sjelden møtes i virkeligheten, men ikke desto mindre er de nesten mer virkelige enn virkeligheten selv.
en viss åndelig sløvhet er visst nesten en nødvendighet hos alle dyktige mennesker, iallfall hos dem som går inn for å tjene penger.
Men jeg vil tilføye at enhver ny tanke som spirer frem i menneskets hjerne, inneholder noe som ikke kan uttrykkes for andre mennesker, om man så søker å forklare det i femogtredve år. Alltid blir det noe tilbake som man ikke kan uttrykke. Og slik dør menneskene uten å ha meddelt andre det vesentligste i sine tanker.
Vi ler av en dum drøm, men føler på samme tid at det i dette flettverk av dumheter ligger en slags mening, en virkelig mening som også hører hjemme i det virkelige liv, noe som lever og alltid vil leve i vårt hjerte.
...hun ble gjerne plassert som et vakkert bilde for å forskjønne selskapet, akkurat som visse personer låner et maleri, en vase, en statue eller en kaminskjerm når de skal holde selskap.
Da får man bare være takknemlig for at man ikke er en ukjent skjønnhet blant kaminskjermer og annet nips.
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Jeg satte meg ned og lagde en liste over de beste bøkene noensinne skrevet. Her er topp 30:
Jeg har alltid vært glad i gode titler. Her er ti stykker jeg synes er mer enn sedvanlig gode.
Denne listen er en oversikt over russisk litteratur jeg har lyst til å snuse på!
Av russisk har jeg bare lest:
- "Mesten og Margerita" av Michail Bulgalov
- "Forbrytelse og straff" av Dostojevskij
- "Det franske testament" av eksilrusseren Andreï Makine
- "Anna Karenina" av Lev Tolsoj
- Og så Akunin da, som jeg ikke helt hvor jeg har... er blitt fortalt at det er satire ...
Jeg skjønner at det er mye jeg har gått glipp av!
Fra www.bokklubben.no:
På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."
Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)