Når du er liten, får du bare to spørsmål, hva heter du og hvor gammel er du, så det er best å svare riktig.

Jeg hørte at boken ble skrevet anonymt, skynder jeg meg å svare, usikker på om jeg i det hele tatt skal gi inntrykk av å ha lest den. Selv om hele byen leser den. Alle de tre bokhandlerene er utsolgt, og på biblioteket er det to måneders venteliste.

Nå er det fem dager siden hun begynte på den, og da jeg åpner den, har hun fortsatt bare kommet til side fjorten i det første kapittelet. Hun har tohundre og trettifem sider igjen. Jøsses så sakte den dama leser.

Jeg går etter for fristelsen og tenner enda en sigarett, selv om helseministeren var på fjernsynet i går kveld, løftet en advarende pekefinger og forsøkte å overbevise oss om at røykingen vil ta livet av oss. Men mor sa engang at jeg kunne bli blind av tungekyss, og jeg begynner å tro at alt sammen bare er en gigantisk sammensvergelse mellom helseministeren og mor, for å sørge for at alle holder seg langt unna alt som heter adspredelser.

Unnskyld, sier hun og holder på lokket. Jeg har aldri hatt et hvitt menneske i huset før.

..ut strømmer den raspende stemmen til en mann som høres beruset ut og som synger en gripende blueslignende låt. I en enveiskjørt gate svinger jeg inn på parkeringsplassen foran en storkiosk og bare lytter. Det er den beste sangen jeg noen gang har hørt. "...you'll sink like a stone/For the times they are a-changing". En metallisk stemme forteller meg at han heter Bob Dylan, men i begynnelsen av neste sang blir signalet dårlig. Jeg lener meg tilbake i seter og stirrer ut på de mørke vinduene i kiosken. Jeg blir overmannet av en bølge av uforklarlig lettelse. Det føles som jeg nettopp har hørt noe fra fremtiden.

Jeg jobber her som frivillig for foreningskomiteen, vet du vel. Du burde prøve, du også, Skeeter, det er virkelig artig! Du får lese alle de nyeste ukebladene, arkivere ting og til og med laminere bibliotekkort. Susie poserer ved siden av et stort, brunt apparat, som om hun deltar i fjernsynsshowet The Price Is Right.

"Han var en veldig snill marsboer, mister King. Så akkurat ut som oss, med nese, munn og hår på hodet, men noen ganger så folk rart på ham, og noen ganger, ja, noen ganger var de nok direkte slemme mot ham".

Jeg kan havne i store vanskeligheter fordi jeg forteller disse små eventyrene, særlig med miss Leefolt. Men Mae Mobley vet at det er de "hemmelige" eventyrene våre.

"Hvorfor det, Abi? Hvorfor var de så slemme mot han?

"Fordi har var grønn"

Leroy, han hadde ikke drukket vin denne gangen. Denne gangen slo han meg klin edru

Martin Luther King, kjære. Han har nettopp annonsert et demonstrasjonstog i Washington D.C. og bedt hver eneste neger i USA om å slutte seg til ham. Hver eneste hvite også, for den saks skyld. Så mange negere og hvite har ikke jobbet sammen siden innspillingen av Tatt av vinden.

Jeg tenkte vi kunne bruke Tatt av vinden som tema for det store veldedighetsballet, sier Hilly, kanskje leie gamle Fairview Mansion?

Jeg har fem unger og er stolt over at jeg lærte dem å si ja, ma'am og vær så snill før de kunne si så mye som kake. Alle bortsett fra en.

Hun har så mange asaleabusker at hagen kommer til å ligne den i Tatt av vinden når våren kommer. Jeg liker ikke asaleaer, og jeg likte hvertfall ikke den filmen, sånn som de fikk slaveri til å se ut som rene teselskapet. Hadde jeg spilt Mammy, skulle jeg bedt Scarlett stikke de grønne draperiene opp i den lille, hvite stumpen sin. Så kunne hun sydd sin egen pokkers kjole for å innynde seg hos mannfolka.

... don't walk your white butt to New York, run it.

... I shrug, try not to notice, how when a regular girl gets asked out, it's information, but when Skeeter Phelan gets asked out, it's news.

It's Tuesday, change-the-damn-sheets day. If I don't do it today, that makes Wednesday change-the-damn-sheets day too.

I don't know why the bad have to happen to the goodest ones.

... he start laughing and memoring how I'd do him when he was a boy. How the first time his foot fell asleep and he say it tickle, I told him that was just his foot snoring. And how I told him don't drink coffee or he gone turn colored. He say he still ain't drunk a cup a coffee and he twenty-one years old.

She like one a them baby chickens that get confused and follow the ducks around instead.

"Ever morning, until you dead in the ground, you gone have to make this decision." Constantine was so close, I could see the blackness of her gums. "You gone have to ask yourself, Am I gone belive what them fools say about me today?"

Mrs. Charlotte Phelan's Guide to Husband-Hunting, Rule Number One: a pretty, petite girl should accentuate with makeup and good posture. A tall plain one, with a trust fund.

Course I's happy. You happy too. Big house, big yard, husband looking after you." I frown at Miss Celia and I make sure she can see it. Because ain't that white people for you, wondering if they are happy enough.

I just hope she's an eater. Because I'm a cooker and that's why people hire me.

I don't know what to say to her. All I know is, I ain't saying it. And I know she ain't saying what she want a say either and it's a strange thing happening here cause nobody saying nothing and we still managing to have us a conversation.

I didn't even get the chance to pray for Treelore. Maybe that's why God took him so fast. He didn't want a have to argue with me.

It's mighty strange, without a doubt. Nobody knows you when you're down and out ♫ ♪

I listened wide-eyed, stupid. Glowing by her voice in the dim light. If chocolate was a sound, it would've been Constantine's voice singing. If singing was a color, it would've been the color of that choclate.

Og glem ikke å smile.Menn liker ikke piker som sitter og sturer hele kvelden, og ikke sitt som en indianersquaw, legg bena over kors

Varmen siver inn i allting. I en uke nå har det vært trettiåtte grader og nittini prosent luftfuktighet. Blir det fuktigere nå, må vi svømme. Får ikke tøyet tørt på snora, og ytterdøra går ikke ordentlig igjen, så mye har den trutna. Å piske marengs er ikke å tenke på. Selv kjerkeparykken begynner å kruse seg.

Det første du la merke til ved Constantine, foruten høyden, var øynene. De var lysebrune, påfallende honningfargede mot den mørke huden. Hun er den eneste fargede jeg noen gang har sett, som har hatt lysebrune øyne. Faktisk var Constantines nyanser av brunt endeløse. Albuene var helt svarte, men dekket av en tørr, hvit skorpe om vinteren. Huden på armene, halsen og i ansiktet hadde en dyp ibenholtfarge. Håndflatene hadde en oransje lød, noe som fikk meg til å undres om det samme gjaldt fotsålene, men jeg så henne aldri barbent.

Den først gangen noen fortalte meg rett opp i ansiktet at jeg var stygg, var jeg tretten år gammel. Det var en rik venn av broren min, Carlton, som var på besøk for å skyte på blink i åkeren. "Hva tuter du for, jente?" spurte Constantine da jeg kom inn på kjøkkenet. Med tårene strømmende nedover kinnene fortalte jeg hva gutten hadde kalt meg. "Og så? Er du det?" Jeg blunket og sluttet å gråte. "Er jeg hva?" "Nå skal du høre her, Eugenia" for Constantine var den eneste som innimellom fulgte mors regel. "Styggheten kommer innenfra. Å være stygg er å være et ondskapsfullt menneske som sårer andre. Er du et sånt menneske?" "Jeg vet ikke, jeg tror ikke det," hulket jeg.

Leroy kom hjem i går kveld og stinket billig bourbon igjen. Han dyttet meg hardt og smelte hofta mi mot kjøkkenbordet. Kommer han hjem i samme forfatning i kveld, skal jeg servere ham en skikkelig karamell til middag.