Gjennomsnittlig terningkast: 4.48 av 6, basert på 71 terningkast.
Likte du denne? Vi har bokanbefalinger!
Natascha Kampusch ble kidnappet 2. mars 1998 og holdt fanget i et kjellerhull i 3096 dager. Her forteller hun sin historie. Denne utgaven er en lydbok i MP3-format. Den kan kun spilles i CD-spillere som kan spille av dette formatet.
"Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen.Natascha KampuschNatascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet.Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.
Sørgegudstjenesten ble sendt på TV. Jeg satt foran skjermen med øynene vidåpne av skrekk. Alle disse jentene var på min alder. Men det var én ting som beroliget meg når jeg så bilder av dem på nyhetene: Jeg var ikke den blonde, sarte jenta som gjerningsmennene syntes å foretrekke. Jeg hadde ingen anelse om hvor feil jeg tok.
Jeg tumlet meg gjennom gangene og så mennesker overalt: Men jeg var ikke lenger en av dem. Jeg hadde ikke lenger rettigheter. Jeg var usynlig.
Jeg hadde gledet meg til verden der ute i lang tid, hadde sett den for meg i de vakreste farger, tenkt på hvordan den ville føles. Og nå beveget jeg meg som i en innbilt verden. Min virkelighet var bjørketapetet på kjøkkenet, omgivelser jeg visste hvordan jeg skulle bevege meg i. Her ute snublet jeg rundt som om jeg hadde havnet i feil film.
Så fort jeg begynte å tegne et litt mer nyansert bilde av kidnapperen himlet folk med øynene og så bort. Folk synes det er ubehagelig når kategoriene for godt og ondt begynner å vakle, og når de blir konfrontert med at den personifiserte ondskapen også har et menneskelig ansikt.
I det øyeblikket jeg ville passere mannen, mens jeg så ned i bakken, tok han tak i meg rundt livet og løftet meg inn i varebilen gjennom den åpne døra. Alt skjedde i en eneste bevegelse som om scenen var blitt koreografert, som om vi hadde øvd den inn sammen. En skrekkens koreografi.
Kanskje var det en av grunnene til at jeg senere lot meg fengsle av science-fiction - serier: Star Trek, Stargate,Tilbake til fortiden, Tilbake til fremtiden... - alt som hadde med reiser i tid og rom å gjøre, fascinerte meg. Heltene i disse filmene bevegde seg i nytt terreng, i ukjente galakser. De hadde, i motsetning til meg, de tekniske hjelpemidlene som skulle til for at de enkelt kunne teleportere seg ut av de uheldige posisjonene og livstruende situasjonene.
23.8.2005 Minst seksti slag i ansiktet. 10-15 kraftige kvalme-frambringende knyttneveslag mot hodet, fire slag med flat brutal hånd mot hodet, et knyttneveslag med full styrke mot høyre øre og kjeve. Øret blir svartaktig. Kveling, en hard uppercut som fikk det til å knake i kjeven, knespark ca 70 stk, hovedsakelig i halebeinet og mot rumpa. Knyttneveslag mot korsryggen og mot ryggraden, ribbeina og mellom brystene. Slag med kosten mot venstre albue og overarm (svartaktig/brun bloduttredelse), i tillegg til venstre håndledd. Fire slag mot øyet som fikk meg til å se blå lynglimt. Og mye mer.
Jeg klamret meg til hvert minste lille menneskelige trekk, fordi jeg var avhengig av å se det gode i en verden jeg ikke kunne forandre.
Å komme kidnapperen nærmere er ingen sykdom. Å lage seg en kokong med normalitet innenfor rammene til en forbrytelse er ikke et syndrom. Tvert imot. Det er en overlevelsesstrategi i en desperat situasjon - og mye mer tro mot virkeligheten enn den overfladiske kategoriseringen samfunnet gjerne vil holde fast ved: at gjerningsmenn er blodtørstige monstre og at ofre er hjelpeløse lam.
Det viktigste hjelpemiddelet jeg hadde når jeg kjedet meg, og som hindret meg i å bli gal, var bøker.
Skapte han meg virkelig på nytt? Når jeg stiller meg dette spørsmålet i dag, kan jeg ikke gi noe entydig svar. På den ene siden hadde han valgt feil person da han tok meg. Jeg sto alltid imot når han forsøkte å utslette meg og gjøre meg til sin skapning. Han klarte aldri å knekke meg. På en annen side falt forsøkene hans på å gjøre meg til et nytt menneske i spesielt fruktbar jord hos meg. Jeg var lei av livet mitt i tiden før jeg ble kidnappet, og var så misfornøyd med meg selv at jeg på eget initiativ hadde bestemt meg for å forandre på noe. Og bare noen minutter før han dro meg inn i varebilen, hadde jeg jo fantasert livlig om å kaste meg foran en bil - så mye hatet jeg livet jeg følte meg tvunget til å leve.
Skrek jeg? Jeg tror ikke det. Likevel var hele jeg et eneste skrik. Det trengte seg oppover og ble sittende fast i strupen: et stumt skrik, som om et av disse marerittene var blitt virkelighet, hvor man vil skrike, men det er ikke en lyd å høre; man vil løpe, men beina beveger seg som i kvikksand.
Vil du være med å påvirke disse tallene? Oppgi fødselsår og kjønn på innstillinger, trill terningkast og markér en tilstand på bøkene dine.
Disse bøkene har både vært fantastiske, og noen har vært tunge å lese, og jeg har holdt på å avslutte flere ganger. De fine er bare så nydelige, jeg er en person som ikke liker vanskelige navn på personer, da går jeg meg ofte "vill" og om boka i tillegg er veldig tykk, så blir det fort kjedelig å lese. Men dette er altså min liste.
Bøkene som har holdt meg med selskap på godt og vondt, vår, sommer og høst 2011 - i tilfeldig rekkefølge=)
listen oppdateres når jeg finner nye bøker. jeg kommer til å slette bøkene etter hvert som jeg har lest dem, så lista er mer en oversikt til meg selv over hvilke bøker jeg har igjen å lese
Jeg var i bokhandleren i dag, og ble tatt av sengen over hvor like disse coverene faktsik var, der de stod plassert på hver sin side av disken. Litt forskjellige historier, kanskje? Men jeg synes nå det var artig å se hvordan de har valgt å plassere portrettbildet forholdsvis likt på begge, og at også fargen blå gikk igjen. Det er ikke det at det er noe revlusjonerende med noen av dem, men jeg fant det litt moro å se dem sånn ved siden av hverandre - hvor like de faktisk var. Selv om jeg må innrømme at de ble mer forskjellig når jeg så dem ved siden av hverandre her. Synet bedrar.
Uannsett fikk det meg til å tenke på hva som er "in" på omslag for tiden? Jeg mener, hvorfor er skriften rød på den tyske og engelske utgaven av Kampusch-boken? Og hvorfor er navnet hennes plassert på toppen og over hodet hennes på den engelske? Alt er nok så veldig gjennomtenkt at det nesten er litt skummelt.
Liste over bøkene jeg leser i 2011 :) Nyttårsforsettet er å lese flere bøker enn jeg leste i 2010 ;)
