Slik levde vi, lykkelige og uten håp. Jeg var veldig liten på det tidspunktet, og jeg savnet ikke å ha en fremtid, for jeg visste ikke at jeg hadde krav på en.

Jeg husker første gangen vi så den (filmen "Top Gun" min tilføyning). Guttene fra landsbyen min hadde vært opprømte fordi de trodde det var en film om et gevær, men det var ikke en film om et gevær. Det var en film om en mann som måtte reise veldig raskt overalt, noen ganger med en motorsykkel og andre ganger med et fly som han fløy selv, og noen ganger opp ned. Vi diskuterte dette, barna fra landsbyen min, og vi bestemte oss for to ting: for det første at filmen egentlig burde hete mannen som hadde det fryktelig travelt og for det andre at poenget med filmen var at han burde stå opp tidligere slik at han ikke trengte å skynde seg for å få gjort alt på en dag, i stedet for å ligge i sengen sammen med kvinnen med det blonde håret som vi kalte "Bli-i-sengen-kvinnen

Hvis mennene skulle dukke opp, er jeg rede til å ta livet av meg. Synes du synd på meg fordi jeg tenker på denne måten? Da må jeg bare si at hvis mennene virkelig kommer, og du ikke er rede, da er det deg det er synd på

Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.

Det dere har etterlatt oss er deres kasserte gjenstander. Når dere tenker på mitt kontinent, tenker dere kanskje på dyrelivet –løvene, hyenene og apene. Når jeg tenker på det, tenker jeg alltid på alle de ødelagte maskinene, på alt som er utslitt og vraket og smadret og knust. Ja, vi har løver. De sover på toppen av containere som ruster. Vi har hyener. De knuser hodeskallene til mennene som var for trege til å løpe fra sitt eget lands soldater. Og apene? Apene befinner seg i utkanten av landsbyen, leker på toppen av fjell av gamle datamaskiner som dere har sendt oss som bidrag til våre skoler – skolene som mangler elektrisitet.

En av psykiaterne sa til meg: Psykiatri på et sted som dette er som å servere et flymåltid under et flykrasj. Hvis jeg hadde ønsket å hjelpe deg, som lege, burde jeg gitt deg en fallskjerm, ikke et ostesmørbrød.