Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Gjennom fire generasjoner følger vi en fargerik familie i en leilighet i Kirkeveien i Oslo. I sentrum av den dramatiske handlingen står Fred, som ble unnfanget ved en voldtekt på tørkeloftet, og den yngre halvbroren Barnum. Romanen følger brødrenes vidt forskjellige oppvekst på 60- og 70-tallet i Oslo. Barnum er kunstneren som går på mange pinefulle nederlag, og iblant reddes av den mer hardtslående broren. Men Fred lever i taushet og skygge, og bærer på hemmeligheter.
Omtale fra forlaget
Lars Saabye Christensen har med HALVBROREN skrevet sin største og rikeste roman hittil.Tre generasjoner kvinner lever sammen i en leilighet i Kirkeveien i Oslo: En dansk stumfilmskuespillerinne, Den Gamle, hennes datter Boletta, som jobber ved Telegrafen, og unge Vera. Den 8 mai 1945 blir Vera voldtatt på tørkeloftet i gården, og ni måneder senere fødes romanens ene hovedperson, Fred, i en drosje. Fem år senere ser halvbroren Barnum dagens lys. Vi følger brødrenes vidt forskjellige oppvekst på 60 og 70-tallet i Oslo. Kortvokste Barnum, sønn av en klovn og kremmer, er kunstneren som går på mange pinefulle nederlag, og iblant reddes av den mer hardtslående broren. Men Fred lever i taushet og skygge, og bærer på hemmeligheter. Hans spørsmål forfølger broren: "Skal jeg drepe faren din for deg, Barnum?"Lars Saabye Christensen har med HALVBROREN skrevet sin største og rikeste roman hittil. Her portretteres en fargerik familie gjennom fire generasjoner mot et levende historisk bakteppe, her er bokseren og kunstneren, sirkus og danseskole, Majorstua og Røst skildret med like stor innlevelse. Å få en roman som i stor grad handler om savn og fravær til å bli så underholdende, er mesterlig gjort. Anmeldelser:«Dette er på ingen måte noen tungt tilgjengelig bok, men den lodder så dypt at det i en anmeldelse er umulig å avspeile alle psykologiske lag, enn si utrede den rike og elegante tekstveven. Bokhøsten er ennå ung, men det skal skrives overjordisk godt for å danke ut "Halvbroren" som en av de norske kandidatene til Nordisk Råds litteraturpris.»«Det er på alle vis en fabelaktig roman, en tour de force, en guddommelig komedie, en djevelsk tragedie, en slektskrønike (...) det velver seg en himmel over dette verket som vil gi leserne et vell av stjernestunder i tida som kommer»Øystein Rottem, Dagbladet«Det er på alle måter en stor roman Lars Saabye Christensen har arbeidet med de siste sju årene. På 650 sider klarer forfatteren å la sine personer utvikle seg i mange retninger, og hele etterkrigstiden - eller for den saks skyld hele det forrige århundre - ruller forbi. Likevel blir skildringen bare åpnere og åpnere»Kjell Olaf Jensen, Dagsavisen«Som roman er den en litterær bragd av internasjonal format, en bok som gjennom samtlige av sine 650 sider skaper sitrende, euforisk leselykke. Den eneste lille innsigelse er at det var den som innledet bokhøsten 2001. Hva har vi nå å glede oss til?»Tone Solberg, Dagens NæringslivTERNINGKAST 6!Tinic Talén,VG«I høstens roman demonstrerer Lars Saabye Christensen at han kan kunsten å fortelle historier»Knut Hoem, Kulturnytt, NRKP2«Lars Saabye Christensens Halvbroren er med sine 650 sider en imponerende konsekvent tekst og et formidabelt overskuddsverk (...) proppfull av originale og sanselige metaforer (...) Maken til favnende og rik roman er det lenge siden jeg har lest»Morten Auklend, Klassekampen«Episk storverk som forbløffer og forundrer. Sjarmerende vindskeivt og vidunderlig storstilt. Sårt og morsomt. Bedre roman kommer Saabye Christensen neppe til å skrive. (...) Vi kunne gått i detaljer, men dropper det akkurat her og nå. Fordi vi vet at du også kommer til å lese "Halvbroren". Du kan glede deg.»Ole Jacob Hoel, Adresseavisen«"Halvbroren" er først og fremmest et overflødighedshorn af en roman»Susanne Bjertrup, Politiken«Et stort, charmerende og vidunderligt generøst brag af en bog, hvor Saabye Christensen forløser hele sit potensiale som fortæller (...) Det er norsk slapstick forlenet med stor Hamsunsk indtryksømhed og en fortælleglede, der er sjælden, rig og givende»Henrik Wivel, Weekendavisen
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2001
Format Innbundet
ISBN13 9788202202088
EAN 9788202202088
Omtalt tid 1945-1999
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 650
Utgave 1
Lesenivå Voksen
Tildelt litteraturpris Bokhandlerprisen 2001 Brageprisen Skjønnlitteratur 2001 Den norske leserprisen 2001 Nordisk Råds litteraturpris 2002
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ah, dette er virkelig en kosebok. En koselig bok. En bok jeg koser meg med. Skjønner? Måtte ta pauser, så jeg ikke leste den ferdig på 123. Vil absolutt ikke bli ferdig med den.
Lenge siden jeg har lest en så rent god bok! Den er lang, men sidene flyr. Fantastisk intelligent
Handlingen i boka utspinner seg i en leilighet i Kirkeveien i Oslo fra tiden før siste verdenskrig og frem til 70-tallet. Vi følger fire generasjoner gjennom deres sorger og gleder - mest av førstnevnte. Familien har ikke all verdens å rutte med økonomisk, men forsøker å klare seg så godt de kan i etterkrigstidens Norge.
Halvbrødrene Fred og Barnum er svært ulike. Fred er resultat av en voldtekt på selve frigjøringsdagen i 1945, og det forhold at han har ukjent far gjør at han ikke føler seg som et fullverdig familiemedlem. Barnum er svært liten av vekst, og gjennom oppveksten blir han mobbet. Men selv om det er mest krangel og splid mellom brødrene, stiller Fred opp for halvbroren sin når rå muskelkraft er påkrevet. I bakgrunnen troner bestemor Boletta, og beskrivelsen av henne er svært fornøyelig.
Barnum har et utpreget kunstnersinn, men klarer ikke helt å forløse sine kunstneriske talenter. Dette til stor frustrasjon både for ham selv og omgivelsene.
Jeg ble litt skuffet over boka og synes den er en smule oppskrytt. Boka er for tykk og kunne med fordel ha vært gjort kortere. Det ble vel mange gjentakelser, og noen ganger syntes jeg de tidsmessige overgangene kom for brått og usammenhengende. Like fullt er dette er en leseverdig bok, som det er viktig å få med seg som et slags nøkkelverk innenfor norsk litteratur.
Måtte bare lese den om igjen!
Jeg er godt i gang, stimulert av TV-serien, og jeg som ikke har likt LSC så godt (bortsett fra hans dikt) er i ferd med å bli reformert! Dette er veldig fengslende! I am hooked!
Vi er ikke sporløse. Vi drar et kjølvann etter oss som aldri lukker seg helt, en flenge i tiden vi så møysommelig legger bak oss.
Og jeg ser for meg det tomme bordet på Theatercafeen, med mitt navn på, Barnum Nilsen, kl. 20.00, det eneste bordet som ingen setter seg ved, og dette er også et ekko, et ekko av tid, skyggen av en diskos som spinner gjennom blendende sol.
-Er du syk? spør hun. Og Arnold Nilsen må snu seg mot veggen for at hun ikke skal se at han er like ved å gråte, for noen bryr seg om ham, noen lurer på hvordan han har det, og denne omsorgen bringer ham nesten ut av fatning.
Og jeg skjønte at latteren ikke virker når du er alene.
Og hele dagen sitter vi på svaberget nede ved stupebrettet, mens moren har parkert stolen i den blafrende skyggen under epletreet og der maler hun oss. Hun har en stor, hvit hatt på hodet og mer ser vi ikke av henne. Det er ikke en eneste sky på himmelen, vi blir brune og det er akkurat som om Peders hår falmer, det kler ham, selv om han ser ganske sur ut. Jeg lurer på om moren klarer å male det, at vi forandrer oss, før bildet er ferdig, at vi ikke lenger er de samme. Men vi får ikke se hva hun maler. Faren kommer med kald appelsinsaft når vi blir tørste og hver time bader vi. Vi hopper på likt fra stupebrettet og synker helt til føttene når de glatte steinene og der skyver vi fra og svømmer opp i solen som henger i en tråd av skinnende dråper. – Jeg har dere snart! roper moren. Og vi setter oss på plass igjen og er tørre med det samme. Moren nynner en kjent melodi, under epletreet, under den brede, hvite hatten, bak staffeliet, og når jeg siden hørte denne låten kunne jeg kjenne heten på svaberget den dagen, jeg måtte lukke øynene for ikke å bli blendet og duften av varm solkrem og tobakk fylte meg med en underlig, sitrende sorg jeg ikke helt kunne begripe, for alsri hadde jeg hatt det bedre enn da, på det hete svaberget, Ildtjernet, sommeren med Peder, og kanskje det er akkurat dette som er navet i sorgens hjul, som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket akkurat er forlatt. – Jeg har dere snart! roper moren en gang til. Og selv Peder smiler, trekker inn magen og prøver å vise muskler. Faren slipper isbiter i glassene våre, en klirrende, kjølig lyd på bunnen av solen.
Vivian løftet glasset sitt. – Hva skal vi egentlig med steder? Kan du fortelle meg det? Jeg satte glasset ned på den seige ølbrikken. – De gjør oss hele, sa jeg lavt.
Og slik begynte det jeg kaller min mellomtid, min første mellomtid, som det skulle bli så mange av, og som noen helst vil stryke, klippe bort dramaturgene ser rødt når disse lange, stille scenene kommer, produsentene hiver manuskriptet i nærmeste søppelkurv, regissørene ber deg skrive inn en fremmed mann med maskingevær eller en ulykkelig barndom og går på toalettet mens de venter på ny versjon, de vil heller ha mord og høy musikk og nedtoning til sort, de vil heller ha reklame, de vil heller ha alt annet enn dette, for det de er reddest for er å kjede seg. Men de har ennå ikke skjønt at det er i disse hjørnene av fortellingen at vendepunktene kan ligge, den ventede uroen, som stiger sakte fra bunnen og sprer sine ringer nedenfra.
[...] for vi vet ikke mer om hverandre enn det vi ser, vi står med lupe midt i Melkeveien, og det vi ser er heller ikke sant, vi vet lite og ingenting, vi er adskilte og hver for oss, vi står utenfor, vi er bare utålmodige betraktere, og om oss selv vet vi enda mindre.
Bente Synt var ikkje fornøyd med svaret. – Har du noen nye prosjekter på gang? spurte hun. – Jeg jobber med en moderne versjon av Dantes Guddommelige Komedie. – Javel? – Jeg tenker meg storbyen som helvete og Beatrice er guide i et reiseselskap.»
Til Branum fra Fred.
Det finnes mange godebøker, men blant alle godbitene er det en og annen som smaker urk. Problemet er bare at folk blir grinete om en våger å si i fra. Akk dog, her kommer ei liste over gode bøker jeg virkelig ikkekan fordra.
De er ikke nødvendigvis dårlige, men de er ikke Så Bra at det fortjener all den positive omtalen de har fått. Mange av disse har jeg lest nettopp pga. all opppmerksomheten, og blitt skuffet.
Som tittelen sier, er dette bøker som beskriver/omhandler etterkrigs-Norge. Det finnes mange flere, jeg har valgt ut de som er mest aktuelle for meg.
Listen er satt opp etter tips fra bokelskere. Tar gjerne imot flere.
Tusen takk til alle!
listen oppdateres når jeg finner nye bøker. jeg kommer til å slette bøkene etter hvert som jeg har lest dem, så lista er mer en oversikt til meg selv over hvilke bøker jeg har igjen å lese
Noen ganger sitter man tilbake og føler seg lurt. Yndlingsforfatteren har rett og slett levert et makkverk. Her er noen av mine nedturer.
Her samlar eg dei bøkene eg har i bokhylla mi. På denne måten kan eg sjølv få oversikt over kva eg har lese og kva som bør lesast før eg tar av hos bokhandlaren. Pensumbøkene tar eg ikkje med;)

Her er alle mine favorittbøker som jeg kan lese om igjen og om igjen og om igjen....