Sånn passe litt
Trøtte saker
Sånn passe litt
Ganske god fantasy
Fine bøker
Ganske god fantasy
De aller beste
Sånn passe litt
De aller beste
De aller beste
Knirks favoritter
Trad. fortellinger
Knirks favoritter
De aller beste
Trad. fortellinger
Jeg kastet meg over boka som en sulten ulv og står igjen etter 350 sider som halvmett og halvfornøyd. Først kan jeg si at historien er sterk. Det er en utrolig fortelling som Martinez bretter fram foran meg, og jeg lar meg besnære av mye. Av karakterene – de utrolige kvinnene som reiser gjennom Spania på begynnelsen av 1900-tallet, av handlingen – den er mettet av magi og av frodige bilder, og tidvis av språket – det er poesi og fylde i alle ord. Hun er ganske morsom den godeste Martinez, og det er da jeg liker boka best.
Så hvorfor bare halvfornøyd?
Fordi det er anmasende. Det er for mye. Særlig språklig. Jeg tror forfatteren er poetisk, men for meg blir det slitsomt. Særlig midtre del av boka lider under dette. Det er et voldsomt lidenskapelig og frodig språk som ikke tiltaler meg. Jeg begynner å kjede meg. Jeg leter etter handlingen, etter de enkle bildene, jeg gjesper, jeg lurer på om boka er ferdig snart, jeg legger den fra meg ofte. Første og siste del er forresten klart de beste.
Mer om boka på bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/11/det-broderte-hjertet/
Dette var en litt selsom opplevelse. Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Ursual Le Guin, den store dronningen innenfor Fantasylitteratur. Boka The Eye of the Heron har jeg hatt stående i bokhylla i en årrekke, så nå tok jeg endelig fatt.
Det hele startet oppløftende. God etablering, fine personer og at Le Guin skriver godt merker man umiddelbart.
Etter å ha lest nesten halve boka legger jeg den likevel vekk. Dette fungerer overhodet ikke. Og hvorfor ikke? Jo, det er litt interessant egentlig. Boka er skrevet i 1978 og det er helt klart at Le Guin har en underliggende politisk agenda som handler om to ting: 1) Make love not war. 2) Kvinne, du kan leve ditt eget liv uavhengig av Mannen.
Temaene er like aktuelle, men jeg synes det skinner gjennom en dualistisk tenkning både i forhold til krig/fred og kvinne/mann som ikke funker i dag. Heldigvis. Spåk er ikke verdinøytralt, det er farget av tiden man lever i og bærer i seg verdier, diskurser og holdninger fra den verden man beveger seg i. Det som funka i 1978, fungerer ikke nødvendigvis i 2010. Sånn er det med The Eye of the Heron for meg.
Les mer i bloggen min: http://knirk.wordpress.com/2010/03/09/the-eye-of-the-heron/
Næh, jeg synes ikke det var så toppers jeg. Enig at språket stort sett er veldig godt, men jeg synes det ble litt småkjedelig. Det er mange gode tilløp, men jeg synes det blir for lite av den magien som jeg er vant at til at Murakami serverer. Pax sier det er Murakamis vakreste bok, men det er jeg nok ikke enig i.
Noen episoder er virkelig gode, f.eks. den i pariserhjulet. Men samtidig blir det mange dødpunkter, særlig sentrert rundt hovedpersonen, K, som virker som et menneske uten gnist. Karakterene er rare. Har ikke alltid Murakami rare karakterer? Når jeg leser om de så irriterer de meg. De virker så livstrøtte mange av de. Det er mye lidenskap, men den er først og fremst seksuell (og sjeldent tilfredstilt). Det er mange sære folk, mye irritasjon og mye likgyldighet.
For meg ble dette greit nok, men ikke mer.
07:07, 3. mar 2010. Diskusjon: Margit Sandemo kommer med biografi
Vet du når?
21:14, 2. mar 2010. Diskusjon: Trenger fantasy anbefalinger..
Jeg digga Feist da jeg var på den alderen. Tror de er oversatt til norsk. Den første i serien het Magician. Gjorde den ikke?
